Biopsi
Skrevet av: Odd Helge
Gilja, lege, Dr.
med.
Hva er en biopsi?
En biopsi er en vevsprøve som kan stamme fra alle typer vev i kroppen. En biopsi tas fordi man vil undersøke et bestemt vevs mikroskopiske sammensetning. Normalt kreves det bare noen små prøver for å kunne analysere et bestemt vev. I noen tilfeller er det tilstrekkelig å bare skrape over et område (som er tilfelle ved celleundersøkelser av livmorhalsen). Ved tykktarmsundersøkelse kan en biopsi tas via en endoskopi-tang gjennom endoskopet. I andre tilfeller tas biopsien via en tykk kanyle (f.eks. ved lever- eller nyrebiopsi).
Leverbiopsi
En leverbiopsi kan foretas bl.a. for å bekrefte diagnoser som skrumplever (cirrose), galleopphopning, svulster, cyster eller leverbetennelse (hepatitt).
Før biopsien blir du bedt om å ligge på rygg med høyre hånd under hodet. Det er viktig at man blir liggende i denne stillingen så stille som mulig.
Huden og brystveggen blir bedøvet med en lokalbedøvende sprøyte.
Heretter føres en nål inn til leverens overflate mellom to ribben og biopsien tas på få sekunder.
Ofte utføres biopsitaking veiledet av ultralyd.
Endometriebiopsi
Denne biopsien tas for å undersøke materiale fra innersiden av livmorveggen (endometriet). Denne undersøkelsen kan bl.a. avsløre polyppdannelse, svulstdannelse, samt rester fra tidligere aborter. Undersøkelsen kan videre gi opplysninger om hormonbalansen i kroppen.
De mest anvendte undersøkelsene utføres normalt med pasienten i full narkose.
Livmorhalsen utvides ved å føre inn en rekke avrundede metallstaver med stadig større tykkelse.
Når åpningen i livmorhalsen er stor nok til at man kan innføre en liten skarpkantet skje (en curette) i livmoren, gjøres dette. Hermed skrapes vev fra livmorens innside.
I stedet for å anvende en curette benyttes ofte et sugeinstrument som føres inn gjennom livmorhalsen og suger vev fra livmorens innside.
Prostatabiopsi
Man kan foreta en biopsi av prostata (blærehalskjertelen) for å undersøke og utelukke en ondartet kreftsvulst. Denne biopsien foretas oftest gjennom den forreste delen av endetarmsveggen fordi ondartede forandringer nettopp har en tendens til å sette seg her.
Ved selve biopsitakingen skal man enten ligge på siden, eller på ryggen med beina trukket opp under seg og knærne adskilt.
Legen vil med en finger lede en nål gjennom endetarmen og inn i prostata. Nålen tar med et lite stykke vev, som sendes til mikroskopi. Noen ganger anvendes ultralydscanning for å veilede nålen inn i prostata.
Hudbiopsi
Ved forandringer i huden som krever nærmere undersøkelse, kan en hudbiopsi være nødvendig. Først gis en lokalbedøvende sprøyte inn under huden. Heretter skjærer man et lite stykke hud av med en skalpell eller en spesiallaget nål som skjærer ut en rund hudbit (stansebiopsi). Så syes huden sammen igjen med et par sting. Dette etterlater kun et lite, og nesten usynlig, arr.
Beinmargsbiopsi
En beinmargsbiopsi kan være nødvendig ved mange typer av sykdommer i beinmargen, blodet og lymfesystemet. Det kan dreie seg om svulster i lymfesystemet og beinmargen, leukemi, mangel på hvite blodlegemer, eller uforklarlig blodmangel. Prøven tas oftest fra den øvre, bakerste delen av hoftekammen, men kan også tas fra brystbeinet.
Først legges lokalbedøvelse under huden med en sprøyte. Når bedøvelsen virker, føres en kraftig nål gjennom huden og den ytterste delen av beinvevet inn til den mer løst oppbyggede, sentrale del av knokkelen. Man fester så en sprøyte til nålens frie ende og suger ut litt beinmargsvæske. Denne prøven strykes ut på et objektglass og mikroskoperes.
Brystbiopsi
Hvis man ved en klinisk undersøkelse eller ved en mammografi avslører en knute i brystet, vil man foreta en biopsi. Dette gjøres for å avsløre om knuten er godartet eller ondartet. Biopsien kan foretas som en fin-nålsbiopsi, hvor en kanyle stikkes inn i knuten og suger ut en vevsprøve. En annen mulighet er å foreta en kirurgisk biopsi hvor hele knuten fjernes.
Tynntarmsbiopsi
Hvis man har behov for å undersøke den midterste delen av tynntarmen (jejunum), kan man ikke gjøre det via et endoskop. Derfor bruker man en biopsikapsel til å ta prøver med fra dette området.
Som innledning skal pasienten svelge kapselen, som er forbundet med en tynn slange. Heretter tas et røntgenbilde for å være sikker på at den befinner seg i jejunum. Når kapselen ligger riktig, danner man et undertrykk i slangen ved å trekke tilbake på en sprøyte som er forbundet til slangens frie ende. Herved suges et lite stykke av tynntarmens slimhinne inn i kapselen. Det lille stykket med slimhinne skjæres av i kapselen og denne trekkes tilbake, slik at prøven kan undersøkes.
Etter et opplegg av Carl J. Brandt, Lege