Fakta om kjemisk krigføring

Redaksjon: Jerk W.Langer lege og vitenskapsjournalist

Gassene som blir benyttet ved kjemisk krigføring kan inndeles i fem hovedgrupper, som strekker seg fra den forholdsvis uskadelige tåregassen til de farlige nervegassene, som dreper øyeblikkelig. Hvis man skal være korrekt er noen av disse midlene faktisk ikke gasser, men ultrafint støv.

Tåregass

Tåregasser, f.eks CS-gass, irriterer øynene og de øvre luftveiene. Når man eksponeres for slik gass blir resultatet tåreflod og nysing. Men effekten avtar etter kort tid. Derfor kan disse stoffene anvendes av myndighetene til å dempe gemyttene ved sivil uro og demonstrasjoner.


Kvelergasser

Disse gassene virker sterkt irriterende på lungene når de innåndes. Klorgass ble brukt under 1. verdenskrig. Kvelegassene var typisk tyngre enn luften, så gassen la seg langs bakken og fylte skyttergraver og bunkere, hvor soldater hadde søkt tilflukt. Kvelegasser ødelegger lungevevet slik at det utskilles væske til de små hulrommene i lungene. På grunn av væsken som samler seg i lungene blir det vanskelig å trekke pusten, og til slutt vil man dø av kvelning.  


Hudgasser 

Hudgasser eller blistergasser fremkaller forbrenninger og blærer (engelsk: blister). De utvikler seg til smertende sår som ikke vil gro og det utvikler seg alvorlige infeksjoner. Mest kjent er sennepsgass, som under 2. verdenskrig drepte flere hundre tusen soldater. Enda farligere er Lewisitt, som også forårsaker vann i lungene og lungebetennelse. 


Blodgifter

Blodgifter er en gruppe stoffer som forhindrer blodet i å transportere oksygen til cellene, eller gjør det umulig for cellene å utnytte oksygenet i stoffskiftet (f.eks cyanid). Blodgifter dreper altså ved en indre kvelning: Uansett hvor mye man trekker pusten, får ikke cellene nok oksygen. Både cyanid og kullos er livsfarlige, men benyttes ikke som krigsgasser fordi de ikke kan spres som en tåke.

Nazisten Herman Göring anvendte sannsynligvis en ampull med cyanid som han hadde operert inn under huden, til å begå sedlvmord for å unngå henrettelse ved Nürnbergprosessen etter 2. verdenskrig.


Nervegasser

Nervegassene er mest fryktet når det gjelder kjemiske kampvåpen er nervegassene, som ble utviklet i Tyskland på slutten av 1930-tallet. Mest kjent er tabun, sarin og soman. Disse fosforholdige stoffene var opprinnelig tenkt som insektdrepende midler, men verdenskrigen sporet hurtig forskernes interesse inn på den militære anvendelsen. Ved giftangrepet i Tokyos undergrunnsbane i 1995 ble det benyttet sarin.

Nervegasser påvirker kommunikasjonen mellom nervecellene til blant annet hjerte, mave-tarmkanal og kjertler, samt forbindelsen mellom nerver og muskler. Under normale forhold utskiller nervecellene signalstoffet acetylkolin, som hurtig nedbrytes igjen av et enzym. Nervegassene ødelegger imidlertid dette enzymet, slik at nervepåvirkningen av organer og muskler blir altfor kraftig. 

Nervegass påvirker hele kroppen: Luftveiene trekker seg sammen og man får problemer med å puste. Pupillene trekker seg sammen slik at man får synsforstyrrelser, musklene sitrer og kramper, og som oftest får man også krampe i åndedrettsmusklene, slik at døden inntrer. Sarin er spesielt dødelig ved innånding. men også kontakt med huden utgjør en betydelig fare. Under et milligram sarin er nok til å drepe et voksent menneske. 

Les mer: 

Faktaartikler om biologiske og kjemiske kampvåpen fra det offentlige CDC i USA, som er en av verdens førende kapasiteter på dette området, finnes her: 

http://www.bt.cdc.gov/Agent/

                                 (Sist oppdatert: onsdag 17.oktober 2001)

Søk i NettDoktor.no:  

© Copyright 1999 - 2008 NettDoktor.no - All rights reserved