![]() |
|
||
|
Redaksjon: Mette Helvik Morken, klinisk ernæringsfysiolog
De matvarer vi spiser er drivstoff for kroppen vår. Kostens innhold av protein, fett og
sukker brukes til produksjon av energi som er nødvendig for vår utfoldelse av aktivitet. En annen del er nødvendig for vedlikehold av kroppens vev. Den samme prosessen gjelder også for sukkerstoffene, både de kortkjedete og de langkjedete. Særlig de langkjedete sukkerstoffenes nedbrytning omfatter en del trinn, hvor flere såkalte enzymer bryter ned sukkeret til mindre bestanddeler. Disse omdannes videre og tas til slutt opp i blodet, som fører de små næringsstoffene rundt til kroppens forskjellige organer. For at en slik prosess skal forløpe tilfredsstillende, er den underlagt streng regulering - styring - fra kroppens hormoner, og for sukkerets vedkommende er det best kjente insulin.
Før sukkeret kan gå over i blodet må det fordøyes og tas opp fra mage-/tarmkanalen. De kortkjedete sukkermolekylene (monosakkaridene) tas opp gjennom tarmens slimhinne og går til blodet. Deretter føres de videre til leveren for lagring. Herfra kan sukkeret ved behov sendes ut i blodet igjen (blodsukker), slik at organismens celler kan utnytte sukkeret til produksjon av energi. Hvis det ikke er nødvendig å tilføre blodet mer sukker, kan det omdannes til en form som er egnet til lagring i leveren (glykogen), eller i mindre mengder som depotsukker i muskler (glykogen). Fordøyelsen av de langkjedete sukkerarter (polysakkarider) begynner med en spaltning av lange kjeder. Medvirkende hertil er enzymer, som finnes i bukspyttet som skilles ut fra bukspyttkjertelen (latin: pancreas). Disse enzymene er ikke i stand til å spalte de langkjedete sukkerstoffene tilstrekkelig til at de deretter direkte kan tas opp. Det foregår derfor en etterfølgende spalting i tarmen. Melkesukker er en av de sukkerartene som spaltes i tarmen ved hjelp av enzymer som finnes i tarmslimhinnen. Ved nedsatt funksjon av enzymet som spalter melkesukker nedsettes opptaket av melkesukker og gir melkesukkerintoleranse. Det transporteres derfor ubehandlet videre i tarmen og kan gi løs mage.
Når sukkeret er fordøyd
(brutt ned) og tatt opp fra mage-/tarmkanalen sendes det til blodet. Det sukkeret som finnes i blodet transporteres som fritt sukker. Dette vil si at det ikke er bundet til andre stoffer i blodet. Fra blodet sendes sukkeret inn i organismens celler. Her foregår den endelige nedbrytning og utnyttelse. Er det ikke bruk for alt det sukkeret som inntas, hverken til energi, vedlikehold eller til å fylle sukkerdepotene i leveren og i musklene, ja så omdannes sukkeret til fettstoffer og fettdepoter.
Inne i cellene spaltes sukkeret videre. I denne prosessen dannes det energi som er nødvendig for at kroppens mange funksjoner skal opprettholdes. Noen organer er meget følsomme overfor sukkerkonsentrasjonen i blodet. Spesielt hjernen og nervevev er avhengige av at konsentrasjonen av sukker i blodet er høy nok til å sikre nødvendig og vedvarende
tilførsel av sukker.
Normalt forbrenner kroppen både sukkerstoffer, proteiner og fettstoffer. Hvis kroppen har bruk for hurtig energi, er det lettest og raskest å skaffe energien ved å forbrenne sukkerstoffer. Er ikke disse tilstede i tilstrekkelig mengde kan det forbrennes fettstoffer i stedet. Hvis fettstofforbrenningen stiger veldig høyt, fordi det ikke kan forbrennes sukker, som hos svært syke diabetespasienter, kan det utvikle seg ketoacidose.
Omsetningen av sukker i organismen er underlagt en meget fin regulering styrt av hormoner. Av disse er de mest kjente insulin og glucagon. Inntak av et sukkerrikt måltid stimulerer til
frigjøring av insulin. Insulinets oppgave er å regulere transport av sukker til kroppens celler, hvor det anvendes til energi. Faller konsentrasjonen av sukker i blodet uhensiktsmessig mye,
slik at det ikke er tilstrekkelig til å sikre organismens celler den nødvendige mengde, ja så sørger hormonet
glucagon for å frigjøre depotsukker (glykogen) fra leverens depot.
Etter et opplegg av Lone Jørgensen, lege dr. med. (Sist oppdatert: onsdag 5. juli, år 2000)
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Innholdet på NettDoktor.no er utelukkende til informasjonsbruk. Opplysningene skal ikke brukes som basis for å stille diagnoser eller fastsette behandling.
© Copyright 1999 - 2011 NettDoktor.no |