Det bør opplyses om følgende:

• Har pasienten dykket de siste 24 timer?
  
• Dybde og varighet
  
• Var det problemer med trykkutlikningen?
  
• Var pasienten i god form før dykket?
  
• Ble det dykket etter tabell eller computer?
  
• Når oppstod de første symptomene, under nedstigning, på bunnen, under oppstigning eller etter dykket?
  
• Hvordan utviklet symptomene seg senere?
  

Hvorfor får man dykkersyke?

Nitrogen finnes i luften vi puster inn (i luften omkring oss og i dykkerflaskene våre). Under dykking tas store mengder nitrogen opp i kroppens vev. Dette kommer av at dykkeren trekker pusten ved et trykk som er høyere enn ved havoverflaten. Mengden av oppløst nitrogen er avhengig av dykkets dybde og dykkets varighet. Jo dypere og jo lenger dykk, desto mer nitrogen tas opp i kroppen.

Dette er ikke noe problem så lenge dykkeren befinner seg under trykk. Når dykkeren begynner på oppstigningen, reduseres trykker rundt, og nitrogenet frigis fra kroppen via lungene når dykkeren puster ut. Skjer oppstigningen raskere enn det opptatte surstoffet kan frigis, vil nitrogenet danne bobler i blod og vev (akkurat som en brusflaske som åpnes for fort).

For å redusere risikoen for bobledannelse, og dermed dykkersyke, er det utarbeidet forskjellige tabeller som viser sammenhengen mellom en gitt vanndybde og den tiden dykkeren kan oppholde seg på bunnen. Videre anbefales det at dykkeren foretar et sikkerhetsstopp på 5 meter, samt at oppstigningsfarten ikke overskrider 10 meter i minuttet. Har dykket vært dypt eller langvarig, kan det være nødvendig å foreta et eller flere stopp på veien opp, såkalte dekompresjons-stopp.

Det er imidlertid ingen garanti for å unngå dykkersyke, selv om tabellenes forskrifter overholdes. Det beror på at risikoen for dykkersyke ikke bare avgjøres av dykkets dybde, varighet og eventuelle sikkerhets-/dekompresjons-stopp. Faktorer som kulde, strøm, hardt arbeid og mangel på væske er også av betydning. Dertil kommer personlige karakteristika som alder, kjønn, fettprosent og fysikk. Kvinner har større risiko for å få dykkersyke enn menn. Likeledes øker risikoen jo eldre dykkeren er, og jo dårligere fysisk form han er i.Andre risikofaktorer er bakrus, maksimal utnyttelse av dykkertabell, gjentatte dykk samme dag eller påfølgende dager, mye opp og ned (ugunstig dykkerprofil), flyreiser eller høyfjellsopphold kort tid etter dykk, mangelfull opplæring og utelatt dekompresjonstid.

Hvordan føles dykkersyke?

Symptomene på dykkersyke varierer, fordi boblene av nitrogengass kan dannes forskjellige steder i kroppen. Dykkeren kan klage over hodepine eller svimmelhet, usedvanlig matthet eller tretthet. Han/hun kan ha hudutslett, smerter i ett eller flere ledd, prikking i armer og ben, muskelsvekkelser eller lammelser. Mer sjelden ser man pustevansker, sjokk, bevisstløshet eller død.

Symptomene viser seg ofte relativt kort tid etter at dykkeren har avsluttet dykket. Knapt 50 prosent får symptomer innen den første timen etter dykk, 90 prosent innen seks timer og 98 prosent innen det første døgnet. I praksis vil det si at symptomer som oppstår mer enn 24 timer etter dykk, sannsynligvis ikke er dykkersyke. Et unntak fra denne regelen, er hvis dykkeren har fløyet eller kjørt opp i fjellene. I slike situasjoner kan det lave trykket utløse dykkersyke også mer enn 24 timer etter siste dykk.

Hva kan man selv gjøre for å unngå dykkersyke?

• Dykk innenfor dykketabellenes grenser.
  
• Overhold oppstigningshastighet på maksimalt 10m/min.
  
• Planlegg IKKE dykk hvor det er nødvendig med dekompresjons-stopp i vannet.
  
• Ta et tre minutters sikkerhetsstopp på fem meters dybde
  
• Ikke foreta mer enn tre dykk per dag
  
• Start med de dypeste dykkene først, dersom du dykker flere ganger samme dag
  
• Ta en dykkefri dag etter to-tre dager, dersom du dykker flere dager i strekk
  
• Unngå hardt arbeid før, under og etter dykket
  
• Drikk rikelig med væske før dykket. Væskemangel på grunn av varme eller alkohol er farlig.
  
• Vær uthvilt og i god fysisk form. Sørg for regelmessig legesjekk.
  
• Hold en minst 24 timers pause etter dykking før flygning eller kjøring til fjells. Etter dykk som krever dekompresjon anbefales minst 48 timers pause.
  

Hvis du eller en venn har symptomer på dykkersyke:

1. Avslutt dykket og bevar roen
2. Hvis dykkeren er bevisstløs: gi trinnvis førstehjelp
3. Ring etter hjelp: AMK: 113 eller vakthavende dykkerlege: 55 32 30 03
4. Pust inn rent oksygen hvis mulig. Unngå overanstrengelse. Drikk rikelig (om pasienten er våken).

Det må understrekes at enhver unormal tilstand, etter dykk, kan være dykkersyke. Derfor: ring alltid hvis du er i tvil.

Hvordan stiller legen diagnosen?

I de fleste tilfeller kan dykkerhistorien, dvs. opplysninger om antall dykk, dykkedybde, dykketid, oppstigning og dekompresjoner, samt opplysninger om medvirkende faktorer som kulde, strøm, arbeid og dykkerens fysikk, gi en pekefinger om hvorvidt det dreier seg om dykkersyke.

Etter en grundig undersøkelse, som bl.a. inneholder undersøkelse av balanse, koordineringsevne, følelse, reflekser og muskelkraft, kan legen ut fra helhetsinntrykket vurdere om dykkersyke er sannsynlig, og beslutte om dykkeren bør behandles i trykkammer.

Hva skjer etterpå?

Milde former for dykkersyke kan avta uten behandling eller rent oksygen på ulykkesstedet. Foreligger det mistanke om dykkersyke, bør dykkeren imidlertid undersøkes av lege, da tilstanden kan utvikle seg, selv om den umiddelbart synes ufarlig. Hvis dykkeren kommer under behandling raskt, er sjansene for at hun kommer seg, uten mén, store. Jo lenger tid det går innen dykkeren behandles, desto større er risikoen for senskader.

Etter behandling for dykkersyke, må dykkeren ta en dykkepause. Pausens varighet avhenger av dykkersykens vanskelighetsgrad, og effekten av behandlingen, og avtales med dykkerlegen.

Hvordan behandles dykkersyke?

På dykkerstedet / under transport:

1. Trinnvis førstehjelp, hvis dykkeren er bevisstløs
2. 100 prosent oksygen med maske, 10-15 l/min
3. Rikelig å drikke
4. Dykkeren må ikke anstrenge seg eller fryse

På sykehus:

Behandling i trykkammer. Et trykkammer er en ståltank som settes under trykk. Dykkerlegen avgjør om dykkeren skal behandles.

I trykkammeret kan trykket økes ved at dørene lukkes og det pumpes inn luft. Under behandling for dykkersyke økes trykket slik at det tilsvarer trykket på 18 meters dybde. I enkelte tilfeller settes trykket i kammeret til 50 meter. Under behandling puster dykkeren inn rent oksygen gjennom en maske, hvilket forbedrer utluftingen av nitrogen. På dybder over 18 meter tas masken av med passende mellomrom, og dykkeren puster inn vanlig luft.

Trykket senkes gradvis i kammeret inntil dykkeren befinner seg ved overflatetrykk igjen. Behandlingen varer vanligvis i fem til seks timer. Dykkerens tilstand følges tett med ny undersøkelse av koordineringsevne, balanse, følelse osv. Dykkerlegen sluses inn i kammeret ved behov, men forestår ellers behandlingen utenfor kammeret i samarbeid med kyndig helsepersonell.

Etter behandlingen blir dykkeren på sykehuset i 24 timer, slik at man kan observere eventuell forverring av tilstanden. I de fleste tilfeller er én behandling nok, men enkelte ganger kan det være nødvendig med flere. Etter behandling for dykkersyke, bør dykkeren ta pause fra all dykking en stund. Varigheten av pausen avtales med dykkerlegen.

Primærbehandling:

• Bevisstløse pasienter skal sikres frie luftveier og adekvat ventilasjon.
  
• Puster pasienten selv, gis 100 prosent oksygen på tettsittende maske så raskt som mulig. Gasstrømmen bør være 10 l/minutt.
  
• Vedkommende legges i sideleie ved redusert bevissthet.
  

Videre behandling:

• Venflon i stor vene
  
• Infusjon av Dextran/Macrodex 500 ml, etter 20 ml promiten
  
• Rikelig drikke, dersom pasienten er våken, men ikke gi kaffe, te eller alkohol.
  
• Infusjon med 0,9 prosent NaCl (natriumklorid): 1000 ml i timen, evt. mer for å behandle hypovolemi (dvs. nedsatt blodvolum).
  
• Ved kramper gis Diazepam 5 -10 mg intravenøst/rektalt.
  
• Nøye overvåkning før og under transport.

Etter et opplegg av Charlotte Barfod, dykkerlege

Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege

Sist oppdatert: 02.04.2007