|
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Forsiden >
Barn >
Når man bestemmer seg for å skilles er det oftest tungtveiende grunner for dette. En skilsmisse er en beslutning som får store menneskelige og økonomiske konsekvenser både for familie og samfunn. Likevel er det ofte barna som rammes hardest - barna opplever alltid sorg og atskillelse ved en skilsmisse. Mange voksne «glemmer» sine barn i løpet av den smertefulle prosessen en skilsmisse er for dem selv. Med dette menes at de voksne simpelthen glemmer å informere barna underveis. Det er voldsomt traumatisk for et barn å plutselig få vite at mor og far skal skilles. Det er bedre for barnet å få vite at dere faktisk har diskutert muligheten for at dere skilles. Man kan for eksempel si til barnet : «Mor og far har store vanskeligheter i ekteskapet. Vi vet ikke hvordan det ender, om vi skal skilles eller om vi finner en annen løsning. Vi arbeider hardt med problemet og får hjelp til å snakke sammen». Barnet skal selvfølgelig ikke delta i denne diskusjonen - til det er ansvaret alt for stort for et barn. I stedet skal barnet vite hva som foregår og at problemet finnes mellom de to voksne. Ved å informere barnet på et tidlig tidspunkt beholder barnet tilliten til dere og dere er troverdige for barnet. Samtidig signaliserer dere også åpenhet og at det er lov å snakke om disse tingene. Det gjelder først og fremst å være ærlig. Svar som sant er når barnet spør - også når du forteller om skilsmissen og konsekvensene denne har. Det er viktig at du er oppmerksom og følsom for de signaler barnet gir slik at dere kan få snakket ut om dette. En viss selvdisiplin kreves også av foreldrene. Skilsmissen er naturligvis en stor krise også for deg, men noen ganger må du sette deg selv i annen rekke og la barnet få fritt utløp for sine følelser og frustrasjoner. Hovedproblemet for barnet ligger i det å skulle skilles fra den ene av foreldrene og sorgen over at den opprinnelige familien ikke lenger eksisterer. Utover dette endres også barnets plass i familien. De fleste barn har et ønske om å gjenforene foreldrene. Spør man barnet vil det nesten alltid at foreldrene skal komme sammen igjen. Dette gjelder også i tilfeller der ekteskapet har vært svært vanskelig - barn er utrolig lojale overfor sine foreldre. For å klare å bringe foreldrene sammen igjen vil barn ofte fornekte og fortrenge sine egne følelser. Mange barn opplever en voldsom skyldfølelse når foreldrene skilles. De tror at de selv kunne forhindret skilsmissen med en bedre oppførsel eller f.eks. bedre karakterer på skolen. Man må derfor hele tiden understreke ovenfor barnet at skilsmissen ikke er deres skyld. Barnet skal vite at skilsmissen er et anliggende mellom to voksne som ikke klarer å fungere sammen. I en skilsmisse kastes barnet gjerne ut i en lojalitetskonflikt - når de er med den ene forelder har de dårlig samvittighet for at de ikke er med den andre og omvendt. Det er derfor viktig å forklare barnet at det er helt greit at det barnet er med den andre voksne - det aksepterer du. Det kommer alltid reaksjoner fra barnet ved en skilsmisse. Spørsmålet er bare hvilke reaksjoner som kommer og hvor kraftige de er. Man må være oppmerksom på at et barn som ikke viser noen følelser eller reaksjoner trenger hjelp til å uttrykke det de føler. Uten slik hjelp er det en stor risiko for at barnet sener får en depresjon. Førskolebarnet kan få en regressiv atferd der det går tilbake på et tidligere utviklingstrinn. For eksempel kan det begynne å tisse på seg eller bli forvirret, irritabelt og plaget av angst. Barn på 6-9 år er meget sårbare. De er ennå ikke modne nok til å forstå hva som foregår, men det er stor nok til å skjønne hvor ubehagelig begivenheten er. Barn i denne alderen er fremdeles sterkt avhengige av sine foreldre. Samtidig har de i denne alderen vansker med å fortelle hva som plager dem. I stedet kan de reagere med sinne, konsentrasjonsproblemer og lærevansker. Barn mellom 9 og 13 år har begynt å opprette betydningsfulle forhold til andre enn sine foreldre. Det kan ofte være en lettelse for dem å snakke med en person utenfor familien om sine problemer og følelser. Barn på 12-13 år bør være med på å bestemme hvem de skal bo hos. Ved skilsmissen kan disse barna reagere med sinne, sorg eller depresjon. Hvis ditt barn i ettertid ikke får det bedre når tingene normaliseres etter at dere har snakket godt sammen kan man overveie å få veiledning til å takle situasjonen. Dere kan også vurdere å gå i familieterapi sammen eller å få individuell terapi for barnet. Gode venner dere har tillit til kan hjelpe, det samme kan grupper med andre mennesker i samme situasjon. Snakk med barnet. Vis åpenhet overfor dets følelser - uansett om det er sinne, frykt eller bekymring. Også barnet har rett til å ha sine følelser selv om det gjør deg vondt å få hvite hva din beslutning betyr for barnet. Selv om dere har snakket mye sammen i begynnelsen av prosessen er det behov for at dere gjør det også noen ganger i mellom. Velg et tidspunkt hvor du selv er i balanse. Finn ut om nye spørsmål har dukket opp hos barnet. Åpen dialog er utrolig viktig for barnet. Hvis du selv ikke klarer dette, kan man eventuelt søke profesjonell hjelp. Barnet kan også uttrykke seg gjennom annet enn ord. Derfor er barnets lek viktig. Lek i gjennom følelsene med barnet. Barnet kan også ha bruk for å avreagere fysisk med voldsomme leker eller fysisk aktivitet. Tegning kan være nyttig for barnet. Et barn tegner ofte sine følelser, og slik har man et godt utgangspunkt for å få innblikk i det som rører seg hos barnet. Unngå å være fordømmende. Det er viktig at man ikke baktaler den andre foreldrepart i nærvær av barnet. Dette kan noen ganger være fristende, men er dypt illojalt mot barnet. Ditt barn føler seg som en del av den andre foreldre - ved å kritisere din tidligere partner kritiserer du dermed indirekte ditt barn. Hvis din tidligere partner virkelig er et dårlig menneske kommer barnet til å finne det ut med tiden. Barn skal ikke være budbringere mellom skilte voksne. Skal du gi din eks en beskjed skal du selv kommunisere denne. Har dere vanskelig for å snakke sammen, kan du gi beskjeden skriftlig. Det er direkte uansvarlig å bruke barnet som et mellomledd.
I tillegg til det som allerede er beskrevet som åpenheten og kommunikasjonen, er det også andre forhold som gjør seg gjeldende:
Hvis barnet straks skal forholde seg til en stefar eller stemor og eventuelt halvsøsken blir livet naturligvis enda mer komplisert. Forvent vanskeligheter. Barnet vil reagere med motstand, og det trenger å utkjempe territoriale kamper om en plass i den nye familien. Dette vil skje både i forhold til de nye søsknene og i forhold til den nye forelder. Det krever mye tålmodighet for å få dette til å fungere. En stor porsjon humor vil være til god hjelp, men tiden er uansett den beste hjelp man kan få.
Etter et opplegg av Christel
Bech, sykepleier Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||
Hvordan informere barna om en skilsmisse?
Hvordan
opplever barna skilsmissen?
|
|
|
|
|
|
 Søk i NettDoktor.no:
Opplysningene må på ingen måte brukes som erstatning for kompetent profesjonell rådgivning eller behandling av utdannet og godkjent lege. Innholdet på NettDoktor.no kan ikke og skal ikke brukes som basis for å stille diagnoser eller fastsette behandling. Betingelser for bruk: Viktig juridisk informasjon.
© Copyright 1999 - 2008 NettDoktor.no - All rights reserved
|
|
|
|
|
|