Toves andre fødsel

Å føde for andre gang

Alt var annerledes denne gangen. Ingen svangerskap og fødsler er like er det blitt meg fortalt, og for min del har det vært tilfelle. Man tenker gjerne at når man har gjort noe en gang før blir det lettere neste gang, at erfaringen gir en trygghet og troen på at alt skal gå så greit. På noen av livets områder stemmer nok dette, men for meg har det å bære på et liv i 9 måneder vært en så emosjonell opplevelse der frykten for at noe skulle gå galt på mange måter overskygget denne erfaringskunnskapen. Rutinene kjente jeg; ultralyd, legekontroll, jordmor og permisjonsrettigheter var ikke nytt så det var jo klart en fordel som gjorde svangerskapet lettere. I denne jungelen av ting å orientere seg i hadde jeg vært ute og banet vei før.

2 år og 2 måneder etter forrige fødsel og 5 dager på overtid begynte jeg å lure på om det var begynt å lekke fostervann. Jeg ringte KKB som ba meg komme inn for en kontroll. Jeg var veldig usikker på om det var fostervann, urin eller tynn utflod som førte til dette, men små lekkasjer av et eller annet slag var det ihvertfall.

På KKB måtte jeg vente en god stund før jordmor kom og hentet meg. Hun sjekket hjerterytmen til barnet og den var fin selv om den var litt lav. Lege kom etter kort tid for å undersøke meg med ultralyd. Hun oppdaget at det var nesten helt tomt for fostervann og jeg ble dermed lagt inn.

Den ettermiddagen/kvelden skjedde det lite. På Observasjonsposten for gravide var det mange som av ymse årsaker hadde vært lenge, så selv om det ikke var så artig å ligge i en seng og vente på at noe skulle skje visste jeg jo at det tross alt ikke var snakk om så alt for mange dager.

Dagen etter sa jordmor på morgenvisitten at jeg skulle bli undersøkt av lege. Timene gikk, det ble tatt noen sparketester, men ingen lege kom. Da kvelden kom fikk jeg beskjed om at legen hadde vært så opptatt hele dagen pga manglende bemanning at det var usikkert om hun rakk å undersøke meg. Jeg uttrykte til jordmor at jeg syntes det var frustrerende å ikke få noen svar på hva som skulle skje videre og hun forstod dette svært godt. 10 minutter etter denne samtalen kommer hun inn til meg og sier at legen skulle se på meg allikevel. Ultralydundersøkelsen viste som tidligere at der nesten ikke var fostervann, hjerterytmen til barnet var litt lav og det var sannsynligvis snakk om vekstretardasjon pga redusert næringstilførsel. Denne legen skjønte at jeg var engstelig, tok meg på skulderen og sa at fødselen ihvertfall skulle settes igang dagen etter og at de skulle prøve med en "kur" samme kveld. Dette gjorde at jeg ble veldig lettet og det var en glad og sliten mamma som tuslet avgårde til laboratoriet for å få tatt blodprøver.

I 22.00 tiden satt de inn en stikkpille for å se om jeg kunne produsere noen rier for egen maskin. Kort tid etter begynte jeg å kjenne murinng i magen og litt etter litt begynte riene å sette inn. Det var lang pause i mellom dem, men nå kjente jeg på kroppen at babyen min ville ut. Jeg prøvde å legge med ned i sengen litt, men riene var såpass vonde at jeg fant ut det var best å bevege meg. Kl. 05.00 om morgenen fikk jeg klyster og det ble målt 2 cm åpning. Kl. 08.00 kom min mann og vi ble fraktet inn på fødestuen. Riene var nå harde og vonde og jeg ba om epidural. Ca. kl. 11.00 fikk jeg epidural i forbindelse med at de startet opp med pitocin-drypp for å litt "effektivitet" i prosessen. Epiduralen virket en kort tid før et filter som var festet til en koplingssak på slangen måtte skiftes ut fordi den lakk.

Kl. 13.00 ble åpningen min målt til 4 cm og jeg husker at jeg mellom riene tenkte på hvordan min mormor hadde klart å føde 6 barn når det var så grusomt. Riene var ufattelig vonde og jeg var fullstendig utslitt. Jeg stod i bro i sengen og hylte og de stakkers jordmødrene prøvde å motivere og støtte meg så godt de kunne. De 2 jordmødrene som var på rommet mitt var begge veldig flinke, men på et tidspunkt kom en eldre jordmor inn på rommet mitt, tok godt tak i meg og sa: Slutt med hylingen, pust" Hun holdt meg fast nede i sengen og på en eller annen måte ble de neste riene litt lettere. Plutselig endret riene karakter. Jeg fikk akutt behov for å presse og det føltes ufattelig godt selv om det var vondt - litt merkelig det. Etter at jeg hadde presset 2 ganger så jordmødrene på hverandre og sa: "må du presse nå?" Kl. var litt før 14.00 og det var kun 1 time siden jeg hadde hatt 4 cm åpning. "Ja" skrek jeg og jordmor fant raskt ut at det var et lite hode rett innforbi åpningen. Etter et par rier var hun ute, vår lille prinsesse. 3540 gram, 49 cm, rosa og illsint.

Det hadde gått bra - mine verste spådommer gjennom 9 måneder var gjort til skamme og jeg klarte å kjenne på gleden der inne, inne på fødestuen blant lukten av blod og svette. Jeg var blitt mamma igjen, min mann pappa igjen - og denne dagen ble en liten gutt på 2 år for første gang storebror.

(Sist oppdatert: mandag 29. april 2002)