Min første fødsel.

Jeg var fem dager fra termin og malte siste strøk på veggen i gangen, da det plutselig rant litt lunkent vann i underbuksen. Jeg hadde nettopp tisset, så jeg fikk mistanke om at det kunne være noe annet enn urin som kom. Det fortsatte å komme i små porsjoner, så vi skjønte at dette var fostervann. 

Vi reiste på sjekk på fødeavdelingen noen timer senere på ettermiddagen. Der var kun en fingertupps åpning og jeg hadde ingen rier. Vi reiste hjem for å vente på dem, og avtalte ny sjekk neste ettermiddag. Noen steder blir man innlagt og får antibiotika, men man hadde gått bort fra dette ved vårt sykehus. 

Vi var spente, men ingen rier kom. Det fortsatte å lekke. Jeg var klar over at det løpende produseres fostervann, og at det derfor ikke ble tomt. Neste dag var vi på Ikea og kjøpte stellebord, jeg hadde stor bleie i buksen. Det var fortsatt ingen utvikling på kontrollen samme ettermiddag, så jeg skulle legges inn neste morgen for å få indusert fødselen. Dette ble nemlig ikke gjort på ettermiddag- og kveldstid.

Neste morgen reiste vi inn kl. 07. Vi spiste frokost på et lokalt konditori. Det var rart å sitte der å vite at vi skulle bli foreldre samme dag. Jeg grudde meg nok litt da, og jeg hadde på en måte lyst å snu når vi nærmet oss inngangen. Riene hadde begynt denne morgenen, men de var svake. Det var to cm åpning. Riene økte ikke noe på etter vi kom inn, så jeg fikk drypp kl. 09. Jeg holdt på med en heklelue, så jeg heklet litt på den. Dryppet ble gradvis økt og etter 30 minutter var riene såpass vonde at det ble slutt på heklingen.

Jeg stod lent over sacco-sekken og hadde kjempegod effekt av massasje på korsryggen. Den blivende pappaen synes det var bra å ha en oppgave å gjøre. Smertene var verst foran på magen, og her hjalp ikke massasje. Jeg prøvde badekar i en og en halv time. Jeg dusjet magen og ryggen, men det hjalp heller ikke på smertene mine. Det var likevel greit med litt variasjon. Med jevne mellomrom måtte jeg stå opp for CTG-registrering (de sjekket hjertelyden) og det var tungt, særlig med rier. Riene var hyppige, men ikke særlig kraftige/effektive ifølge jordmødrene.

Jeg stod litt over saccosekken igjen. Dryppet var på den høyeste dosen som jordmødrene kunne gi. Riene begynte nå å bli skikkelig vonde, men var for korte, kun 25-35 sekunder. Det ble foreslått epiduralbedøvelse og høyere dose på dryppet. Det var en vond halvtime før anestesilegen kom kl. 15. Jeg kjente ikke engang stikket i ryggen. Virkningen kom etter få minutter og jeg ble nesten smertefri! Jeg døste en stund og pustet lett igjennom riene. Det var deilig. 

Ved vaktskiftet kom en streng, men trygg jordmor fra Voss. Nå hadde jeg ni cm åpning. Jordmoren kjente en kant på livmorhalsen. Jeg skulle prøve å trykke likevel. Men jeg fikk ikke pressrier. Jeg sto på kne i sengen og var lam i det høyre beinet, så jeg måtte holde meg i sengen. Jeg trykket når riene kom, men de var svake. Hodet sto bare 3 cm fra åpningen, vi kunne kjenne på det. Til slutt kom hodet ned til symfysen, men stod nå litt fast her. Jeg måtte krølle meg sammen og trykke. 

Etter én time begynte jeg å bli sliten. Samtidig kjente jeg nesten ikke riene. Dryppet var på svært høy dose. Fosterlyden gikk ned, men det var visst teknisk feil. Til slutt skulle jeg prøve tre rier i fødestolen, hvis ikke måtte tangen tas i bruk, den lå klar. Dette faktum fikk meg til å ta ut de siste kreftene og der kom hodet. Det var dramatisk å vente på neste ri med hodet ute, men da lå barnepleier og trykte på magen. Da kom jenten vår! Hun var lubben, 4000 gram og 51 cm. Hun hadde armen snodd rundt halsen, så derfor stod hun litt fast. Hun rev opp livmorhalsen med armen, så jeg fikk pulsåreblødning med det samme. Jordmor oppdaget dette raskt og legen kom og sydde. Han var travel, for tvillinger var født samtidig. Livmoren orket ikke drive ut morkaken før etter 30 minutter. Jordmor sa hun ikke ville gitt fem øre for riene mine, men jeg fikk skryt for jobbingen, dvs. trykkingen.

Jeg hadde lite smerter pga. epiduralbedøvelsen, så jeg trengte ikke bedøvelse da jeg ble sydd. Jeg hadde blødninger i huden på hele overkroppen og på øyelokkene pga. trykkingen som varte en time og 15 minutter. Jeg besvimte kortvarig i dusjen og neste dag, men det gikk bra. 

Jeg har aldri følt en så stor glede!

 

Jordmorkommentar:

Hvorvidt en legges inn på fødeavdelingen når ”bare” fostervannet er gått, vil variere fra fødested til fødested. Uansett bør kvinnen kontakte fødeavdelingen og få råd og anbefalinger om hvordan hun skal forholde seg.
Når vannet går, vil vanligvis den fødende få tiltagende sammentrekninger og etterhvert rier. Dersom riene ikke kommer igang av seg selv, gir en kvinnen tid til å få egne rier før en eventuelt starter med drypp. Hvor lenge en venter før en starter dryppet, vil variere.

Når en stimulerer med drypp, vil en gjerne overvåke fødselen med jevne mellomrom. Dette gjøres vanligvis med CTG. Selv om dette kan føles ubehagelig, kan en som oftest både ligge, sitte eller stå med CTG tilkoblet.

Ulempen med epiduralbedøvelse er at riene ofte blir kortere, og den naturlige trykketrangen uteblir. Noen ganger er det derfor nødvendig å stimulere livmoren med drypp (selv om en ikke har hatt drypp i forkant). Det er tungt arbeid å trykke barnet ut, og en må ha gode rier. I ettertid er det tilfredsstillende å tross alt ha født sitt barn med egne krefter, selv om det slitsomt og en er fullstendig utmattet etterpå. Da er det også godt å vite at en vanlig fødsel er det beste for barnet.

(Sist oppdatert: mandag 29. april 2002)