|
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Forsiden >
Barn >
Det er vanligvis først når et dødsfall har inntruffet i ens egen familie at man begynner å tenke på hvordan man skal informere og involvere barna i en slik situasjon. I tidligere tider da mennesker ble født og døde i hjemmet, var døden en naturlig del av hverdagen og barna deltok på samme måte som resten av familien. I våre dager er det imidlertid viktig å være klar over at denne siden av livet ikke automatisk innlemmes i barnas verden. Som foreldre bør man gjøre en innsats for å rette på dette. Det blir lettere for et barn å takle sorg og død dersom det på forhånd har kunnskaper om dette.
For mange mennesker er den naturlige reaksjonen å beskytte barnet sitt ved ikke å snakke om sorgen eller døden. Dette er å gjøre barnet en stor bjørnetjeneste. Før eller siden kommer barnet i kontakt med slike situasjoner og jo bedre forberedt det er desto lettere kan det forholde seg til det som foregår. Et barn som blir skånet for sorg og død unngår selvfølgelig ikke reaksjoner når realitetene til slutt uunngåelig kommer. Sorgen kan ikke unngås, bare utsettes. I mange tilfeller kan utsettelsen forårsake unødig angst, undring og kanskje også skyldfølelse hos barnet. Det kan også tenkes at du selv, når sorgreaksjonen først kommer, ikke er i stand til å snakke med barnet ditt om det som skjer. Man kan jo som voksen bli så påvirket av begivenheten at man rett og slett ikke klarer å forholde seg til barnet og informere det slik man burde. En naturlig forberedelse hjelper derfor alle i familien til å takle situasjonen den dagen tragedien inntreffer.
Ved å forberede barnet ditt i en tid der konkrete følelser ikke gjør det vanskelig, lærer du barnet at døden er en del av livet. Barn skal ikke overbeskyttes, men i stedet ha saklig veiledning og fyldige svar på spørsmålene sine. Ved å la forberedelsene være en del av hverdagen, blir døden en del av livet. Du kan snakke om blomster som visner og dør eller bruke døde kjæledyr som innfallsvinkel. Man kan også eksemplifisere med eldre mennesker som barnet kjenner og med utgangspunkt i dem snakke om aldring og død. Videre finnes det mange gode barnebøker som omhandler død og sorg. Spør etter bøkene på biblioteket. Å lese bøker sammen med barnet for så deretter å snakke om de tanker boken vekker, er en ypperlig måte å åpne for en naturlig samtale med barnet. Barn har ingen hemninger og stiller svært direkte spørsmål. De tar oftere opp rent konkrete ting enn mer abstrakte følelser. De kan for eksempel spørre om hvordan en kiste ser ut innvendig og om det er kaldt, mørkt og ensomt å ligge i jorden. Vær forberedt på slike spørsmål. Hvis du blir forskrekket eller redd vil barnet straks merke dette og kanskje slutte å spørre. Husk også på at barn ikke kan holde seg til ett emne i lengre tid. De kan komme løpende og spørre om svært så vanskelige ting og du får litt tid mens de konsentrerer seg om svaret du gir. Få minutter etter kan de være på vei ut for å leke. Det er viktig å benytte de mulighetene barnet tilbyr til å snakke så lenge barnet selv vil. Ofte skifter barn raskt tema for senere å komme tilbake til det igjen. Når du snakker med barn om livets slutt er det viktig at du konkret bruker ordet "død". Barn har vanskelig for å forstå omskrivninger og det finnes eksempler på at barn har ventet i årevis på sine besteforeldre som de ble fortalt var "gått bort". Hvis du selv sørger skal du la barnet få se sorgen din og oppleve at du er nedfor og lei deg. Skjuler du sorgen kan barnet tolke dette dithen at sorg er en forbudt følelse.
En begravelse er en seremoni som hjelper hele familien til å akseptere døden. Barnet er en del av denne familien og er derfor en naturlig deltaker i begravelsen. Forbered barnet godt. Fortell nøyaktig hva som skal foregå og hvorfor. Barnet bør også få vite at mange av gjestene i begravelsen kommer til å gråte og være ulykkelige. Er du selv så preget av sorgen at du ikke kan forberede barnet godt nok, kan du få hjelp av venner til å gjøre dette. For barnet bør det å gå i begravelsen være
frivillig. Nekter barnet bør du prøve å finne ut grunnen til at barnet ikke vil gå.
Det grunnleggende spørsmålet om liv og død krever et ærlig svar. Lytt godt til hva barnet faktisk spør om og svar konkret på dette. Hvis barnet spør om det selv skal dø, kan du bekrefte dette men samtidig legge til at det ikke er før om lang, lang tid. Et lignende svar kan du gi om ditt barn spør om du eller den andre forelder kommer til å dø. Til slutt må det sies at barnet også kan stille spørsmål du ikke har svar på. I en slik situasjon er det helt i orden å være ærlig - svar som sant er at det vet du ikke.
Det er sunt for alle mennesker å bruke tid på minnene om våre døde. Ved å minnes en person holdes vedkommende levende. Man kan for eksempel lage et fotoalbum som barnet kan ta frem og kikke i når det føler et slikt behov. For å hjelpe barnet med å holde på de gode, lykkelige minnene om den avdøde er det viktig å bevisst bruke uttrykk som "kan du huske?" eller "slik ville han alltid ha det". På denne måten får barnet forståelsen av at det er lov å minnes døde personer.
Det er best for barnet at det får muligheten til å si ordentlig farvel til kjæledyret sitt før det begraves. En god måte er å lage et lite ritual når dyret begraves. Be en bønn, syng en sang eller plant en blomst sammen med barnet. Snakk med barnet om døden og la det sørge over dyret det har mistet. Også her kan man lage et fotoalbum som et minne om kjæledyret.
(Sist oppdatert: onsdag 12. juli, år 2000)
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||
Hvordan
skal barn involveres ved dødsfall?
Hva skal barna få vite?
Gode internasjonale linker |
|
|
|
|
|
 Søk i NettDoktor.no:
Opplysningene må på ingen måte brukes som erstatning for kompetent profesjonell rådgivning eller behandling av utdannet og godkjent lege. Innholdet på NettDoktor.no kan ikke og skal ikke brukes som basis for å stille diagnoser eller fastsette behandling. Betingelser for bruk: Viktig juridisk informasjon.
© Copyright 1999 - 2008 NettDoktor.no - All rights reserved
|
|
|
|
|
|