NettDoktor.no - Ragnhilds fødsel

Min første fødsel var egentlig en lett fødsel, og den gikk relativt raskt.

Fra jeg kom til sykehuset, med to cm åpning og til barnet var ute gikk det tre timer. Men til tross for at jeg var klar over at det kan gjøre vondt å føde barn, var fødselen mye mer smertefull enn jeg hadde vært forberedt på. Lystgass hjalp litt - ikke på smertene, men den ga meg i hvert fall noe å fokusere på. Jeg hadde likevel ønsket at noen hadde fortalt meg hvor smertefull en fødsel faktisk kan være.

Derfor var jeg fast bestemt på å be om epidural da jeg skulle føde mitt andre barn. Og kanskje nettopp derfor var jeg helt avslappet da veene begynte denne gangen. Da jeg kjente dem komme, fikk jeg det travelt med å løpe ut i butikken og kjøpe inn det siste baby-utstyret. Hver gang det knep til i magen bare gjemte jeg meg litt bak noen reoler, så jeg kunne stønne litt og skjære grimaser uten at noen så meg. Da jeg kom hjem satte jeg på musikk, og travet rundt i leiligheten i takt med musikken - det føltes godt å la tyngdekraften hjelpe barnet nedover.

Da det var tre til fem minutters mellomrom mellom veene, bar det av sted til sykehuset. Der var de travelt opptatt med fødsler på alle fødestuene, så mannen min og jeg ble satt til å vente på gangen. Etter hvert fikk de tid til å undersøke meg, og det første jeg gjorde var å presisere at jeg ville ha epiduralbedøvelse. Men fordi jeg allerede hadde fire cm åpning, og tatt i betraktning at den forrige fødselen min hadde gått relativt raskt, trodde jordmoren som undersøkte meg at det kanskje ikke var tid til det. Men jeg hadde jo bestemt meg, så jeg insisterte, og hun forsvant ut for å sjekke om det var mulig.

Da vi hadde ventet en liten stund, følte jeg plutselig trang til å presse. Det måtte da være alt for tidlig? Vi tilkalte jordmoren igjen, og hun undersøkte meg nok en gang - og nå utbrøt hun forskrekket at barnet var på vei ut. Alle fødestuene var opptatt, så vi ble trillet inn i et annet slags rom med bare en seng i. Jeg glemte alt om epidural, for nå var pressriene alt jeg kunne tenke på. Jeg presset alt remmer og tøy kunne holde. "Bare gjør akkurat som jeg sier nå" sa jordmoren, "så slipper du kanskje å klippes". Og hun hadde rett. Hun fortalte meg når jeg kunne presse og når jeg måtte holde igjen - og jeg gjorde som hun sa.

Etter bare tre pressrier fødte jeg min andre datter. Og denne gangen uten verken klipping eller revning. Smertene hadde jeg i grunnen ikke rukket å tenke på. Fra vi kom til sykehuset hadde det gått 35 minutter.

(Sist oppdatert: mandag 29. april 2002)