NettDoktor.no - Annes fødsel

Jeg hadde gått seks dager over tiden og var temmelig utålmodig. Jeg fikk i grunn ingen forvarsler på at noe skulle skje, men da det skjedde så gikk det ganske så fort! Klokken var nesten 24.00 og jeg satt oppe og la kabal! Jeg hadde problemer med å sove den siste tiden, så derfor satt jeg ofte oppe til seint på kvelden. Samboeren min hadde nettopp lagt seg. Plutselig hører jeg et "knepp" i magen! Det kjentes ut som et ledd som knekker på plass, så jeg syntes det var mer enn merkelig.

Plutselig følte jeg for å gå på toalettet. Det kom ut en del blodig slim og jeg skjønte at nå var det i gang. Jeg gikk inn til samboeren og fortalte det. Han var veldig opptatt av at jeg måtte ligge ned. Vi hadde nemlig ikke fått noe klart svar på om hodet var festet seg, og siden jeg hadde tisset var jeg usikker på om vannet hadde gått i samme slengen! Jeg la meg på sengen, men måtte ut på toalettet igjen da jeg plutselig fikk diare . Etterpå la jeg meg og kjente på riene. Det var ikke mer enn fem minutter mellom. I starten var de som kraftige menstruasjonssmerter, men etterhvert ble de kraftigere

Vi bestilte ambulanse og jeg ble kjørt til sykehuset. Jeg skulle føde på Storken på Haukeland, og da er prosedyren at det må tas en del tester for å sjekke at alt ser ut til å forløpe normalt. Jordmoren undersøkte meg og fant ut at jeg hadde 3 - 4 cm åpning allerede. Jeg fikk også et belte rundt magen som registrerte riene. Samtidig skulle jeg trykke på en knapp hver gang barnet sparket. Dette syntes jeg var stressende og jeg hadde bare lyst til å være i fred.

Riene ble veldig kraftige og de kom tett, så jeg ville helst bare være i ro i sengen. Men jordmoren anbefalte meg å gå i badekaret, så det gjorde jeg. Det var deilig og varmt, men jeg syntes ikke det tok smertene. Etterhvert hadde jeg så vondt at jeg ba om å få noe smertestillende. Jeg fikk en sprøyte med pethidin i låret og gikk opp igjen i sengen.

Pethidinen gjorde meg trøtt. Faktisk duppet jeg av mellom riene selv om det bare var noen minutter mellom hver. Riene var mye kraftigere enn jeg hadde forestilt meg på forhånd og jeg klarte ikke å la være å skrike. Det stresset meg en del. Jeg var redd for at jordmor og samboeren min skulle bli skremt av lydene jeg laget og jeg følte meg litt "pysete". Men jeg hadde overhodet ikke mulighet til å stenge skrikene inne. Enkelte ganger følte jeg at jeg ikke ville klare mer og det sa jeg også til jordmoren. Hun fortalte meg at fødselen ville gå fort, men samtidig syntes jeg hun så litt bekymret ut når jeg jamret meg. Det bekymret meg litt og jeg følte meg veldig alene om den situasjonen jeg var i.

For hver gang jordmor undersøkte meg hadde jeg større åpning, og til slutt var det tid for å begynne å presse. Plutselig hadde jeg ikke rier lenger, ikke pressrier heller. Jeg prøvde forskjellige stillinger, men ble etterhvert satt på fødekrakk. Jeg kjente ikke pressrier og derfor måtte jordmor fortelle meg når jeg skulle trykke. Hun hjalp meg også å puste rolig, og trekke pusten skikkelig ned i lungene. Et apparat målte barnets hjerteslag og jeg hørte hvordan de gikk saktere dersom jeg holdt pusten. Det var litt skremmende, men jeg trengte likevel hjelp til å bli bevisst på at jeg måtte puste ordentlig.

Smertene nå var slik jeg hadde forestilt meg dem. Det brant i underlivet og jeg hadde smerter oppover i baken. Det føltes uutholdelig, men samtidig jobbet jeg hardt og tiden gikk fort. Jordmor spurte om jeg ville kjenne på hodet, men det fristet ikke i det hele tatt. En barnepleier kom inn og jeg syntes det var litt ubehagelig å få "publikum", for hun satt bare og så på!

Klokken 05.47 kom gutten ut og følelsene jeg hadde da kan ikke beskrives. Det var en enorm lettelse og jeg syntes han var aldeles nydelig!! Jeg husker at jeg var helt himmelfallen over hvor fin han var. Han hadde ikke noe voks eller blod på seg og virket veldig "ren". Ikke hadde han rynkete hud heller, slik jeg hadde sett for meg. Jeg fikk ham opp på brystet etter at de hadde renset munnen og nesen hans litt og jeg var overlykkelig. Smertene var borte og jeg hadde det ubeskrivelig godt.

Det var et lite sjokk når jordmor trykket på magen for å få morkaken ut. Det var kjempevondt og jeg trodde jeg var ferdig med smerter for en stund. Det var også ubehagelig å bli sydd, og jeg måtte dessverre syes ganske mye. Men jeg hadde tross alt fått gutten min, og det overskygget det meste!

I flere dager etterpå var jeg veldig svimmel og stingene mine verket. Jeg gikk som en ku, men følte meg som en dronning!

Inger Alice