Antioksidanter

Hvordan virker antioksidanter? Unngår vi å bli syke ved å spise store mengder antioksidanter? Kan piller erstatte vanlig mat i så henseende? Antioksidanter er i skuddet, og i denne artikkelen drøfter Bjørn Bolann hvilken betydning disse stoffene har for vår helse.

Er vitamintabletter og andre kosttilskudd nødvendig for en god helse?

Det hevder i hvert fall de som selger slike preparater. Markedsføringen er særlig aggressiv for de såkalte antioksidanter: Vitamin C og E, «Q10» og flere andre. Man kan knapt åpne et ukeblad eller en avis uten å støte på reklame for disse stoffene. Målgruppene viser stor spredning fra unge toppidrettsutøvere til den eldre del av befolkningen, og det reklameres med helsebringende effekt både for friske og syke.

I pressen ser man fra tid til annen sensasjonsoppslag hvor vitamin E fremstilles som en «billig livsforsikring» med evne til å forebygge over 80 forskjellige sykdommer. En uke senere skriver imidlertid samme avis at vi bruker over 800 millioner kroner årlig på vitamintilskudd og antyder at det er til ingen nytte. Og den 27/5-97 sier VG over to sider: «Glem pillene hvis du spiser riktig!».

Opplysningene i media er altså motstridende. Publikum har all grunn til å bli forvirret. Folk kan for så vidt trøste seg med at også leger og forskere er forvirret. Det foreligger en lang rekke sprikende eller uklare forskningsresultater.

Denne artikkelen handler om de mest «moderne» kosttilskuddene - antioksidantene.

Hva er så en antioksidant?

Det er ikke lett å forklare uten å bruke faguttrykk. Jeg forsøker likevel: Forenklet kan man si at antioksidanter er stoffer som er nødvendige for å holde oksygenomsetningen - «forbrenningen» - i cellene under kontroll. Det kan sammenlignes med å brenne bål: Man må da passe på å holde ilden under kontroll, slik at den ikke sprer seg og gjør skade utenfor ildstedet. Antioksidantene er «brannslukkere» som slukker gnister som spruter fra bålet.

Hvis kroppen har for få slike brannslukkere, vil den likevel ikke «brenne opp». Det er den enkelte celle som blir skadet eller i verste fall dør. Men hvis mange celler blir skadet, kan vi bli syke.

Fra bilde til virkelighet: Under oksygenomsetningen i cellene dannes det flere farlige biprodukter, som samlet kalles reaktive oksygenforbindelser (Dette faguttrykket kommer man ikke utenom. Beslektede begreper som uttrykker omtrent det samme, er "oksygenradikaler", "frie radikaler", o.l.).

Under normale forhold vil omtrent to prosent av det oksygenet som omsettes i cellene, bli omdannet til slike reaktive oksygenforbindelser. For å unngå skade på cellene, må disse forbindelsene uskadeliggjøres. Til å gjøre dette har kroppen et eget forsvarssystem som kalles "antioksidantforsvaret".

"Antioksidanter" er en samlebetegnelse på en lang rekke forskjellige stoffer som er nødvendig for at antioksidantforsvaret skal fungere. Kjente antioksidanter omfatter hovedsakelig vitaminer, enzymer og stoffer som binder metaller som jern og kobber. Men en lang rekke andre stoffer har også antioksidanteffekt og kan være av betydning.

Så antioksidantene er livsnødvendige?

Ja. Et antioksidantforsvar er nødvendig for alt liv som lever i en oksygenholdig atmosfære, og som utnytter oksygen i energiomsetningen. Dette gjelder den overveldende del av livet på jorden. Det finnes likevel primitive organismer som lever uten oksygen. Noen av dem tåler ikke oksygen og dør hvis de utsettes for vanlig luft; manglende antioksidantforsvar medfører altså at oksygen er en dødelig gift for disse organismene.

Noen antioksidanter produseres i den menneskelige organisme, men for å opprettholde antioksidantforsvaret er mennesket også avhengig av å få tilført en rekke forskjellige antioksidanter gjennom kosten. Friske mennesker får i utgangspunktet i seg det de trenger av antioksidanter gjennom vanlig, variért kost, særlig fra frukt og grønnsaker.

Fysisk aktivitet kan styrke antioksidantforsvaret

Ved fysisk anstrengelse øker oksygenforbruket, og dermed produksjonen av reaktive oksygenforbindelser. Dette fører i annen omgang til at kroppen for å forsvare seg mot dette, øker sin egen produksjon av antioksidanter. Dermed blir vi sterkere rustet til å tåle senere påkjenninger.

Ikke alle de reaktive oksygenforbindelsene som dannes i kroppen, blir fjernet av antioksidantforsvaret. Selv under normale forhold utsettes den menneskelige organisme for angrep fra disse forbindelsene. Kroppen har derfor også et reparasjonssystem for å ta seg av skadene. Ved forskjellige sykelige tilstander øker imidlertid angrepet i styrke, enten fordi produksjonen av de farlige stoffene øker, eller fordi antioksidantforsvaret blir svekket.

Man antar at reaktive oksygenforbindelser kan medvirke til utviklingen av en rekke sykdommer. For eksempel kan prosessen som fører til forkalkninger i blodårene (arteriosklerose), trolig starte ved en reaksjon mellom reaktive oksygenforbindelser og kolesterol. Ifølge denne teorien er det de reaktive oksygenforbindelsene som gjør kolesterolet «farlig».

Skader på DNA

Reaktive oksygenforbindelser kan også reagere med arvestoffet i cellene, og på den måten bidra til kreftutvikling. På den annen side kan økt dannelse av reaktive oksygenforbindelser i mange tilfelle være sekundært til andre sykelige prosesser, f.eks. ved betennelsestilstander.

Hypotesen om at reaktive oksygenforbindelser kan være årsak til sykdommer, ble først lansert på midten av 1950-tallet. Den vakte likevel ikke større interesse før det første enzym med antioksidative egenskaper ble oppdaget i 1969. Idag virker det utrolig at dette viktige aspektet ved oksygenstoffskiftet først ble kjent samme år som mennesket satte sin fot på månen.

Folk som spiser mye frukt og grønnsaker, har lavere forekomst både av hjerte/karsykdommer og kreft enn andre. Det er nærliggende å tenke seg at dette har sammenheng med antioksidanter som finnes i plantene, selv om plantene også inneholder svært mange andre stoffer med til dels ukjent biologisk virkning.

Dekker piller behovet?

Det striden, eller forvirringen, nå handler om, er om ekstra tilskudd av antioksidanter i kommersielt renfremstilt form, er gunstig for helsen, og i så fall hvordan: Virker det forebyggende mot fremtidig sykdom? Kan det bedre prestasjonsevnen hos de friskeste av oss, idrettsutøverne? Eller er det gunstig i behandlingen av visse sykdommer?

Bare noen få av de antioksidantene som finnes i kosten, er renfremstilt og omsettes kommersielt. De mest kjente er vitamin C og E, betakaroten og «Q10». De fleste stoffene har også andre funksjoner enn å virke som antioksidanter.

Antioksidanter brukes også i stor utstrekning som tilsetning i matvarer for å bedre holdbarheten.

Kan antioksidanter motvirke sykdom?

Muligheten for at sykdommer kan motvirkes av antioksidanter, har lenge vært en het hypotese og har vært utgangspunkt for mange vitenskapelige undersøkelser. Utprøving av antioksidant-effekt hos kjente kjemiske forbindelser og leting etter «nye» antioksidanter til medisinsk bruk er blitt en viktig vitenskapelig forskningsgren. Det er funnet en lang rekke stoffer med antioksidative egenskaper, og listen øker stadig. De «nye» stoffene omfatter både syntetiske og naturlig forekommende forbindelser.

Flere «lovende» resultater, de fleste utført på dyr, dyreorganer eller i rene biokjemiske systemer, er imidlertid ikke blitt bekreftet ved senere forsøk på mennesker. I noen undersøkelser synes det å være en viss gunstig effekt, i andre ikke, og det er brukt til dels svært høye doser.

Noen undersøkelser viste sogar høyere sykelighet i gruppen som fikk antioksidanter enn i kontrollgruppen som fikk «narretabletter». Spesielt har betakaroten fått hard medfart i flere ferske undersøkelser, en av dem ble av etiske grunner stanset tidligere enn planlagt, da det var klart at sykeligheten var høyere i behandlingsgruppen.

Til tross for en omfattende forskning er resultatene ikke konklusive når det gjelder antioksidanters mulige evne til å motvirke sykdom. Etter å ha oppsummert de seneste forskningsresultater, hadde et amerikansk legetidsskrift en frustrert lederartikkel med tittelen: «Antioxidants and cardiovascular disease: Why do we still not have the answers?» («Antioksidanter og hjerte/karsykdom: Hvorfor har vi ennå ikke svarene?»)

Nå er det begynt å komme nye hypoteser for å forklare de skuffende resultatene. Nyere forskning tyder på at en god funksjon av antioksidantforsvaret avhenger av et samvirke mellom en rekke forskjellige antioksidanter, og ikke først og fremst av mengden av den enkelte komponent. Og det finnes sannsynligvis andre kjemiske forbindelser som også er nødvendige, og som vi idag ikke har fullt kjennskap til.

Dessuten er reaktive oksygenforbindelser ikke bare skadelige: Ved infeksjoner produserer hvite blodlegemer store mengder slike stoffer for å drepe invaderende bakterier, noe som er av avgjørende betydning for infeksjonsforsvaret. Også for andre celler ser det ut til at en at viss mengde reaktive oksygenforbindelser er nødvendig for å opprettholde en normal funksjon, bl.a. for kommunikasjon mellom celler.

Det vil da ikke være bra hvis for mye antioksidanter forstyrrer denne funksjonen. Mange mener nå at det i den enkelte celle er en fin balanse mellom produksjon av reaktive oksygenforbindelser og antioksidanter. Dersom denne balansen blir forstyrret, i den ene eller andre retningen, kan cellen ta skade. Ut fra denne teorien er det lett å skjønne at ekstra tilskudd i noen tilfelle kan være gunstig, i andre ikke.

Hva med å ta noen piller for sikkerhets skyld?

Så kan man spørre: Selv om det ikke er sikkert at antioksidant-preparatene har noen gunstig virkning, så er de vel ikke farlige? Kan man ikke ta noen for sikkerhets skyld?

Enhver må velge selv. Men man bør iallfall vite at antioksidanter er biokjemisk aktive stoffer som dermed kan ha bivirkninger. Om de preparatene jeg har nevnt foran, kan man kort si følgende: Store doser vitamin C kan være skadelig hos personer som har for mye jern i kroppen (jernoverbelastning, hemokromatose). Grunnen er at en reaksjon mellom jern og vitamin C simpelthen fører til dannelse av reaktive oksygenforbindelser, altså det motsatte av det som skulle være hensikten med C-vitamin-inntaket.

Omkring 0,2 - 0,5 prosent av befolkningen har for mye jern i kroppen, som oftest uten å vite det selv. Ingen bør derfor ta kjempedoser vitamin C («C-vitaminsjokk») uten først å ha sjekket jernnivået i kroppen. Slik sjekk kan skje ved en blodprøve hos legen.

Da C-vitamin nedbrytes til oksalsyre, som kan danne nyrestener, bør personer som har hatt tendens til nyrestendannelse også være forsiktig.

Personer som går på «blodfortynnende» behandling (antikoagulasjonsbehandling) bør være forsiktig med vitamin E da det kan gi økt grad av blodfortynning. Og betakaroten bør vel nærmest være ute av bildet etter flere negative forskningsresultater.

Ellers er de nevnte stoffene i hovedsak ikke giftige; kroppen kvitter seg med det den ikke har bruk for. Langtidseffekter av store doser er imidlertid ikke klarlagt.

Om andre renfremstilte antioksidanter kan man ikke si noe generelt, bortsett fra dette: Det at stoffet har antioksidant-effekt, er ingen garanti for at det er ufarlig. Faktisk finnes det flere kreftfremkallende antioksidanter, men det er ingen grunn til å tro at noen av disse er i salg i Norge.

Hva blir så konklusjonen?

Videre forskning vil forhåpentlig gi svar på hva som er et optimalt inntak av antioksidanter, og om ekstra inntak av naturlige eller syntetiske antioksidanter kan ha positiv helseeffekt. Det er imidlertid liten grunn til å tro at noen av stoffene vil fremstå som «vidundermedisin» som kan forebygge eller kurere det meste. Jeg ser det som mer sannsynlig at noen antioksidanter, kanskje i bestemte sammensetninger, kan vise seg å være gunstig ved spesielle sykdommer - m.a.o. at de er bra for noen, men ikke for andre.

I mellomtiden: Gå en tur, og spis frukt! Det beste råd for å styrke organismens antioksidantforsvar er fortsatt et variért kosthold rikt på frukt og grønnsaker, kombinert med regelmessig fysisk mosjon.

Skrevet av Bjørn J. Bolann, professor, Universitetet i Bergen.