Denne tittelen er valgt, i et bevisst forsøk på å nytte journalistikkens eget middel til å fange oppmerksomhet, noe som er et være eller ikke være for journalistikken.
Og det må da være i sin skjønneste orden?
Leserne forventer et svar på en provoserende overskrift, og svaret skal ha faglig tyngde.
Da er det i sin skjønneste orden.

Gir pressen oss svar når overskriften er provoserende?
Blir plikten til å referere informasjon med faglig tyngde prioritert? 

En av journalistene som har skrevet en del om tilsetningsstoffer i Dagbladet sier følgende:
"Mens det i tidligere tider var kongen og kirken som forvaltet sannheten, er det i dag forskeren som framstår som forvalter av rett og galt. Når vitenskapen har talt, er det bare dårer og hysterikere som tviler. Når noe er vitenskapelig bevist, kan det virke som det er hevet over sunn fornuft og rimelig tvil."

En av journalistikkens prinsipper er at journalister skal være vakthunder i samfunnet, bl.a. som i denne sammenheng, være kritiske til det bestående. Men gir det dem rett til å skape frykt og forvirring?

For litt tid tilbake ble jeg provosert tilstrekkelig til at jeg satte i gang en litteraturstudie av sammenhengen mellom tilsetningsstoffer og allergi/intoleranse. Det var selvfølgelig også interessant i vårt arbeide med allergiske barn og voksne på sykehuset.

Hundrevis av kliniske studier er gjort på dette fagområdet. Det er hevet over tvil at danskene har gjort en stor innsats når det gjelder å undersøke hyppigheten av reaksjoner på tilsetningsstoffer.

Jeg skal kort referere to viktige studier:
Formålet med den første studien var å undersøke hyppigheten av intoleranse overfor konserveringsmidler, fargestoffer og aromastoffer hos barn med allergi eller allergilignende symptomer, de typiske atopiske sykdommene. 
Undersøkelsen omfattet barn i alderen 5-16 år, henvist til allergiklinikk for utredning.
335 barn fikk drikke to typer leskedrikk som var tilsatt tilsetningsstoffer i naturlig mengde, 
det vi kaller åpen provokasjon. 
Reagerte de på dette, ble det foretatt en dobbelt blind, placebokontrollert provokasjon med stoffene enkeltvis. 
Verken barn eller lege visste da hva de drakk, før etter resultatet forelå.

23 av de 335 barna reagerte på de første drikkene.
seks av 335 barna reagerte på dobbelt blind provokasjon.
Av disse seks reagerte fire på kunstige fargestoff, to på naturlige fargestoff og to på konserveringsmidler.

Konklusjonen var at to prosent av disse barna som hadde allergi eller allergilignende symptomer reagerte på disse stoffene.

Men det var ikke mulig å beregne hyppigheten av intoleranse i hele barnepopulasjonen ut fra dette, fordi hyppigheten av reaksjoner hos barn som ikke lider av atopisk sykdom ikke er kjent.

Derfor ble det foretatt en ny studie der disse ble inkludert.
271 barn ble inndelt i tre grupper:

1. Barn med allergilignende symptomer som har vært i kontakt med allmennpraktiserende lege.
2. Barn som etter eget eller foreldres skjønn reagerer på tilsetningsstoffer.
3. Barn uten symptomer.

Alle barna gjennomgikk først åpne provokasjoner.

De ble testet på:
1. konserveringsmidler,
2. syntetiske fargestoffer,
3. naturidentiske fargestoffer og
4. aromastoffer.

Ingen av de friske barna reagerte på leskedrikkene.

17 av de 173 andre barna reagerte på åpen provokasjon.
1 hadde mage/tarm-reaksjon,
13 fikk oppbluss av atopisk eksem og
3 fikk urtikaria utbrudd.

12 av 17 ville gjennomgå en dobbelt blind provokasjon.
6 av 12 reagerte med positive utslag.
5 av 6 reagerte på syntetiske fargestoffer og
1 av 6 reagerte på sitronsyre.

Ingen alvorlige reaksjoner var sett.

Konklusjonen på denne og tidligere undersøkelser bekrefter at intoleranse overfor tilsetningsstoffer blant skolebarn er en til to prosent.

Studier gjort på voksne viser, om mulig, enda lavere tall.

Har vi noen gang sett disse resultatene gjengitt i pressen?
I pressen ser vi overskrifter som:
Slik handler du E-trygt
Vi spiser mer og mer kunstig mat
EU innrømmer allergifare ved bruk av fargestoffer
E-er du bør begrense bruken av
Gir maten stryk karakter
Maten vi stoler på

Hvilken signaleffekt gir dette? Er det i tråd med klinisk forskning på området?

La oss ta overskriften "EU innrømmer allergifare ved bruk av fargestoffer"
Med mindre skrift under overskriften står det: 
"EU er fullt ut klar over at bruk av azofargestoffer i søtsaker kan framkalle allergi. Men så lenge folk kan lese hva som står på pakken gjør det ingenting, hevder EU-kommisjonen."
Ja, det er jo sant det. 
Det er, som vi vet, svært få som står i fare for å få allergiske reaksjoner av kunstige fargestoffer. Og det er EU-kommisjonen klar over. Men hva ønsker avisen å få fram? Den sår tvil om EU-kommisjonens vurderingsevne, men oppnår heller å så tvil om journalistens evne til å formidle kunnskap.

Leser folk bare overskriften eller leser folk artikkelen også?
Gjennom mitt tilbakeblikk over artikler som er trykket i Dagbladet de siste årene, finner jeg at noen journalister konsekvent feilfokuserer ved valg av overskrift og utbroderer dette i begynnelsen av en artikkel.
For de som bare leser overskrifter og litt til, så er budskapet allerede gitt.

Lenger nede på siden gjengis intervju med fagkunnskapen, som en slags bisetning.

Et eksempel på dette er overskriften "Flest E-stoffer fra brus og saft".
"Nesten halvparten av de spurte i en undersøkelse drikker lightbrus, mens en av tre heller i seg saft med kunstige søtningsstoffer. 
Menn og kvinner konsumerer omtrent like mye av såkalte lettprodukter."

Lenger ned på siden kommer en ny overskrift som heter:
"Ikke undersøkt"
Under denne negativt ladete overskriften kommer uttalelsen fra intervjuobjektet:
"Flertallet får likevel i seg mye mindre søtningsstoff pr. dag enn det som regnes som akseptabelt. Inntaket er mellom 4-10% av akseptabelt daglig inntak hos høyforbrukerne."

Avslutningsvis skriver journalisten at barns forbruk ikke er undersøkt. 

Andre journalister skremmer både med overskrifter og innhold.
Overskriften er "Slik handler du E-trygt"
"Mange, særlig småbarnsforeldre, ønsker å begrense inntak av mat med tilsetningsstoffer. Men hva skal du da putte i handlekurven?"
Jo, du skal unngå mat med de hemmelighetsfulle kodene basert på bokstaven E og en tallkombinasjon, for her skjuler det seg stoffer som man ikke forbinder med mat, men heller forventer å se i kjemikerens kjøleskap."

Deretter viser journalisten en liste over noe han kaller "verstingene blant fymat", og potetmosen inntar førsteplassen på fylisten over middagsmat til barn.

Hørt på maken?

En annen overskrift "E-er du bør begrense bruken av"
Ved bevisst å bruke ordet "du" mener vel journalisten at dette gjelder alle leserne av artikkelen.
Under denne overskriften har journalisten forfattet en liste over "konserveringsmidler som fører til allergi og eksem og all mulig forferdelse."

Men vi vet nå at det bare er i høyden en til to prosent av atopikerne som skal være forsiktige med konserveringsmidler, og selv for disse er det ikke farlig. Likevel formidler journalisten at alle bør unngå konserveringsmidler.

Er journalistens jobb gjort når interessen er fanget og avisen kjøpt? Det kan jo unektelig se slik ut. Oppgaven som ligger i søken etter fagkunnskap synes i beste fall å ha vært uoverkommelig.

Et leserinnlegg i Bergens Tidende (BT) illustrerer noe av effekten av denne type journalistikk. Innlegget heter "Rådmannens søte gest".
Fire personer hadde satt seg ned og forfattet et innlegg til BT, etter at en navngitt rådmann i Bergen hadde delt ut Non-stop til ansatte i Bergen kommune.

De skrev: 
"Rådmannens søte gest til sine ansatte består av lite oppbyggende ingredienser. 
De glasserte pillene, altså Non-stopen, inneholder bl.a. fargestoffene E171 og E153 som er skadelig og dermed nedbrytende for kroppen.
Hans "hyggelige" gest gir en uhyggelig ettersmak. 
Antall allergikere er økende i Norge, nettopp pga feilernæring, tilsetningsstoffer og forurensning.
Det kan neppe være effektivt og økonomisk å stimulere en "utvikling" som påviselig er helseskadelig."

Det skriver de, og hvor har de lært det? Ikke fra fagfolk på dette området. For det første er E171 og E153 fargestoffer som aldri har forårsaket noen allergisk reaksjon.
For det andre har det aldri vært vist at tilsetningsstoffer er delaktig i noen økning av allergiske sykdommer.
Tvert imot er det naturlige vegetabilske- og animalske proteiner som kan være årsak til allergiske matvarereaksjoner.

Ved hjelp av denne type "opplysende" journalistikk, som noen journalister framelsker, ser leserne en mulighet til å kunne finne årsaken til plagene sine i maten. 
En ond sirkel starter med "jeg er syk hver dag", fortsetter med "jeg spiser hver dag" og slutter med "jeg er syk hver dag fordi jeg spiser hver dag."

Klarer journalistene, i sin iver etter å være kritisk til det bestående, å få folk til å tro at vitenskapen ikke forteller den fulle og hele sannhet?
Klarer de å få folk til å tro at vitenskapen lurer dem med vilje, at de ikke bryr seg om at folk får mer allergi eller mer kreft eller andre uhumskheter?

Noen journalister sier klart og tydelig at vi skal være skeptiske til det vitenskapen forteller oss. Men står det noe sted at vi skal være skeptiske til det avisene forteller oss?
Får vi en følelse av at avisen har tenkt ferdig for oss, eller er avisen et medium for objektive utspill som gjør oss i stand til å resonnere selv? Det som skrives om vårt fag er ofte forvridd. Jeg som fagperson ser det.

Dette vet disse journalistene, og dette vet vi som har sett vårt fag gjengitt i pressen. Og det er synd at det er slik det skal være.

Etter det vi har sett, er pressen absolutt delaktig i den uvitenheten og ubegrunnede frykten som florerer om tilsetningsstoffer og deres befatning med allergi.

Disse journalistene vil kanskje si at dette er en kalkulert risiko når man skal være kritisk til den etablerte ekspertise. Men da vil jeg svare, som S.Bahna sa i 1996: "You must always have an open mind, but never so open that your brain falls out."

Vi skal være oss bevisst at mange mennesker er plaget av matintoleranse eller tror de er plaget av matintoleranse. Det finnes kun en sikker fremgangsmåte dersom en vil vite om en reagerer på en matvare eller et tilsetningsstoff. Det er å utføre en dobbelt blind provokasjon. Det viser seg nemlig i undersøkelser at noen som tror de reagerer på en matvare, ikke gjør det når de får den servert blindt.