Drømmen om evig potens

"For jeg er så lei av at den henger ned", sang Lille Per engang. Og sangen fortsetter: "For i min lille hage der skal allting gjerne stå". Han vil selvfølgelig være potent.

Potens betyr ordrett styrke, mektig, innflytelsesrik. Selv små gutter promenerer stolt sin reiste penis inntil en viss alder, og de er uhyre opptatte av den.

Mange, kanskje alle menn, kommer nå og da ut for ereksjonsvanskeligheter, uansett alder og livsforhold. Er det bare forbigående, lar de fleste seg ikke anfektes varig av det, men vedvarende erektiv dysfunksjon påvirker antakelig alle menns selvtillit. Ikke tilfeldig har ordet impotens - maktesløshet - karakter av et skjellsord. Impotens truer ikke bare en manns seksuelle funksjonsevne, men oppleves som et generelt statustap, en svekkelse av den mannlige kjønnsrollen. Hvis han ikke kan få reisning, føler han seg ikke som en mann, hverken seksuelt eller allment.

Det kan man jo harselere over, kalle primitivt og trekke på skuldrene av. Det gjør det ikke til en mindre realitet. Det er interessant at antallet av vitenskapelige artikler hvor ordet impotens forekommer, har vokst dramatisk siden 1970. Mens artikler om såkalt frigiditet nesten er forsvunnet. Er det mon tro et uttrykk for en endret balanse mellom kjønnene? I hvert fall har det vært lettere å få utryddet det nedvurderende begrepet frigiditet enn skjellsordet impotens.

Den magiske betydningen menn helt fra barndommen tillegger penisen sin, bekreftes i danske Bo Green Jensens anmeldelse i Weekendavisen av filmen Boogie Nights. Filmen tar utgangspunkt i pornostjernen John Holmes´ liv som hadde en penis på hele 33 cm. I filmen heter han Dirk Diggler. I slutten av filmen går det nedoverbakke med han, men han håper på et comeback. Først sitter han foran et speil "og prøver å blåse selvverdet sitt opp med en peptalk" , etterpå, i en scene som ifølge anmelderen virker "merkelig gripende", åpner han glidelåsen og kjærtegner kjønnet sitt, som også vi gransker lenge i speilet. Han snakker til det. Han manner seg opp, og han har bokstavelig talt ikke annen identitet tilbake enn den som sitter i hans "spesielle ting". Det er klart at hvis man har det slik, selv når man er så "velutstyrt" som Dirk, hvilken tiltrekning vil det så ikke ha for tallrike menn at det nå kommer et middel på markedet som en gang for alle kan befri dem for den evige potens-angsten. På mer enn én måte vil de føle seg avstivet.

Den amerikanske feministen og sexologen Leonore Tiefer snakker om at vi bukker under for "jakten på den perfekte penis", og at det er menn i langt høyere grad enn kvinner, som tror at dermed er lykken gjort og nesten alle samlivsproblemer løst. Samtidig legges det, individuelt såvel som av massemediene, i økende grad vekt på livslang seksuell aktivitet. Og dette følges nå opp av en ny medisinsk teknologi som lover å oppfylle utopien om stabil, uforstyrret ereksjon hele veien fra vuggen til graven.

At det tilbys nye muligheter og håp for mange, menn såvel som kvinner, som har behov for hjelp, er naturligvis i orden. Men når man betenker hvor lett menns angst for impotens vekkes, økes på samme tid en stor risiko for en unødig medikamentalisering av seksuallivet. Det fokuseres så mye på penis at vi glemmer at sex er annet og mer enn kaffe og kake, frem og tilbake. For selv for menn handler sex jo også om nærhet, intimitet og noen ganger til og med om kjærlighet.

Midler som kan stimulere menns seksualkraft - herunder såkalte elskovsmidler, afrodisiaka - har vært etterstrebet til alle tider.

Mange påståtte midler var inneffektive, men tro kan som bekjent flytte fjell - noen ganger også gi reisning. Blant midler fra våre dager kan det nevnes vibratorer (massageapparater), pubesringer, ereksjonspumper, penisimplantater (stavproteser, pumpeproteser), yohimbin, nitroglycerinplastre (som settes på penis) og alprostadil (Prostataglandin E 1), mer kjent under fabriknavnet Caverject - som sprøytes inn i penis´ svulmelegeme.

Viagra er det siste "skuddet på stammen", hvis man kan bruke denne metaforen. Det tas som en pille, har tilsynelatende få bivirkninger og kan effektivt styrke en ereksjon. Spesielt vil det være indisert til menn med skadet nerveforsyning til penis - f.eks. etter en ryggmargsskade, operasjoner på kjønnsorganene, på grunn av mangeårig diabetes - eller hvis blodforsyningen til penis er utilstrekkelig.

Men er det også indisert ved såkalt psykogen erektiv dysfunksjon? Medisinfirmaet Pfizer som fremstiller Viagra fremhever i hvert fall at også psykogen impotens er en indikasjon for bruken av middelet. Og det er selvfølgelig der jeg har mine betenkeligheter. Hvorfor, skal jeg prøve å begrunne.

Mange menn lider av prestasjonsangst - angst for fiasko, for å bli gjort til latter, for at penis ikke er stor nok, for at andre skal få kjennskap til deres manglende prestasjonsevne osv. Det vi kaller impotens er nesten alltid bundet til bestemte situasjoner - fra fortiden eller i nåtiden. Det er et signal om at noe ikke er som det skal være. Men ironisk nok er de fleste menn mer tilbøyelige til å tro at det er noe fysisk i veien med dem, enn å overveie hva det er kroppen, deres uregjerlige penis, vil fortelle dem hvis ereksjonen uteblir. Den manglende ereksjonen burde kanskje i stedet åpne for ettertanke. Manglende reisning kan faktisk være en sannere, eller om man vil: sunnere reaksjon, på ugunstige vilkår, enn at penis stereotypt og automatisk reagerer med ereksjon uansett omstendighetene.

Den amerikanske psykologen Herb Goldberg hevder at reisning ikke for enhver pris er et gode, heller ikke hvis den for en periode kan dulme en manns angst. For en manns penis er ikke bare et stykke verktøy, men et uttrykk for hele hans person. Og derfor bør han lytte til og lære av kroppens reaksjoner fremfor bare å anskue dem mekanisk. Ofte vil penis nemlig, innen hans bevisste erkjennelse, ha registrert at alt ikke er som det bør være. Derfor gjør mannen - og hans partner - klokere i å spørre: Hvilken betydning har dette signalet? Hva er årsaken og virkningen? Er mannens forventninger, nervøsitet og ustabilitet en reaksjon på impotensen eller en årsak til den? Er kvinnens reaksjoner overveiende en følgetilstand eller en årsaksfaktor? Hvilken rolle spiller vanskeligheter i parforholdet? Og så videre.

For noen vil en slik søkeprosess være en farbar vei til både økt selvforståelse og gjensidig innsikt - spesielt hvis paret får litt kvalifisert hjelp. For å sitere Goldberg: "Hvis mannen tar ansvaret for sine egne følelser og impulser, og oppfordrer partneren sin til å gjøre det samme, baner han vei for en nedbrytning av den falske forestillingen om at impotens ene og alene er mannens problem. Ikke bli skremt hvis du ikke får ereksjon. Spør i stedet deg selv hva det kan være kroppen din vil fortelle deg, og som du ikke er deg selv bevisst. Og viktigst av alt: respekter penisvisdommen. Målet ditt er ikke å være potent, men å være tro mot dine egne seksuelle reaksjoner, derfor må du lære å ta det fulle ansvaret for den sannheten følelsene dine inneholder."

Selvfølgelig vet jeg at man ofte vil snakke for døve ører når man kommer med et slikt forslag, at mange vil vike tilbake for denne selvgranskningen. Spesielt nå når de straks kan ty til flasken med de dyrebare - og dyre - Viagra-pillene. Og la oss håpe at det da hjelper dem over problemet hvis det bare er reisning det dreier seg om. Men ereksjon er jo ikke løsningen på alle samlivsproblemer. Som det heter i en artikkel i Time Magazine: "Man kan gi et kranglende par Viagra, og så har vi et kranglende par med ereksjon." Sånne par har jeg selv møtt mange av før Viagra ble lansert, og jeg er sikker på at enda flere vil følge.

Den tyske sexologen Gunter Schmidt anfører at menn med psykogen impotens "overrumples" av Viagras virkning, men bare med den følge "at han antakelig fortsatt (akkurat som med sin impotens), vil holde konen sin på avstand fra seg og livet, men nå med fallos som distansevåpen. Kjærlighetsløst, hjertesløst og hensynsløst vil han degradere henne til kulissene, full av beundring for den sprekkferdige penisen sin. Han har utlevd symptomet sitt uten å skulle stå ved den skjensel som knytter seg til impotens."

Schmidt mener at mange menn utvilsomt vil prøve Viagra, både som potensmiddel og som afrodisiakum. Ikke fordi middelet i seg selv øker lysten, men fordi den erigerte penis fremmer mannens selvtillit og derigjennom lysten hans. Derfor antar Schmidt at kvinner enda oftere enn før vil møte den selvopptatte, narsissistiske varianten av mannlig seksualitet, uansett om mannen har et potensproblem eller bare sluker en pille for å kunne stråle enda kraftigere i all sin narsissistiske glans.

Det er ikke noe som sier de fleste kvinner så mye, tvert i mot oppleves det som ganske enerverende. For piller fører ikke til løsning av parproblemer. De hjelper ikke mannen til å snakke og lytte bedre, gir han ikke større innlevelsesevne, gjør ham ikke mer fantasifull eller erotisk. Ifølge Schmidt vil bruken av Viagra være spesielt lokkende for menn med "en tradisjonell oppfattelse av mannlig seksualitet samt de som gjerne designer livet sitt med farmaka - Viagra til sex, speed til arbeidet, alkohol til avspenning. Men kanskje mange av disse mennene senere oppdager at Viagra-fri sex var noe spesielt og attraktivt, og vender dermed tilbake til det."

Som bekjent skjelner man vanligvis mellom legemlige og psykiske årsaker til utilstrekkelig penisreisning. Psykiske årsaker til impotens er ofte angst - f.eks. prestasjonsangst, frykt for å bli gjort til latter, mindreverdighetsfølelse (psykisk eller fysisk), frykt for ikke å kunne tilfredsstille partneren, frykt for seksuell nytelse, frykt for kjønnssykdommer, dårlig samvittighet osv. Men det kan også være aggresjon, bevisst eller ubevisst. Aggresjon rettet mot partneren, eventuelt mot hele kvinnekjønnet, eller selvhat. Sex og aggresjon er som bekjent tett forbundet. Impotens kan være et aspekt av en maktkamp mellom partene. F.eks. at han bevisst eller ubevisst straffer henne, unner henne ikke potensen sin, eller at hun gang på gang fører han i situasjoner hvor ereksjonen svikter slik at hun kan føle seg ovenpå.

Ofte er alt dette forbundet med kommunikasjonsproblemer - partene misforstår hverandre, kommer ikke med klare meldinger, forteller hverandre hverken hva de foretrekker eller misliker. Ofte er det hele pakket inn i en dyne av falske hensyn. Kanskje tror de at de elsker hverandre så høyt at de ikke tør å være seg selv. Kanskje passer de slett ikke sammen. Til sist kan seksuelle særtrekk virke forstyrrende inn - fetichisme, transvestisme, sadomasochisme, homoseksuelle komponenter m.m. I stedet for hele denne oppramsingen kunne jeg nøyes med å si: Sex er noe av det mest ulogiske og uforutsigelige som finnes. Har vi ikke alle undret oss over hvem som kan finne ut av det sammen, nesten på tvers av alle spilleregler, mens andre slett ikke kan, skjønt betingelsene tilsynelatende er de beste. Eros er en spøkefugl sa allerede Platon for mer enn 2000 år siden.

Og så påstår medisinalindustrien at Viagra kan lenke den rebelske Eros, at her er middelet mot hele dette sammensurium av fortid og nåtid, angst og aggresjon, magi og snusfornuft, det ubevisste og det opplagte. Og sannelig om ikke menn og kvinner akter seg selv så lite at mange uten videre hopper på forestillingen om at her ligger løsningen. Når pengene i kassen klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer. Eller som professor Tribini sa foran teltet i Dyrehavsbakken: "Hvis De ikke morer Dem, er pengene spilt."

De tallene som oppgis varierer veldig, bl.a. avhengig av legens utdannelse - f.eks. om han er urolog eller psykiater - vedkommenes subjektive innstilling og det klientell som søker han. I det hele tatt er skillet mellom fysisk og psykisk impotens alt for firkantet. Selv der hvor det foreligger en uttalt fysisk impotens, er det alltid en psykisk.

Men la oss se på noen tall fra USA: På den urologiske avdelingen Beth Israel Medical Center, tilhørende et stort New York-sykehus, ble det fra 1981 henvist mer enn 800 menn gjennom en tiårs periode. Knapt 10 prosent kunne umiddelbart rubriseres som psykogene og ble henvist til samlivsterapi. Resten, over 90 prosent, mente selv at impotensen deres helt eller overveiende var fysisk betinget. Men ytterligere undersøkelser viste at kun 45 prosent kunne rubriseres i den gruppen, mens 55 prosent helt eller overveiende ble rubrisert som psykogene.

I en annen undersøkelse, fra Johns Hopkins Hospital i Baltimore, av 105 menn henvist for erektiv dysfunksjon, alle over 50 år, ansås kun ca. 30 prosent for å være fysisk betingede.

I Chicago fant en urologisk klinikk at 43 prosent av dens klientell, i hvert fall delvis, hadde en fysisk årsak til impotensen, mot kun 11 prosent fra en psykiatrisk avdeling.

Mye tyder altså på at antallet av psykogene problemer underestimeres. Mange tror at eldre menn vil bli impotente uansett, men f.eks. i Danmark er ca. 80 prosent av menn langt opp i 70-årene fortsatt i stand til å gjennomføre samleie.

Mange menn søker først behandling for reisningsproblemer når forholdet deres truer med å gå i stykker. Det gjelder for menn i alle aldre, men det kan gå både halve og hele år før de søker hjelp. Enhver som klager over et seksuelt problem har selvfølgelig krav på at legen tar de alvorlig. En forutsetning for det er at legen tar seg tid til å snakke ordentlig med begge parter og foretar en dekkende undersøkelse. F.eks. ikke bare fort feier de bort med en resept.

Farmaka mot potensproblemer bør primert anvendes ved fysisk betingede ereksjonsforstyrrelser supplert med rådgivning. Medisin alene er sjeldent tilstrekkelig. Ved psykogen erektiv dysfunksjon bør rådgivning og samlivsterapi fortsatt være det primære valget - eventuelt kombinert med visse farmaka. Begge former for rådgivning kan foregå i allmenn praksis hvis legen er innstilt på det, noe mange heldigvis er. Hvis legen ikke selv vil påta seg oppgaven, eller hvis pasienten hans ikke gir respons på rådgivningen, bør pasienten henvises til en spesiallege med sexologisk trening, ofte enten en urolog eller en psykiater.