Jeg ventet mitt første barn og termin var passert med 9 dager. Jeg var grundig lei. Orket ingenting, var tung og trøtt heile tida. Om kvelden skreiv jeg i dagboka mi: "No er det nok!"

Heldigvis var det én til som syntes det, for i 4-tida morgenen etter gikk vannet. Jeg ringte fødeavdelinga som ba oss komme. Det kom ingen rier, men det rant ut fostervann i ny og ne. Jeg tilbrakte dagen på fødeavdelinga, men blei flytta over på barsel om ettermiddagen. Fødselen ville bli satt i gang dagen etter dersom ikke noe skjedde i løpet av natta.

Det gjorde det ikke….

Morgenen etter blei jeg flytta tilbake til føden, fikk klystér og en gele som skulle modne livmormunnen. Den skulle jeg ligge med i 2 timer, og etter det kom riene med én gang. Da syntes jeg de var kraftige – så feil kan man ta!

Jeg hadde rier heile dagen, og fra i 18-tida kom de med 2-3 minutts mellomrom og varte i 50 sekund. Pressriene begynte som en befrielse i 22-tida, og jeg begynte å se enden på det. Jordmor meinte at barnet ville komme før midnatt. – Men det gjorde det slett ikke. Jeg trykte og trykte, men kunne ikke kjenne noe som helst resultat av anstrengelsene mine. På et tidspunkt ba jeg om epidural, men jordmor var redd for at det ville svekke riene, så det fikk jeg ikke. Iblant forsvant alt i ei rød tåke. Jeg måtte spy og jordmor kom springende med et pussbekken – ikke store hjelpa i det, dessverre. De måtte vaske gulvet etterpå.

Jeg fikk "drypp" en eller annen gang i løpet av kvelden, husker ikke når, og da økte barnets hjerterytme så mye at de bytta ut lystgassen med reint oksygen. Det hjalp på hjerterytmen og jeg merka ingen forskjell! Effekten lå med andre ord i pustinga, ikke i det jeg pusta inn.

Heile tida var jeg vekselvis i "prekestolen" og i senga. Bevegelse og variasjon lindret smertene, syntes jeg. En gang ba jordmor meg om å legge meg over en saccosekk de hadde plassert i senga - det var grusomt!

Etter timer med rier hvert 2 minutt blei lege tilkalt for å vurdere keisersnitt. "Bakvakta" blei konsultert, og de var enige om at jeg måtte holde ut ei stund til, trass i at jordmor meinte det ikke var håp om en normal fødsel. Dette er jeg blitt fortalt i ettertid.

Jordmor fikk rett, og ca kl. 04 blei det bestemt at det skulle tas keisersnitt, og litt over kl. 05 blei sønnen min født. Han var frisk og fin trass i alle timene med rier.

Jeg fikk spinalbedøvelse, og skulle dermed være i stand til å oppfatte hva som skjedde, men jeg var så sliten at jeg ikke husker noe. Mannen min har fortalt at jeg fikk se gutten før de tok han til fødeavdelinga for å stelle han, men jeg kan ikke huske det. Vi har også bilder av at jeg har han hos meg der jeg lå etter operasjonen, men heller ikke det er jeg i stand til å huske.

Fødselen var tøff for meg, men i ettertid er jeg ikke så opptatt av smertene og tida det tok. Det værste er at jeg ikke husker mitt første møte med sønnen min! Det som jeg hadde gledd meg slik til i så mange måneder, og som jeg strevde sånn for i timesvis.

Grunnen til at jeg måtte ta keisersnitt var at gutten lå med ansiktet vendt framover, og kom ikke lenger ned enn til ca midten av bekkenet.

Som om ikke dette var nok så fikk jeg med meg gule stafylokokker hjem fra sykehuset. Resultat: Brystbetennelse med absess(byll) i høyre bryst. 8 dager etter at jeg reiste hjem fra føden blei jeg innlagt igjen, totalt utslitt og med høy feber. De måtte stikke hull på brystet og fjerne puss og sette inn et dren.

3 uker etter dette var det venstre bryst sin tur, samme historie, men jeg skjønte hva det var før jeg blei så dårlig som første gangen. Også dette brystet måtte åpnes.

Amminga var ikke godt nok i gang før dette skjedde, og gutten fikk morsmelkerstatning fra flaske mens jeg var på sykehuset. Da jeg var klar til å amme igjen skjønte han overhodet ikke poenget, og bare slikka på brystknoppen!! Jeg resignerte og fikk tak i ei brystpumpe fra ammehjelpa. Jeg pumper fortsatt, 4 måneder seinere, men no begynner det å minke på mengden så vel som min tålmodighet….

Jeg fikk veldig gode gjennomganger av fødselen med både jordmor og lege før jeg reiste fra barselavdelinga. De var begge opptatt av at jeg ikke skulle være redd for å føde igjen. Når den tid kommer kan jeg få tilbud om å komme til føden for en samtale, noe jeg kommer til å gjøre.

Selv om vi fikk en vrien start på familielivet er alt bra no. Jeg er omsider fri for bandasjer og føler meg normal igjen. Gutten er blid som ei sol og sover allerede heile natta. Det er ingen overdrivelse å si at mammaen er heilt tussete etter gutten sin!

 

(Sist oppdatert: tirsdag 28. mai 2002)