Mikroskopi og dyrkning

Skrevet av Odd Helge Gilja, lege, Dr. med.

Hva er mikroskopi og dyrkning?

For å avsløre årsaken til en infeksjon kan det være behov for å dyrke væske- og vevsprøver i laboratoriet. Dette gjøres for å identifisere ulike mikrober, virusbakterier og sopp. Ved mikroskopi er det mulig å finne og identifisere mikroorganismer, og analysere sykdomstegn i vevsprøver.

Hva kan man finne?

• Sykdomsfremkallende mikroorganismer inndeles i flere forskjellige grupper avhengig av art og type. De viktigste er virus, bakterier og klamydia. Andre grupper er egg og larver fra forskjellige snylteormer og protozoer (encellede parasitter).
• Standardmetoden for identifikasjon av bakterier er dyrkning. Herved kan man velge ut en ikke forurenset gruppe som kan identifiseres.
• Sopp kan også dyrkes og renfremstilles slik som bakterier, selv om dette foretas i mindre omfang.
• Det er vanskeligere å analysere virus, bakterier og klamydia, da dette krever mer omfattende laboratorieundersøkelser. Noen virus og andre mikroorganismer er så vanskelige å dyrke at man heller undersøker personens blod (serum) for tilstedeværelse av antistoffer mot mikroorganismen.
• Ormer, larver, egg og protozoer er tydelige under mikroskop, og kan umiddelbart identifiseres av en rutinert mikrobiolog uten ytterligere undersøkelser.

Bakteriedyrking

Alle kroppens overflater, både utvendige (hud og hår) og innvendige (slimhinner i nese svelg, tarmer, magesekk og kjønnsorganer) inneholder mange bakterier. Disse bakteriene er under normale omstendigheter ikke skadelige. Tvert imot inngår mange av dem i den naturlige flora og er med på å opprettholde et naturlig miljø og holde skadelige bakterier borte!

• Hvis legen din mener at du er infisert av en bakterie, kan det tas en prøve fra det sted man mener er infisert. Hvis det f.eks. er i tarmen kan man ta en avføringsprøve, og hvis det er i urinblæren eller nyrene kan man ta en urinprøve osv. Denne prøven sendes sammen med opplysninger om pasienten til dyrkning hos mikrobiologene.
• Mulighetene for dyrkning er mange, og det er også mulig å ta prøver fra blod, spytt, urinrør eller skjedeutflod. I tillegg kan man dyrke fra munn, hud, ytre øregang, svelg, sår og andre områder.

Hvordan foregår dyrkningen?

• Når prøven, f.eks. blod eller urin, kommer på laboratoriet strykes den ut på en spesiell gel i en plastskål som dekkes med lokk. Det er mulig å tilsette blod eller kjøttekstrakt til gelen for å gjøre den mer næringsrik. Hvis det er mistanke om en bestemt bakterie kan gelen også sammensettes slik at den fremmer veksten av denne bakterien og hemmer veksten av andre.
• Etter utstrykningen plasseres prøven i et varmeskap (inkubator) ved 37°C (altså rundt normal kroppstemperatur), som er temperaturen som sykdomsfremkallende bakterier trives best ved. Det vil ofte være vekst av flere forskjellige bakterier på platen, men den sykdomsfremkallende (patogene) bakterien vil ofte dominere over de ikke-patogene.

Hvordan foregår bakteriemikroskopi?

Bakteriene tas ut fra vekstmediet, spres på et objektglass (en liten glassplate som kan settes under mikroskopet), og tørkes. Heretter er det mulig å farge bakteriene. Ofte anvendes en såkalt "gram-farging" som inndeler bakteriene i to store grupper (gram positive eller gram negative).

Det bør understrekes at nedenstående liste ikke omfatter alle gram positive og gram negative bakterier, akkurat som kun de hyppigste sykdommene de enkelte bakteriene fremkaller, er beskrevet.

• Gram positive bakterier:
  Stafylokokker: kan gi lungebetennelse, sårinfeksjoner og kviser.
• Pneumokokker: kan gi lungebetennelse og øvre luftveisinfeksjoner.
• Streptokokker: kan gi blodforgiftning, halsbetennelse og betennelse av hjertets innside.
  Antrax (miltbrann) basillen og Clostridium som bl.a. kan gi stivkrampe og koldbrann.

• Gram negative bakterier:
  Salmonella, Shigella og Campylobakter kan bla. infisere mage-tarmkanalen.
  Legionella Pneumophilia kan gi legionærssyke.
  Meningokokker (Neisseria meningitidis) kan gi hjernehinnebetennelse (meningitt).
  Neisseria gonorea gir gonoré.
  Mange gram negative bakterier (E. Coli, proteus, Klebsiella) gir dessuten urinveisinfeksjoner og blodforgiftning hos kronisk syke mennesker.

Hvordan foregår sopp- og parasittmikroskopi?

Mikroorganismer som bare er litt større enn bakterier og skiller seg fra hverandre med hensyn til utseende kan identifiseres ved mikroskopi.

• Gjærsopp (candida albicans) kan identifiseres ved poding fra munn eller kjønnsorganer.
• Protozoene som kan gi amøbedysenteri (en tarminfeksjon), malaria eller trichomonas (en seksuelt overført lidelse som gir skjedeutflod) kan isoleres fra henholdsvis avføring, blodprøve og utflod.
• Parasitter som ringorm og hageorm kan ofte identifiseres via egg eller orm i avføringen.
• Barneorm er også en slik parasitt.
• Mikroorganismer som er mindre enn bakterier, for eksempel klamydia, rickettsier og virus identifiseres via blodprøver (immunologisk undersøkelse) som analyseres for antistoffer mot den aktuelle mikroorganisme.

Hvordan foregår celle- og vevsundersøkelse?

En annen viktig anvendelse av mikroskopet, er studie av unormal vevsoppbygning (histopatologi) og studie av celler med unormalt utseende (cytopatologi). Disse metodene til diagnostisering av sykdommer i celler og vev er meget sikre. Det er for eksempel mulig å diagnostisere kreft, idet kreftceller oftest har svært store cellekjerner og danner uregelmessige mønstre som invaderer omkringliggende vev og blodkar.

• Når patologen får en biopsi (vevsprøve) til undersøkelse, deles den opp i små stykker som dyppes i formalin eller et annet fikseringsmiddel. Det fikserte vevet blir deretter innleiret i parafin. Så snittes parafinblokken i veldig tynne skiver som kan plasseres på et objektglass. Parafinen fjernes og vevet farges med spesielle farger som kan forsterke de mikroskopiske detaljene. Da er preparatet klart til mikroskopi. Hvis det er mistanke om å finne en bestemt type celler, kan prøven farges spesifikt for denne type celler.
• Det kan dessverre ta opp til en uke før man får svar fra en vevsprøve. Det vil ta ekstra lang tid hvis det må foretas ytterligere spesialfarginger av prøven.
  Ved hastesaker kan svaret gis i løpet av en ½ time, idet vevet hurtigfryses (i stedet for fiksering og etterfølgende innstøpning i parafin) og heretter snittes i tynne skiver. Dette kan være nødvendig for eksempel under en operasjon hvor patologisvaret får konsekvenser for operasjonens forløp.

Etter et opplegg av Carl J. Brandt, lege