Jeg hadde gått 8 dager over tiden da det endelig var i gang. 

Jeg hadde som de fleste som er gravide, for første gang, lest det jeg kom over av litteratur om svangerskap og fødsel. 

Jeg våknet kl 7.30 av smerter i magen. Det var regelmessig med en halv time mellom i to timer. "Slimproppen" gikk kl 10.00. Riene tiltok i styrke utover dagen. Samboer fulgte med via telefon fra jobb. Kl. 15.00 kom han hjem fra jobb, da var det 7-5 min mellom. Vi ringte og konsulterte med fødeavdelingen flere ganger etter det var kommet ned i 5 og 3 min mellom. Fikk beskjed om å vente hjemme. Så lenge jeg kunne snakke var det ingen hast. Vi dro uansett inn til føden kl 21. Da varierte det med 2 og 3 min mellom riene.

Vi ble veldig godt mottatt av en kjempesøt jordmor. Det var flere som kom samtidig inn, derfor ble vi plassert rett inn på en fødestue. Jeg ble undersøkt kl 2200. Det var til vår store fortvilelse bare 1 cm åpning og fremdeles skjededel, noe som betyr at mormunnen ikke er moden. Per definisjon langt unna fødsel. Fødsel defineres fra det er 2 cm åpning. Jordmor mente vi var minst 20 timer unna fødsel. Etter undersøkelsen fikk jeg imidlertid så sterke rier uten opphold at hjemreise ikke var aktuelt. 

Det kom ny jordmor på vakt kl 22.30. Hun diskuterte situasjonen med oss, og mente det var lenge igjen og at jeg burde ta petidin for de intense smertene. Jeg takket nei. Hun ordnet ny fødestue til oss slik at jeg kunne stanse riene med å ligge i badekar. Badekar syns jeg var helt grusomt. Stor som hval i et trangt lite kar- kan man tenke seg? Badekaret hadde ingen effekt heller. Jeg ga meg etter en halv time. Jeg gikk rundt i "prekestolen", syntes jeg taklet riene best slik. Hele tiden etter jeg ble undersøkt hadde det kommet masse blodig slim. Dette hadde jeg ikke lest om noe sted. Denne "proppen" kan ikke være så ufattelig stor? 

Jeg hadde hatt tette rier og kjempevondt i snart 3 timer kl 01 da jeg diskuterte hva slags smertelindring som var aktuell for meg. Det var for tidlig for lystgass, petidin var det eneste, fikk jeg opplyst. Jeg ville hun skulle undersøke meg på ny, før jeg eventuelt revurderte petidin. Jeg mente all denne smerten måtte ha ført til noe. Det viste seg at skjededelen var borte og at det nå var 2 cm åpning. Jeg var per definisjon i fødsel kl 01.15 Motivasjonen var på topp, riene var nå bare peanøtter. Det var greit å være fødende, endelig fikk jeg vite hva en fødsel var. Jeg fikk lystgass!!!!! Nå gikk det radig. 2 cm ble til 5. På 7 cm tok hun vannet og et kvarter senere, kl 04.35 var det full åpning.

Jeg hadde som sagt stått og gått mye underveis. Når pressriene kom, og jeg var klar til å presse ut gutten stående, fikk jeg beskjed om å komme opp i sengen. Jeg gjorde som jordmor sa. Pressriene ble borte da jeg kom meg til sengs. Etter en stund ble jeg bedt om å reise meg igjen. Pressriene kom da tilbake med full styrke. Jeg lurte likevel på hvordan jeg skulle klare å få ham ut. Det kjentes som å skulle presse ut en vannmelon gjennom et hull som var tilpasset et eple. Jeg syntes jeg presset og presset uten at noe skjedde. Jeg har sjelden svettet mer. Svetten fosset iflg. samboeren min.

Kl 05.23, endelig, kom "gullet" som en kanon. Pappaen hulkgråt mens jeg var for sliten til å fatte noe som helst. All svettingen under utpressingen gjorde at jeg frøs og skalv. Hele sengen var våt av svette. Jeg kommer aldri til å glemme lukten av den hjelpeløse bylten som ble lagt på magen. Det er bare så helt utrolig å bli mor!

Dette er snart seks uker siden og vi storkoser oss. Lange turer hver dag og helt andre rutiner enn opp kl 7 for å gå på jobb. Vi har til gjengjeld matpause flere ganger hver natt. Tro meg, det er det verdt. 

Det verste for meg var alt styret før åpningen. Etter 2 cm var alt greit, bortsett fra selve utpressingen da. Jeg måtte sy 9 sting, det er kanskje noe i det med melonen og eplet?

 

(Sist oppdatert: onsdag 5. juli, år 2000)