I mange tilfeller finnes ingen god forklaring. Vanligst er det at tilstanden er arvelig uten annen årsak. Man mener likevel at noen av disse barna sover svært dypt og derfor ikke merker når blæren er full. Enkelte barn utvikler også kontroll over blæren senere enn andre barn.

Noen barn produserer for lite av stoffet ADH (Anti Diuretisk Hormon) om natten, og tisser derfor i sengen. Disse barna kan hjelpes med en nesespray som inneholder ADH. Legen undersøker barnet og vurderer om det skal behandles.

Unngå å gjøre sengevætingen til et stort problem i familien. De fleste barn er svært lei seg fordi de tisser i sengen, og det er fint om familien kan støtte og være positivt innstilt til sengevætingen.

Forklar barnet at mange andre barn har det på samme måten. Er det andre i familien som har hatt det samme problemet kan man fortelle barnet dette. På den måten forstår barnet at det ikke er alene om problemet.

Før sengetid (ca 2 timer) kan man la barnet drikke mindre. Dette er ingen garanti for at barnet ikke tisser mens det sover, men det kan hjelpe fordi barnet ikke legger seg med mye urin i blæren.

La barnet tisse like før det legger seg. Beskytt sengen med et underlag av gummi.

Legg også en ren pysj og rent sengetøy ved siden av sengen, slik at barnet selv kan skifte hvis det våkner. Det å skifte laken skal ikke være en straff men er heller en hjelp for at barnet selv skal kunne takle problemet sitt. Det øker også barnets bevissthet i forhold til sengevætingen.

Ros alltid barnet når det har en tørr natt.

Barnet skal ikke sove med bleie. Gjør barnet det, blir det ikke oppmerksom på at det blir vått eller at det skal tisse.

Mange foreldre har blitt rådet til å vekke barnet om natten for å ta det på toalettet. Dette har vist seg å være uten effekt fordi det ikke blir barnet selv som våkner når det må tisse.

  Hva undersøker legen?

Legen vil begynne med å spørre deg ut om barnet. Spesielt vil han eller hun vite når barnet fikk kontroll over vannlatingen om dagen, om barnet har andre problemer eller om andre i familien har hatt problemer med sengevæting.

Deretter vil legen undersøke barnet. Han eller hun vil kjenne på magen, undersøke underlivet og ta en urinprøve for å se om barnet har en urinveisinfeksjon. Av og til vil legen også ta en blodprøve.

Hvis det ikke er noe medisinsk i veien med barnet, er det  vanlig å prøve med enn sengevætings-alarm. Denne vekker barnet hvis det tisser i sengen. Alarmen er effektiv fordi den vekker barnet idet de første dråpene renner ut. Barnet bevisstgjøres derfor om hvordan det føles når det tisser og når blæren er full.

Utformingen av alarmene kan være forskjellige. Noen består av et lite kobbernett som legges under lakenet, og via en ledning er koblet til et lite vekkerur. Klokken ringer når urinen når lakenet. Andre alarmer kan for eksempel plasseres i underbuksen.

Man må være klar over at det kan ta mange uker før effekten av en slik alarm viser seg. Det tar lang tid for barnet å lære. Både foreldre og barn må være tålmodige.

Dessuten vil de aller fleste barn slutte å tisse i sengen med tiden. Ved å bruke en alarm fremskynder man bare denne prosessen.

Det finnes også ulike medisiner som kan hjelpe mot sengevætingen. Snakk med legen om dette.

Etter et opplegg av Christel Bech, sykepleier

(Sist oppdatert: onsdag 12. juli, år 2000)