Rabies

Hva er rabies?

Rabies, eller hundegalskap er kjent her i landet som sykdommen som gjør hunder syke og gale. Derfor blir hunder stadig vaksinert mot denne sykdommen. Men faktisk kan alle varmblodige dyr rammes, også mennesker.

Rabies skyldes et virus som blant annet angriper nervesystemet og senere blir utskilt i spyttet. Når dyret blir sykt, kan det finne på å bite, og derfor får mennesker som oftest smitten etter bitt fra hunder, flaggermus eller aper.

Det er ikke uten grunn at rabies er en fryktet tilstand. Når symptomene etter en stund begynner å merkes, er det for sent å bli helbredet, og sykdommen får stort sett alltid dødelig utgang. Heldigvis kan rabies forebygges med vaksine, og dersom man blir bitt finnes det gode muligheter for å bli behandlet, så lenge symptomene ikke har utviklet seg.

Hva kommer rabies av?

Rabiesviruset er et såkalt "lyssavirus", og er et av de få i sin gruppe som kan gi sykdom hos mennesker. Dette viruset skjuler seg for immunforsvaret, slik at det ikke utvikles et ordentlig forsvar, og kroppen alene får problemer med å bekjempe det.

Etter et bitt beveger viruset seg via musklenes nervebaner inn i sentralnervesystemet, der det begynner å formere seg hurtig. Herfra spres det til forskjellige deler av hjernen. Man utvikler hjernebetennelse og flere av funksjonene i sentralnervesystemet påvirkes. Viruset blir spredd gjennom nervebanene og videre ut til blant annet hud, slimhinner og spyttkjertler.

Hvordan smitter rabies?

Rabies er en klassisk zoonose, det vil si en sykdom som smitter direkte fra dyr til dyr og fra dyr til mennesker.

Påvirkningen på hjernen gir også en aggressiv adferd som kan få dyret til å angripe og bite uprovosert. Slik blir viruset spredd fra angriperens spytt til offerets vev. Herfra vil viruset sannsynligvis trenge seg videre inn i muskelcellene. I teorien kan spytt på slimhinner og små åpne sår være inngangsport for rabiesviruset slik at en katt faktisk kan smitte ved å klore.

I prinsippet kan alle varmblodige dyr smittes, men de mest vanlige er hunder, rever, katter og aper. Her til lands vaksinerer vi husdyrene våre, samt at revebestanden er under kontroll. Dette gjør at det stort sett er flaggermus som er kilde til eventuell smitte.

Hvor finnes rabies?

Rabies finnes spredd over alle fastlandsområder i Asia, Amerika og Afrika. Men også Grønland og mange land i Europa har rabies i deres dyrepopulasjoner. Faktisk finnes utbredelsen av viruset helt opp til Jylland i Danmark, mens her i Norge, og også i Sverige og Storbritannia, er det helt fritt for rabies. Dette gjelder også Japan, Australia og New Zealand.

Forståelig nok vil vi i disse landene gjerne beholde vår status som land uten rabies, og det er derfor innført en hel del kontrollforanstaltninger ved innføring av dyr.

I vårt naboland Danmark, ble 76 mennesker behandlet for rabies etter bitt i 1999. Av disse var seksti blitt smittet i andre land, mens resten hadde fått smitten fra flaggermus og hunder. På verdensbasis regner WHO med at 10 millioner mennesker får behandling hvert år, etter å ha blitt utsatt for rabies. Sannsynligvis er det mellom førti og sytti tusen som dør av sykdommen hvert år. Herav mange i India.

Hvordan føles sykdommen?

Det går normalt fra tre uker til tre måneder fra man blir smittet, til symptomene begynner (inkubasjonstiden). Men i enkelte tilfeller kan det gå opp mot flere år. Og selv om man blir bitt av et dyr med rabies, er det ikke sikkert man får smitten. Kun en av seks som blir bitt utvikler symptomer, også dersom man ikke får behandling.

Dersom man får rabies og ikke rekker å få behandling i tide, forløper sykdommen i to faser:

Prodom fase (opptakten): I denne perioden kan man ha feber, oppkast og mangel på appetitt, hodesmerter og smerter der man ble bitt. Det autome nervesystemet påvirkes– Dette viser seg som rikelige mengder spytt og tårer.

Den neurologiske fase: I denne fasen kan man få lammelser, og spesielt spasmer i spiserøret som gjør det vanskelig å svelge. Den rammede utvikler skrekk for vann (herav kommer den andre engelske betegnelsen for sykdommen hydrofobi), får angst og blir hyperaktiv. Det er i denne fasen at dyrene er "gale" og biter.
Symptomer som ved hjernebetennelse viser seg, med økende væsketap, ukontrollerte bevegelser, forvirring og delirium.

Vanligvis, i disse tilfellene, fører hjertestopp, kretsløp-kollaps eller lammelse av åndedrett-musklene til at den syke dør.

Hva skjer etterpå?

Dersom det først er utviklet synlige symptomer, er dødeligheten nærmere 100%. Det er bare ganske få som skal ha overlevd denne sykdommen. Dyr som er rammet blir avlivet, med mindre det er svært liten risiko for at det har blitt smittet og det samtidig er et dyr man svært nødig ønsker å avlive. I disse tilfellene kan mistanken om smitte avkreftes ved å observere dyret de neste ti dagene, uten å se sykdomstegn.

Dersom man passer på å få skikkelig behandling, vil man ikke utvikle sykdommen. Denne behandlingen er svært god og sikker.

Hva kan man gjøre selv?

I den tredje verden bør man holde seg unna løshunder. Generelt sett bør man ikke plukke opp syke dyr. Men det kan være fristende for et barn her hjemme å plukke opp en stakkars, syk flaggermus som ligger forvirret på bakken.

• Dersom du blir bitt av et dyr:
  Fortvil ikke. Bruk alminnelig førstehjelp. Det er viktig at såret vaskes omhyggelig med rikelige mengder vann, og gjerne blandet med 20% såpe. Hvis dyret kan ha vært smittet med rabies, skal såret behandles hos en lege, selv om man er vaksinert.
  Se også legevakten om sår og skrammer.

Husk å undersøke om du har de nødvendige vaksiner for stivkrampe.

Vaksinasjonen: Vaksinen gis ved en sprøyte som inneholder drepte rabiesvirus.Man får i alt tre sprøyter, de to første ukene med én ukes mellomrom. Siden venter man i tre uker til man setter den siste. Denne vaksinasjonen beskytter i fem år.

Man anbefaler vaksinasjonen til personer som bor på landet i områder med jevn forekomst av rabiesvirus.
Spesielt dersom man vil oppholde seg i områder hvor det ikke er umiddelbar tilgang til forebyggende behandling, bør man bli vaksinert.

Hvordan stiller legen diagnosen?

I den tredje verden stiller legen ofte diagnosen ut fra hva den sykes pårørende forteller, og det karakteristiske sykdomsbildet.

Her hjemme vil legen fastslå en endelig diagnose ved å sende vevsprøver til laboratoriet, der de kan påvise viruset i vevet. Hos dyr påviser man virus i hjernevevsprøver etter at døden har inntruffet, for å stille diagnosen.

Hvordan behandler man rabies?

Umiddelbart etter et bitt trengs det øyeblikkelig førstehjelp.

Når man overveier risikoen for smitte, undersøker man om det finnes rabies i området, dyrets art, og om dyret angrep uprovosert.

Forebyggende behandling, etter å ha blitt utsatt for smitte, er eneste måte å hindre utvikling av den fatale sykdommen. Man behandler både ved å gi spesiell immunglobulin (passiv immunisering) og ved å gi en alminnelig vaksine (aktiv immunisering). Vanligvis bruker sykdommen nok tid på å utvikle seg hos mennesker, til at kroppens immunforsvar kan venne seg til vaksinen før symptomene på rabies viser seg.

Forebyggende behandling med immunglobulin

Man har mulighet til å gi spesifikke antistoffer (immunglobuliner) mot rabiesvirus, som en slags motgift. Her gjelder det samme prinsipp som ved motgift mot slangebitt. Immunglobulinene virker ved å binde seg til rabiesviruset, og dermed hindre dem i å trenge inn i cellene. Slik kan immunforsvaret samle dem opp og uskadeliggjøre dem.

Ettersom immunglobuliner brytes ned etter en tid i kroppen, gir ikke denne type vaksine varig beskyttelse. Immunforsvaret selv lærer ikke å gjenkjenne viruset.

Kilder: Medisinsk kompendie , 15. utgave Medical Mikrobiology, 3th edition. http://www.vaccination.dk

Etter et opplegg av Rikke Esbjerg, lege og Christel Nellemann, prosjektkoordinator

Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege

Sist oppdatert: 02.04.2007