Min historie er vel heller litt tragikomisk, for meg i hvert fall. 

Jeg hadde termin 31. mars i år. 18. mars begynte korsryggen min å verke noe aldeles forferdelig. Jeg gikk med en konstant følelse av at jeg måtte på toalettet og tømme tarmen, presset og presset, og fikk ingenting ut. Da jeg var til jordmora og lurte på om det kanskje var en slags forstoppelse, ble jeg anbefalt å prøve ei dose med avføringsmiddel. Jeg overdreiv nok litt, tok avføringsmiddel to dager på rad jeg, men ingenting hjalp. Den fjerde dagen med dette ble jeg regelrett tvunget av ei venninne til å ringe til fødeavdelingen og høre om de kunne hjelpe meg. 

Vel, jeg ringte midt på dagen, fortalt om hvordan trykket i enden var, og hvor vondt jeg hadde det i korsryggen. Jeg nevnte også mine fire søvnløse netter fordi det gjorde for vondt å ligge stille, at jeg hadde problemer med å sitte og gå (pga bekkenløsning), pluss at jeg begynte å bli veldig trøtt og sliten nå. Ok, jeg innrømmer det, jeg overdrev til og med smertene litt, men tenk deg det ansiktsuttrykket mitt da jeg ble avfeid med et overlegent: Det er tross alt normalt med litt smerte! Jeg takket nokså sarkastisk for hjelpen, la på røret og lot tårene trille av ren fortvilelse. Senere på kvelden hostet jeg da jeg satt på toalettet, og jeg følte ei "blære" kom sigende ned. Kjente etter i underlivet, og jammen følte jeg denne blæra også. Som førstegangsfødende ble jeg litt redd, og hev meg igjen på telefonen til fødestua. Denne gangen fikk jeg ei anna dame på tråden, som forklarte at det muligens var posen som brast. Det var bare å komme ned en tur, så skulle vi fort finne ut av dette.

Vel nede på sykehuset, ble båndene lagt rundt magen min for å måle. Hjerterytmen var helt fin, men absolutt ingen rier å registrere. Hjem igjen bar det, med ny time dagen etterpå, den 23.03, kl. 09.00. Hjem til nok en søvnløs natt på sofaen.

Dagen etterpå var det samme leksa med både hjerterytmen og riene. Jeg ble gitt et miniklyster, etter fem til seks minutter måtte jeg på do, men ingenting kom. På vei tilbake i rommet, gikk vannet...ingen tvil om det! Da søstera kom inn igjen, fortalte vi dette, og ble så halt avgårde til en doktor som skulle utføre en ultralyd. Ultralyden, kl. 11.15, viste at det var masse fostervann igjen, og mens legen forberedte seg på en underlivskontroll sa hun så kjekt til meg at jeg bare skulle ta det rolig, det var nok leeenge til jeg skulle føde! 

Det neste jeg hørte fra legen var: Herregud, det er ni cm åpning, få ho på fødestua! Fremdeles ingen rier! Det ble jogging (vagging i mitt tilfelle) gjennom korridorene til fødestua, av med klærne, opp i senga og inn med dryppet, da var kl 11.30, og jammen måtte jeg trykke etter det dryppet, ja!

Kl 12.05, etter bare 35 raske minutter, så datteren min dagens lys for første gang. 3290 g, 49 cm og 37 cm rundt hodet var nurket. Litt over en time senere, etter en rett og slett herlig dusj, ble vi trillet inn på barselen. Så der satt jeg da, litt fortumlet av dette sjokket, uten rene klær, uten toalettsakene, uten fødeveska som jeg hadde stelt i stand to måneder før, uten penger, uten kamera, men med en mann som var like fortumlet som meg. Så var det ut og slå på mobilen, her skulle det nemlig varsles. Det var slettes ikke bare oss foreldre og personellet på fødeavdelingen som fikk seg et sjokk den dagen nei!  

Men neste ganger jeg ikke helt sikker på om jeg i det hele tatt vil føde på et sykehus. Kanskje jeg heller bare gjør det hjemme i senga mi. Vi var ikke overvettes imponert over den behandlingen jeg fikk dagen før, og heller over at jordmødre, som burde ha erfaring med dette, ikke (?) oppdaget hva som var i gang. Av det jeg har lært i ettertid er at disse ryggsmertene kan tyde på at åpningsfasen er i gang, men jeg er ikke sikker. Var det komplett umulig for sykehuset å oppdage dette?

Det positive med hele situasjonen var at jeg fikk ei herlig datter etter bare 35 minutter. Jeg var frisk og rask etter fødselen, bekkenløsningen min forsvant heldigvis etter tre til fire dager, renselsen etter nesten to uker. Etter to dager på barsel fikk jeg nok av mas, stress, ork, gyselig mat og ungehyl. Jeg pakket det lille jeg hadde, tok barnet mitt og reiste hjem. Nå er ho fem måneder, og like herlig. Hun er sunn og frisk, smiler villig vekk og sover hele natta (den beste delen).

Til de som venter på sin førstefødte: Lykke til og kos deg! Til de som er ferdig med det nå: Gratulerer !


Masse kos fra Sooz, 28 år og Victoria, 5 måneder

Legekommentar:

Gratulerer med din nydelige lille datter!

Dette er en ganske uvanlig fødselshistorie, hvor du ikke hadde noen av de typiske tegnene på åpningstid, som stramninger over livmoren eller magesmerter. Mange kvinner kjenner imidlertid riene best i ryggen, men dette er en smerte som kommer og går samtidig med at magen strammer seg. 

Det er bare helt unntaksvis at førstegangsfødende opplever fødselen som deg, og det har nok forvirret jordmødrene. Du sier du følte deg avvist av avdelingen, og det er alltid leit. Vi som jobber i helsevesenet må alltid huske at smerter er en subjektiv opplevelse, og ta folk på alvor. Jeg tror du har rett når du sier at ryggsmertene kom av at du var i åpningsfasen av fødselen. Men du sier du hadde disse smertene i flere dager, det stemmer ikke helt, synes jeg. Jeg synes det er noen uklare episoder i fødselen din, og anbefaler deg å kontakte jordmoren du hadde på fødeavdelingen for å utdype disse.

Du sier at du kanskje vil velge å føde hjemme neste gang. Det kan være trygt det, men da må svangerskapet ditt være normalt, og du må avtale alt med en jordmor. Spør på helsestasjonen om det er jordmødre for hjemmefødsel i din kommune. Husk bare på at fødselssmertene dine var uvanlige denne gang, slik at du får tak i hjelp i tide.
 
Så flott at barselperioden din har gått så fint. Lykke til videre!

Heidi Thornhill, lege

                                 (Sist oppdatert: mandag 29. april 2002)