NettDoktor.no - Tonjes fødsel

Dagen min "litt" store baby ble født.

2. mars i år begynte som alle andre dager. Det var dagen før temin, og jeg ventet mitt tredje barn. Jeg stod opp til mine to jenter, som syntes mamma var litt treg for tiden. Vi hadde besøk av mine svigerforeldre som bor i Nordland. Jeg følte meg tung, og syntes nedkomstdagen burde melde seg. Min mor kom på besøk, og vi bestemte oss for å dra å handle inn mat for helga. Etter handlingen hadde jeg time til ultralyd, for under svangerskapet var jeg plaget av en del med blødninger, og det var mistanke om at barnet var litt større enn normalen.

Jeg la meg på benken, og jordmora begynte undersøkelsen. Det var forferdelig å ligge. Det sved hver gang jeg skulle puste. Jeg kunne ikke huske at det var slik med de to andre. Jordmora konstaterte at alt stod bra til, og mente det var ennå noen dager til fødsel. Hun sa at barnet kom til å veie ca. 4200 gr, og ca. 35 cm i hodeomkrets. " Pytt, pytt", tenkte jeg, "jeg har jo to fødsler bak meg med barn over 4 kg". Men tanken om at bekkenet ikke var av det største, ruget i bakhodet. Før min siste fødsel, ble det sagt at barnet ikke måtte være over 4,5 kg, da det kunne oppstå problemer med at barnet ikke kunne passere bekkenet.

Jeg dro fra sykehuset litt før 16.00, og kjørte for å hente mannen min på arbeid. Nå kjente jeg at jeg var sliten, og bestemte meg for å slappe av litt når jeg kom hjem. Svigermor laget middag mens jeg lå på sofaen og dormet. Vi spiste, og det ble barne-TV-tid.

Klokka 20.00 gikk barna og la seg. Minstejenta på to år var urolig, så jeg la meg med henne. Etter en liten stund kjente jeg det sprakk! Jeg visste med en gang at det var fosterhinna som sprakk. Jeg bestemte meg for å gå på badet å ta en dusj. Jeg lukket døra bak meg idet "fossen" kom, og det var mengder. Det var nesten skremmende. Jeg tok en rask dusj, og gikk på stua å sa vi måtte dra på sykehuset. Jeg tok det med ro, jeg visste hodet var festet.

Vi kom på sykehuset rundt 22.00. Jeg kjente ingen ting og tenkte at det kom til å ta like lang tid som de to forrige gangene (39 timer og 16 timer). Jordmora som tok imot oss, var ikke av den smilende typen. Hun sa at etter det nye reglementet så skulle jeg bare dra hjem. Jeg ble ikke undersøkt om det var åpning, bare registrert. Dette synes jeg var litt rart, men tenkte det var slik det skulle være.

Klokken 23.30 kom jeg hjem igjen. Akkurat i det jeg gikk inn døra kjente jeg en liten murring i korsryggen. Gikk inn i stua og tok meg en kopp kaffe. Plutselig kom kraftige rier som kastet på meg. Da var klokka 24.00. Etter to timer med nærmest uutholdelige smerter, bestemte vi oss for å dra nedover igjen. Det var fem minutter mellom hver rie.

Vi ankom sykehuset litt over 02.00, og det var ei trivelig jordmor som tok imot oss. Vi ble ført inn på ei fødestue, og jeg ble undersøkt. Jeg hadde fire cm åpning, så det var en stund til fødsel, sa jordmora. Jeg ønsket alt av smertestillende de hadde, og det ble beordret anestesilege for epidural. Plutselig kjente jeg en enorm trang til å presse, men det kunne ikke stemme. Mannen min ringte på jordmora, og hun sa at fødselen var igang.

Jeg stod lent over en saccosekk, og hadde full kontroll over pressriene. Etter to press kom hodet, og da sprang jordmora ut på gangen og ropte etter en jordmor til. Jeg fikk beskjed om å snu meg på ryggen. Det var ubehagelig. Barnets hodet var kommet ut, og jeg var livredd for å kvele barnet. Jeg snudde meg rundt med god hjelp av de tilstedeværende, og babyen ble født ved neste pressrie.

Ikke en rift, og ikke et klipp. Helt uten sting denne gangen, var min tanke, uten å vite hva kjønnet var. Min "litt" store baby var en gutt på 5240 gr, 56 cm lang og 40 cm i hodeomkrets. Ikke akkurat noen liten kar. Dagen ble 3. mars klokken 03.01.Født bare en time etter ankomst på sykehuset.

Jeg fikk en styrtblødning på 1,3 liter, mens gutten ble lagt i kuvøse. Han fikk pusteproblemer, så han lå med oksygen i to dager. Det viste seg også at han hadde en liten hjertefeil. Jeg fikk utskrapning dagen etter, da det viste seg at det var igjen rester av morkaken.

Nå nesten seks måneder etter fødselen en det mange tanker og spørsmål jeg sitter igjen med. Før vi reiste hjem fortalte legen at det kunne gått galt, både med meg og gutten. Egentlig skulle han vært tatt med keisersnitt. Det viktigste er likevel at både han og jeg kom fra det uten varige mèn. Men jeg glemmer aldri fødselen.

En stolt trebarnsmor.

Tonje

Lege kommentar:

Gratulerer med din veldig store gutt!
Jeg forstår godt din store overraskelse og forskrekkelse over at barnet var så stort. På ultralyd tok de feil med et helt kilo, og det er en uvanlig stor feilmargin. Når det er sagt, så er vi godt kjent med dette problemet. Ultralydapparatene har problemer med å måle nøyaktig når fosteret er over 4 kg. De fleste fødeavdelinger velger å forløse med keisersnitt hvis barnet på gjentatte målinger er over 5 kg. Dette er fordi man er redd for at skulderen til barnet skal sitte fast etter at hodet har kommet ut. Det er ikke dermed sagt at norske kvinner ikke kan føde så store barn. Det er valgt slik for sikkerhets skyld. Mange barn på denne størrelsen kommer til verden på den vanlige måten uten at man visste om størrelsen på forhånd. Norges største vaginalt forløste barn var over 6 kg!

Du sier du var forundret over at du ikke ble kjent på når vannet var gått. Det anbefales ikke å gjøre det før riene starter, fordi risikoen for infeksjon øker. Når riene kommer, kan jordmoren vurdere mormunnsåpningen.

Jeg synes det høres ut som fødselen gikk veldig bra. Når hodet kommer nedover i bekkenet så fort, betyr det at du har et godt bredt bekken som er som skapt for fødsel. Ellers er det heller ikke mange kvinner som føder så store barn uten en rift i underlivet. Det viser bare hvor elastisk vevet er.

Jeg håper hjertefeilen til barnet ikke har ført til problemer. Lykke til videre med din etterhvert store familie!

Heidi Thornhill, lege

Relevante linker:
Tidlig vannavgang
Utskrapning

(Sist oppdatert: mandag 29. april 2002)