Japansk hjernehinnebetennelse


Hva er japansk encefalitt?

Japansk encefalitt er en virussykdom som overføres ved myggstikk. Den er årsak til en alvorlig hjernehinnebetennelse, som kan gi varige hjerneskader og har en høy dødelighet. Men langt de fleste tilfeller gir bare et lett influensalignende sykdomsforløp, uten påvirkning på hjernen.
Sykdommen er utbredt over store deler av Asia. Den er likevel uvanlig blant turister og korttids-besøkende i de rammede områdene.

Det finnes en vaksine, som er en del av barnevaksinasjonprogrammene i land som Thailand, Korea, og Japan. Les om norske barns vaksinasjonsprogram her.

Hva skyldes japansk encefalitt?

Japansk encefalitt-virus tilhører familien flavivirus, på samme måte som denguevirus og gulfeber-virus.
Når viruset er kommet inn i blodårene via myggens spytt, kan det formere seg og affektere en rekke celler. Etterpå trenger viruset over i nervesystemet og angriper cellene der. Deretter begynner de typiske symptomene å opptre.

Hos langt de fleste rekker ikke sykdommen å utvikle seg så langt at den gir noen sykdomstegn. Når det gjelder Japansk encefalitt, regner man bare med at én av hundre smittede voksne utvikler synlig sykdom.


Hvilke andre virus kan gi hjernehinnebetennelse?

Det finnes andre flavivira som er årsak til virale hjernehinnebetennelser. De har et lignende sykdomsbilde:
Viruaenes navn sier ofte noe om hvor i verden de finnes. De omfatter:

Tre andre encefalitt-virus tilhører familien av alfavirus og smitter også ved myggstikk.
Det dreier seg om Western, Eastern og Venezuelan equine encefalitis, eller WEE, EEE og VEE, som alle finnes i Nord- og Sør-Amerika. Mot EEE og WEE finnes også beskyttende vaksiner.
Liksom ved japansk hjernehinnebetennelse gir disse virusene ofte kun lette allmenne symptomer som svarer til en mild influensa.


Hvordan smitter japansk encefalitt?

Virus overføres ved stikk fra en infisert mygg, som tidligere har sugd blod fra et smittet dyr eller menneske. Fugler er en vanlig vert for flere av de forskjellige encefalitt-virusene. Spesielt kan japansk encefalitt-virus formere seg i griser og fugler. Det betyr at i bestanden av griser og fugler finnes et reservoar for sykdommen, og dette reservoaret kan være vanskelig å utrydde. Infisert mygg finnes fortrinnsvis på landet og i storbyenes slumområder.


Hvor finnes japansk encefalitt - og hvor mange rammes?

Vira finnes i mange asiatiske land. I Kina, Sri Lanka, Filippinene, Nepal, Indonesia og Sørøst-Asia er det stor utbredelse av sykdommen, med epidemier som blusser opp med noen års mellomrom. I Skandinavia ser man sjeldne tilfeller av japansk hjernehinnebetennelse som folk har brakt med seg hjem fra utlandet.

WHO regner med at det er minst 50.000 alvorlige sykdomstilfeller per år i Asia, og herav dør cirka 10.000 - flesteparten barn. Langt de fleste tilfeller av japansk encefalitt gir allikevel hverken hjernesymptomer eller andre alvorlige konsekvenser.

Myggen stikker om natten, og elsker varme og fuktighet. Fra mai til oktober er det for eksempel fem ganger så mange tilfeller i Thailand og Vietnam som resten av året.

Hva er symptomene?

Inkubasjonstiden fra smitte til sykdom, er 4-16 dager for japansk hjernehinnebetennelse.
I høyden én person av hundre får alvorlig hjernehinnebetennelse. I denne gruppe er dødeligheten opp mot ti prosent.

I alvorlige tilfeller ses følgende symptomer:

Selv om den syke overlever, er det stor risiko for varige hjerneskader.


Hva kan man selv gjøre?


Hvordan stiller legen diagnosen?

Hjernehinnebetennelse kan skyldes en lang rekke årsaker. Diagnosen japansk encefalitt krever spesielle undersøkelser av blodet og ryggmargsvæsken.


Hvordan behandler man japansk encefalitt?

Det finnes ingen midler som virker mot dette viruset, etter at det har kommet inn i kroppen.
Siden man ikke har noe middel mot selve viruset, er legen henvist til å gi behandling som retter seg mot symptomene.


Kilder:
Medisinsk kompendie , 15. utgave
Medical Mikrobiology, 3th edition.

Etter et opplegg av Søren Thybo, tropemedisiner og Christel Nellemann, prosjektkoordinator



Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege

Sist oppdatert: 02.04.2007