De første kriser i samlivet

Par på strand

Allerede i de første årene av ekteskapet kan det oppstå alvorlige kriser. Det gjelder naturligvis også selv om man ikke har papirer på forholdet. De følelsesmessige vanskelighetene har ingenting med vielsesattesten å gjøre.

Når den stormende forelskelsen har gitt seg, og man er kommet inn i dagliglivets vante gang, er neste fase å finne ut av om kjærligheten kan bære gjennom hverdagens trivielle og praktiske gjøremål.

Ulikheten mellom partene er kommet frem i lyset, og det kan oppleves som farlig å være følelsesmessig nær et "fremmed" menneske.

Det kan skape angst å avsløre hvem man er. Kanskje lever man ikke opp til den andres forventninger. Det kan også være at den andre skuffer ens egne forventninger.

Jeg spør ofte par som henvender seg med ekteskapelige problemer: "Hvorfor forelsket du deg i han?" "Hvorfor forelsket du deg i henne?" Bakgrunnen for spørsmålet er at det som regel har vært mange valgmuligheter, så hvorfor nettopp denne ene? Det hender at det som tente forelskelsen, nettopp er det man ikke holder ut når hverdagen skal fungere. "Dengang var han så glad og optimistisk, han tok ingenting alvorlig; livet var som en lek," sa en klient til meg - men nå syntes hun bare at han var ansvarsløs. "Hun var alltid så pen og velstelt, og klærne hennes bar preg av god og raffinert smak." Etter to års samliv var han rasende over at hun brukte flere timer foran speilet og i klesforretninger - det var rene tidsspillet.

De ofte voldsomme reaksjonene som utløser kranglingen, kan også skylles at alle fantasiene, trollene og spøkelsene fra barndommen og ungdommen dukker opp igjen, fordi man følelsesmessig knyttes så sterkt til et annet menneske. Så sterkt har man kanskje kun vært knyttet til sin mor eller far i barneårene. Angsten for nederlag og skuffelser, kanskje dramatiske situasjoner som man har opplevd, men fortrengt, dukker opp igjen.

Når man skal tilpasse seg hverandre uten at ens egen identitet blir truet eller fratatt en, kan man ikke unngå at man må treffe valg og inngå kompromisser. "Alt eller ingenting" kan veldig fort og lett føre til et samlivs opphør. Her gjelder det å samarbeide og lytte til sine egne og den andres følelser og behov, og lære og tørre å si klart ja eller nei.

"Hvis forholdet vårt skal være på denne måten, kan vi like godt gå hver til vårt først som sist." Denne trusselen kan få den andre til å bøye seg, men hva er prisen for å løse konflikter på denne måten?

Den måten som krisene og konfliktene løses og gjennomarbeides på i begynnelsen av ekteskapet, er fundamentet for hvordan ekteskapets senere kriser vil bli løst.

Bildet av det fullkomne par, to mennesker som er som skapt for hverandre, er drøm og ikke virkelighet.

Det nyforlovede paret - i deres enestående mangel på interesse for andre enn hverandre - som sitter der i sofaen og fletter fingre, og som hele tiden må røre ved hverandre og drikke av hverandres glass, kan få en enslig til å føle seg svimmel av deres lykke. De andre parene sier ikke noe. De tenker kanskje: "Herregud, la dem bare holde på. Det varer såvist ikke lenge. De holder antagelig ikke hverandre i hendene om et par år; unntatt ved spesielle høytidelige anledninger. Og de holder nok også snart opp med å kysse hverandre - i hvert fall mens andre ser på."

Det sømmer seg ikke at par offentlig viser sin hengivenhet for hverandre.

Hvis partene er veldig unge når de innleder et samliv eller et ekteskap, er det stor risiko for at de vokser fra hverandre; spesielt hvis den ene er under utdannelse.

På utdannelsesstedene er skilsmisseprosentene høyere enn 50 prosent per år, noe som er naturlig da viten ofte endrer livsholdninger og verdinormer.

Hvis ens ektefelle i disse årene går hjemme for å passe et barn eller har et helt annet yrke, og vedkommende derfor ikke utsettes for de samme påvirkninger, er det en ganske stor risiko for at partene langsomt glir fra hverandre - med mindre de virkelig gjør en innsats for at de begge utvikles.

Trange boligforhold og økonomiske vanskeligheter, for ikke å snakke om arbeidsløshet, er trusler mot samlivet. Det fryktes at jenter som i dag går ut av skolen og som ikke får en utdannelse eller en jobb, kaster seg inn i ekteskapet som en redningsplanke - så kan de i alle fall brukes til noe. Egentlig har det til alle tider vært slik at noen gifter seg for å komme bort fra foreldrene sine.

Det er en veldig stor omveltning i tilværelsen å bli foreldre.

Fantasien holder slett ikke mål når man skal forstille seg et liv som foreldre. At man kan bli så trøtt og føle seg så bundet i ansvaret ovenfor det lille, hjelpeløse vesenet, ligger helt utenfor de flestes forestillingsverden. De urealistiske og romantiske forventningene om det yndige, dunete og duftende vesenet, som ligger der i vuggen, glad og smilende, svarer ikke til virkeligheten.

Manglende nattesøvn, et hylende og skrikende barn som helst skal bæres omkring hele tiden - og som lukter vondt ett minutt etter at det er blitt skiftet på, er nærmere realitetene.

En ting er det som står i blader og bøker om de yndige barna - noe ganske annet er de praktiske og slitsomme prøvelsene i hverdagen.

"Og jeg som hadde gledet meg sånn til den lille gutten. Men nå som vi har fått han føler jeg nesten at han er i veien, og jeg er virkelig sjalu på han fordi konen min tar seg mye mer av han enn av meg", sa en nybakt far til meg (og jeg har hørt adskillige fedre uttrykke det samme). "Jeg føler meg nesten skjøvet bort i en krok. Hvis jeg vil hjelpe med den lille, sier konen min: "Nei, nei, nå skal jeg". Vi har det ikke godt med hverandre mer, og hun vil ikke gå til sengs med meg - ikke en gang dét kan jeg brukes til. Forleden dag toppet det seg helt. Jeg kom hjem fra jobben, og der satt hun i sengen og ammet og tutet. Det så ikke ut, og det stinket av skitne bleier. Jeg spurte hva hun hadde gjort. Hun ble så rasende at hun hev en våt bleie i hodet mitt. Jeg stakk av. Da jeg kom tilbake skrek hun at jeg hadde drukket, og at jeg sviktet henne. Jeg hadde hatt ett par øl. Nå er hun reist hjem til moren sin med gutten. Moren hennes er også alene, så nå kan de to riktig hygge seg".

Situasjonen er typisk hvis faren ikke klarer å tilpasse seg farsrollen, og i stedet begynner å konkurrere med barnet om morens kjærlighet. Han kan bli barnslig og krevende fordi han føler seg sviktet, noe han også lett kan bli i denne situasjonen hvis han ikke er voksen og moden. Moren får -i stedet for støtte fra sin mann - enda et barn, og siden hun selv føler seg skrøpelig og utilstrekkelig, reagerer hun aggressivt og fiendtlig, og mannen føler seg enda mer tilsidesatt. Hun har kanskje også hatt en jobb utenfor hjemmet før de fikk barnet, og isolasjonen føles kvelende. Hun kan føle seg misunnelig på ham fordi han opplever verdenen på arbeidsplassen.

Hun forhindrer kanskje ubevisst hans kontakt med barnet, og han gir opp å få det nære forholdet til barnet sitt som han hadde håpet på og overlater hele ansvaret til henne.

I denne krisen er det helt avgjørende at ektefellene får snakket ut og at de finner sine nye roller. Kvinnen, som både hustru og mor, og mannen som både ektemann og far.

Seksuelle problemer kan også utløse kriser.

Det kan også oppstå seksuelle problemer. Moren er opptatt av barnet og er trøtt på grunn av den evige uroen og natterotet, og kanskje hun ikke har lyst til at gå til sengs med mannen sin mens hun ammer. Dette er noe jordmødre og leger ofte glemmer å fortelle kvinnen når hun etter fødselen spør om når hun kan gå til sengs med mannen sin. Det blir svart at det kan hun trygt gjøre etter ett par uker, men at hun vil kunne avgjøre det best selv.

At hun kanskje hører til den gruppe kvinner som ikke har lyst på mannen mens ammingen pågår, er det ingen som forteller henne. Kanskje går hun likevel til sengs med mannen sin, til tross for manglende lyst, "for det var jo synd å la ham vente lengre, han hadde gledet seg sånn til jeg kom hjem til han igjen", sa en ung mor til meg.


Etter et opplegg av Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver


Relevante artikler