Mye gikk galt under min kones fødsel. I en vanskelig og travel situasjon lyktes det likevel de svært profesjonelle jordmødrene å takle situasjonen fornuftig. 

I uken opp til terminen ble min kone innlagt til observasjon for svangerskapsforgiftning, men ble utskrevet etter få dager uten symptomer. På termindagen klokken 10.00 gikk vannet, og vi tok en drosje til kvinneklinikken. 

Til å begynne med var det bare få, uregelmessige veer. Da det ikke var noen særlig utvikling, fikk jeg ut på kvelden valget mellom å gå hjem eller sove på gulvet. Det undret meg at det ikke fantes noe bedre tilbud, da dette etter all sannsynlighet ikke var noen unik situasjon. Selv om det sto en annen seng på rommet, kunne de naturligvis ikke garantere at de ikke plutselig ville trenge den. Jeg sov derfor på gulvet ved siden av en tom sykehusseng.

Vi sov lite. I løpet av natten begynte veene, men de var dårlige, fikk vi vite av de forskjellige jordmødrene som kom og gikk, etter hvert som de skiftet vakt. Dette noe uheldige ordvalget virket særdeles frustrerende på min kone, som følte det som et personlig angrep på hennes evner. På dette tidspunktet var hun begynt å ha det hun beskrev som sterke, menstruasjonsliknende smerter under veene. Hun prøvde å lindre smerten ved å strekke seg, bøye seg, og innta forskjellige, mer eller mindre mystiske stillinger. Med jevne mellomrom ble det trukket strimler som viste at alt var i orden. Det var naturligvis betryggende, men på meg virket det etter hvert som om disse uendelige strimlene ble brukt mer for å gi inntrykk av at noe ble gjort, enn for deres reelle, behandlingsmessige formål. 

Vi fikk vite at hvis det ikke var fremgang etter 24 timer, ville fødselen bli satt igang med drypp. Dette virket stressende på min kone, som er svært redd for drypp etter en ubehagelig og smertefull uprovosert abort i 12. uke, da det ble brukt drypp for å drive det døde fosteret ut. Hvis hun skulle ha drypp skulle det stå en anestesilege klar med en svær dose epidural, insisterte hun. I tiden frem til det fryktede dryppet, ble veene, og dermed smertene, sterkere og sterkere. Jeg følte meg maktesløs. 

Nå falt det seg slik, at det i løpet av morgenen ble voldsomt travelt på klinikken. Det var plutselig ni fødsler igang samtidig. Derfor ble vi vel mer eller mindre "glemt". Timene gikk. Det ble stuet to andre par i venteposisjon inn til oss. Det moret meg, på tross av frustrasjonen, å se hvordan vi alle desperat prøvde å opprettholde en sivilisert tone. Man har ingenting annet enn graviditeten til felles, og er kastet sammen mot sin vilje i et lite, upersonlig rom. Søvnmangelen bidro til at hele situasjonen fremsto som uvirkelig og absurd. 

Det var vel gått 25-30 timer siden vannavgang. En av de jordmødrene som hadde vært til stede da vi ble innskrevet kom nå tilbake på vakt etter å ha hatt fri. Hun flyttet oss til en fødestue og begynte å gjøre klar til å sette fødselen i gang. 

Min kone var svært utmattet. Når veene kom stønnet hun ting som: "Nei, nei, ikke en til", "Åh, Gud, jeg kan ikke mer", og "Stopp, stopp, jeg vil hjem". Selv om jeg nok følte meg som en hjelpeløs tilskuer var jeg likevel overbevist om at min tilstedeværelse var nødvendig. Jordmoren snakket til min kone om å være i kroppen sin, kjenne på smerten, ta kontroll over veene osv., ting som normalt ville ha fått oss begge til å krympe oss. Nå virket det plutselig helt fornuftig. Hennes beroligende tonefall og profesjonelle væremåte virket avslappende på min kone, som etter hvert begynte å bli klar til det som skulle gjøres. 

Igjen førte travelhet på avdelingen til at det hele ble utsatt, bl.a. var det ikke mulig å få fatt i en anestesilege. Da min kone endelig fikk satt dryppet begynte det å gå raskt. Det var få minutter mellom veene, og smertene fortsatte til dels i veepausene, slik at alt ble en sammenhengende tåke. Det var dette min kone hadde fryktet, og det var derfor hun hadde insistert på å få epidural. 

Anestesilegen dukket opp med den etterlengtede sprøyten. Han kastet et blikk i journalen og konstaterte at da det var risiko for svangerskapsforgiftning, kunne han ikke sette epiduralen. Jordmødrene protesterte; min kone var jo utskrevet uten symptomer. Det ble diskutert frem og tilbake og lest i journalen. Jeg var målløs. De kom frem til at det skulle tas en blodprøve, noe som igjen forsinket prosessen med en halv time. Jeg måtte undertrykke sinnet mitt, da det jo ikke ville være til noen hjelp. 

Endelig fikk de tatt seg sammen til å sette sprøyten. Det stakk ledninger ut av alle kanter på min kone: Sparketest, drypp, epidural, en elektrode på barnets hode. Hun fikk slappet av i et par timer, og faktisk sovet litt mellom veene. 

Jordmødrene hadde igjen vaktskifte. Ut på natten kom det en liten dame inn og presenterte seg. Hun undersøkte min kone og kikket på strimmelen og i journalen. Så skrudde hun helt opp for dryppet og sa: Godt, så går vi igang. Min kone kviknet til, og så snart pressveene var igang hadde hun full kontroll. Hun oppførte seg som om hun aldri hadde gjort annet. Smertene var likegyldige, selv om virkningen av epiduralen nå var borte. 

Selve fødselen tok en knapp times tid. Jeg var imponert over hvor lett det gikk, med tanke på hvor anstrengende opptakten hadde vært. Fra vannavgang var det nå gått 37 timer. 

Min sønn ble født klokken halv tolv på natten. Jeg må ha vært mer bekymret enn jeg trodde, for da jeg så med egne øyne at han var i live og hadde ti fingre og ti tær følte jeg bare dyp lettelse. Da det hele var overstått fikk vi endelig være i fred. Jeg stod med ham på armen og kikket ut av vinduet mens jeg snakket med min kone. Hun var trøtt, men glad. Det var blitt søndag natt, og byen var helt stille.

(Sist oppdatert: mandag 29. april 2002)