Jeg våkna en mandag, ei god uke før termin, av at dynetrekket var vått. 

Jeg skjønte ikke hvorfor, men ringte fødeavdelinga, som trodde vannet var gått, og ba oss komme opp klokka tolv for undersøkelse. Avtalen var at min kjære skulle dra på jobb, og jeg skulle dra opp alene. Men etter en time på jobb klarte han ikke mer, han var så spent, han bare måtte bli med opp å se og høre. Og der fikk vi vite at vannet ikke var gått. Hva som var gått, kunne de ikke svare sikkert på. Men vannet var det definitivt ikke. En teori var at babyen hadde sparket på blæra.

Så var det bare å vente. Og tirsdag, på dagen, begynte de første riene. Jeg satt klar med blokk og blyant og den ferdigpakka bagen ved min side, og var klar til å telle ned slik jeg hadde lest om, men ingenting stemte. Først var det opp mot 15 minutter mellom hver, så var det to minutter, så var det 15 minutter igjen. Sånn holdt det på hele kvelden og natta, og på morgenen onsdag reiste vi igjen opp på fødeavdelinga, med bag. Etter noen timer måtte vi bare reise tilbake, for med en gang jeg kom opp dit, slutta veene, og jeg hadde ingen åpning. Vel hjemme igjen, på formiddagen på onsdag, kom veene i gang igjen. Det var likevel ikke verre enn at jeg kunne gå på nærbutikken og handle det aller, aller siste, druer og bananer, som jeg hadde fått tips om at var lurt å ha med i tilfelle fødselen skulle bli hard og ventetida lang. Siden det nå var gått om lag et døgn siden første rie, var jeg forberedt på at dette kunne ta tid, jeg hadde lest om tilfeller der det tok 40 timer fra første rie til babyen var ute.

Men nok en gang skulle alt jeg hadde lest om tid og fødsel vise seg å kun være veiledende tekster, ikke bruksanvisninger. For etter nok en lang og våken natt (jeg hadde nå vært våken siden tirsdag morgen, dvs ca 40 timer) med uregelmessige rier, begynte de å komme tettere og vondere, og vi reiste igjen opp på fødeavdelinga. Der ble vi plassert på et tydeligvis nylig benytta, men ennå ikke rengjort undersøkelsesrom, med blodige redskaper oppe i ei bøtte. Jeg ble bedt om å slappe av på undersøkelsesbenken - en gynekologstol - mens vi venta på undersøkelse. 

Jeg prøvde å legge meg der, siden jeg var så trøtt, men med bekkenløsning gikk det ikke, så da ble det en kontorstol istedenfor. Og der forsvant veene igjen. Jeg var nå helt oppgitt, og tenkte at jeg orker ikke mer, jeg føder hjemme, hvorfor i all verden gjorde jeg dette, jeg skulle heller adoptert et barn. Min kjære satt og var kjærest på en annen stol, han var trøtt som en dupp, og var på et tidspunkt frista til å legge seg oppi gynekologstolen, men han avsto etter å ha sett litt for lenge ned i den blodige bøtta. Han begynte å få litt problemer med å forklare seg for sin arbeidsgiver, ei dame som selv hadde hatt en kort og grei fødsel. Det endte med at han reiste på jobb, og jeg ble sittende på undersøkelsesrommet til klokka halv elleve på formiddagen, alene, uten å få beskjed om noe, uten å bli undersøkt, og med veer som kom og gikk. 

Jeg gikk ut på gangen, og fikk beskjed om at det var veldig mye å gjøre for dem i dag, og at de hadde et rom til meg, men mangla seng. Denne senga kom altså på plass halv elleve, og jeg ble undersøkt, og hadde to cm åpning. Da jeg hørte at det ar åpning, ble jeg så glad at jeg gråt. Jeg lå på observasjon til klokka halv fire, da var min kjære ferdig på jobb, det hadde blitt større åpning, og vi ble trilla inn på fødeavdelinga.

Fra da av står fødselsopplevelsen i et helt annet og nesten utelukkende positivt lys. Det var vondt, ja vel, men jeg hadde fått nytt mot og hele meg var innstilt på å komme i mål. Jeg har aldri hatt en så intens opplevelse som inne på det føderommet. Det var et godt samspill mellom to utrolig flinke jordmødre, en ektemann som var der og faktisk fikk meg til å le mellom to pressrier, en baby som ville ut, og kroppen og psyken min som var hyperkonsentrert.

Sånn i ettertid har jeg tenkt på at det oppsto en del ting, men jeg opplevde det ikke som dramatisk der og da. Vannet ville ikke gå, og når de tok det, var det misfarga. Veene ble svakere mot slutten, og jeg fikk noe jeg tror var drypp. Jeg fikk bare en liten dose epidural (for at jeg skulle kjenne riene, ifølge jordmor), og jeg revna en del. Hjertelyden til babyen ble svakere mot slutten, og hun hadde navlestrengen rundt halsen når hun ble født, og det første jeg så av henne var en blå, tilsynelatende livløs bylt, men ingen fare, på kjempekort tid masserte de henne lyserød og fin, satte ei lue på, og la henne opp til meg, klokka kvart på tre natt til fredag, til mammaen sin, og hun ville ha bryst med en gang, og min kjære, heretter også kalt pappa, tok bilder, og jordmor sydde, og vi hørte henne og barnepleieren si: "Se på dem. Det blir nok et rolig barn, med så rolige foreldre." Det er ord vi har gjentatt mange ganger siden, det var så godt å overhøre det akkurat da. Vi hadde klart det. 

Så fikk vi lov til å være alene ei stund, vi tre, mamma, pappa og lillegull, verdens fineste baby. Endelig var hun her.

Etter å ha vært våken i rundt 65 timer, var jeg så sliten at jeg nesten ikke klarte å snakke, og jeg skalv over hele kroppen. Man skulle vel tro at jeg sov godt den natta, når det endelig var over. Men nei. Jeg ble liggende våken, jeg kunne bare ikke se meg mett på det lille vidunderet i kurven tett, tett ved siden av meg. 

 

(Sist oppdatert: tirsdag 28. mai 2002)