Krisene etter 10-15 år - ofte ved barnas pubertet eller 40-års krisen

Redaksjon

Det kan være et samspill mellom barnas pubertetskrise og de voksnes 40-årskrise. (Mellom 35 og 50 år).

Mange kvinner vil skilles nettopp rundt 40-års alderen. "Først satt faren og moren min på meg, så har mannen min sittet på meg i mange år, og nå har tenåringsbarna mine også begynt å tyrannisere meg - nå får det være nok".

Jeg spør: "Hvorfor har du latt deg sitte på?" For øvrig et godt spørsmål å stille seg selv hvis man føler seg underkuet. I stedet for at la seg skilles, er det en idé å begynne å si nei og å forlange at familien som omgir deg overholder ens egne grenser.

Det er rundt 40-års alderen at mor kaster seg ut i nye prosjekter, vil lese til sosionom eller pedagog, og hvor far blir smigret hvis fremmede damer sier til ham at han er flott, og at han kanskje derfor kaster seg ut i forelskelse og utroskap.

Mor er streng og sier nei. Far er nærtagende og følsom. Og barnet eller barna er midt i sin egen "Sturm und Drang" (puberteten starter i 12-13-års alderen). Det er ikke merkelig at det kommer en verkebyll inn i det lille hjemmet. Denne livskrisen er også skildret i verdenslitteraturen:

Dantes "Divina Commedia" er en av de mange litterære eksempler på hvordan mennesket plutselig foretar en revisjon av livet sitt: "Da jeg var nådd halvveis gjennom livets bane, i dyster nattesvart skog, jeg befant meg, hvor ikke vei, ei spor, jeg kunne ane".

"Det virker", skriver den svenske psykiateren Johan Cullberg i "Krise og Utvikling", som om denne omstillingen for mange på en måte skjer ubevisst, men under heftig motstand. Man er kommet inn i en livsrutine som man føler at man langsomt stivner i. Derfor opplever man en slags panikk og får lyst til å bryte ut. Man begynner å trene hardt fysisk, kle seg litt ungdommelig eller på annen måte utsette seg for sine omgivelsers mere eller mindre sarkastiske kommentarer".

Det er også i denne alderen at mange begynner å se tilbake på det de tidligere har nådd. Noen begynner på en videreutdannelse, andre kaster seg ut i politisk arbeid, mens andre hopper ut i en forelskelse som omgivelsene kan være helt uforstående ovenfor. Dette kan få ekteskapet ut på gyngende grunn, men det kan også bety en fornyelse hvis den som er forelsket gjennelskes, og dermed oppdager at han eller hun er verd å elske. Det kan gi kraft og inspirasjon til omvurdering, og medvirke til en gjenoppliving av det henfallne synkende ekteskapet, hvis det viser seg holdbart nok til å tåle en slik belastning.

Puberteten kan være en langsom og rolig forandring, men som oftest er det snakk om en voldsom og lidelsesfull prosess hvor den unge kjemper for å finne seg selv og sin identitet, og ta stilling til hva han eller hun mener og står for. På samme tid skal man teste hva man duger til.

Følelsene svinger fra overstadighet til dyp misnøye og i perioder depresjoner. På den ene siden vil man gjerne være barn litt lengre, på den andre siden være voksen; helst i morgen. Det er en marginalsituasjon hvor man føler seg plassert midt mellom to stoler.

Det er ikke gøy å være "den lille", men man blir redd og usikker ved å skulle være voksen med alle de krav det stiller. Man er ikke nådd til de voksnes gruppe og tilhører ikke lengre barnegruppen. Det er en frigjøringsprosess fra foreldrene og en frigjøring fra sitt eget tidligere ståsted, sin egen gruppe.

"Hvis man er trøtt og ikke gidder noe, og har mest lyst til å gråte eller skrike, så må man oppføre seg ordentlig og være fornuftig". "Hvis man vil ta ansvaret ovenfor seg selv og bestemme over sitt eget liv, betrakter de voksne en som et sutrebarn og formaner en til å høre på deres erfaringer". "Det er hva foreldrene mine sier", sa ei jente på 14 år klagende til meg, og så tilføyer faren min: "For vi vet tross alt bedre hva som er bra for deg, og hvis du gjør slik som du sier at du vil, angrer du det senere og vil kunne bebreide oss for at vi ikke hjalp og støttet deg".

Jo sterkere et barn følelsesmessig er knyttet til foreldrene, jo voldsommere er frigjøringsprosessen.

Pubertetsperioden er en form for psykisk krise og regnes for å være en av de voldsommere utviklingskrisene. Det utspiller seg bitre kamper mellom foreldre og barn - det går ofte også ut over lærere. De unge føler seg ydmykt og tråkket på, og føler seg behandlet som små barn uten egen selvstendighet og uten forståelse fra de voksne.

Mange foreldre blir redde når deres lille gutt plutselig opptrer avvisende og provoserende og tar mer hensyn til kameratene enn til familien. "Han møter knapt nok opp til spisetidene og betrakter ellers hjemmet sitt som et pensjonat hvor man kan komme og gå som man vil. Han stilte seg opp i stuedøra forleden kveld og erklærte: "Jeg er iskald ovenfor dere. Dere er et par småborgerlige materialister som kun tenker på penger, og på hva naboen vil si", fortalte en mor meg at sønnen hennes hadde sagt, mens hun vred hendene sine av fortvilelse og skyldfølelse. Sønnen hennes, Søren, var 14 år og småkriminell. Han hadde stjålet en kasse øl i kiosken sammen med noen kamerater og var kommet ravende full hjem midt på natten. Både hun og guttens far mener for øvrig at det var de dårlige kameratene Søren hadde fra skolen som var skyld i at han oppførte seg slik. Men da jeg snakket med foreldrene til de andre guttene, så mente også de at deres "lille gutt" hadde falt ut, og hadde stjålet på grunn av dårlige kamerater.

Der er ikke noe å si på det at foreldre ofte finner unnskyldninger for barnas oppførsel, for de blir redde for fremtiden og forestiller seg hvordan deres sønn går fra ungdomsfengsel til fengsel.

De bebreider seg selv og hverandre at de ikke har maktet oppdragelsen. Hva har vi gjort galt? Noen begynner å tenke over om det kanskje kunne være arvelige egenskaper som får deres sønn til å stjele en kasse øl. "Hadde du forresten ikke en onkel som satt på Ullersmo?", spurte en mor fortvilet sin mann.

Foreldre spekulerer over hva grunnen til at han plutselig mister følelser og forståelse for andre mennesker kan være. Hva kan komme til å skje med han når han har begynt å stjele, røyke hasj, drikke for mye og skulke skolen.

Jeg tror at spesielt gutter i den alderen kjeder seg i vårt velorganiserte samfunn. De kan ikke få utløsning for sine aggresjoner på en akseptabel måte, og de er fulle av krutt og krefter som må ut. Det de oftest liker best er noe som larmer og bråker, og dermed betegnes de som adferdsvanskelige fordi de er veldig besværlige for de voksne. Bare få foreldre klarer å holde ut i lengre tid å ha en gjeng bråkete tenåringer i huset, og i denne perioden har de unge behov for å være sammen i en flokk. Det er avstivning for selvtilliten å være sammen med likestilte

Jenter er også vanskelige i disse årene, men ofte på en annen måte. De har heller ikke overskudd til andre mennesker for 25 øre - og slett ikke til foreldrene eller til familien.

De kan også være aggressive, men ofte vender aggressjonene mot dem selv og de blir grinete og oppgitte over seg selv. De kan stå i timevis foran speilet og jamrende bli enige med seg selv om hvor stygge og umulige de er. Kvisen på nesen kan få verden til å falle sammen og utløse hysteriske anfall. De er i vaskealderen og kan legge beslag på badeværelset så ingen andre kan komme til. Noen trekker seg simpelthen tilbake og blir under dyna i dagevis.

Her er et eksempel:

Lissen begynte å skulke fra skolen for to år siden, og moren hennes mente at det hele startet da hun fikk en lærer som hun ikke kunne fordra. Hun hadde ellers alltid vært en dyktig og pliktoppfyllende jente, men i 12-års alderen begynte opprøret hennes. Lissen var 15 år da foreldrene ba om hjelp. Jeg var på det tidspunktet familieveileder i kommunen.

Lissen nektet å hjelpe hjemme fortalte foreldrene, og rommet hennes, som tidliger alltid hadde vært hennes stolthet, lignet en svinesti. Moren fortsatte: "Du skulle se det - alt rotet. Tøyet ligger på gulvet; rent og skittent om hverandre. Cd’ene kan ligge rett innenfor døren så man nesten ikke kan unngå å tråkke på dem når man kommer inn. Mitt tøy tar hun ganske enkelt, prøver det, og faller det i hennes smak, går hun med det til det er krøllete og skittent og så havner det i bunken sammen med resten. Toilettsakene mine, ja selv smykkene mine, har hun ingenting i mot å bruke. Parfymen min, som jeg hadde fått av søsteren min, hadde hun veltet, og det stinket så mye der inne at vi holdt på å bli kvalt i resten av huset av lukta. Hun har begynt å bli ute om natten og nekter å fortelle oss hva hun har gjort. Av og til lukter hun søtt og merkelig, og vi tror at hun røyker hasj, men hun sier at det er røkelsespinne. Jeg er holder på å gå i stykker over det her, men hvis jeg gråter gjør hun narr av meg og sier at jeg er en overnervøs hønemor som ikke forstår noe som helst og at jeg ikke skal blande meg. Innimellom kan hun godt være veldig snill, og forleden kveld snakket jeg alvorlig med henne. Dagen etter gjorde hun ordentlig rent på rommet, slik at såpeskummet fløt over det hele. Men i dag morges lignet det den gamle rotebutikken igjen.

Jeg er redd for hva som kan skje med henne, og både min mann og jeg er enige om at det er vår egen skyld, og at vi har sjemt henne bort. Men hun er egentlig mye snillere mot mannen min enn hun er mot meg, og han mener at det nok bare er en overgang og at jeg skal ta det helt rolig. Men det kan han saktens si. Ingenting av det jeg gjør kan gjøre den jentungen fornøyd, og forleden morgen begynte hun å slå løs etter å ha kastet en kopp te etter meg så det fløt ut over hele kjøkkenet. Det er helt galt slik jeg ser ut, og hun gjør narr av meg når jeg spiser; måten jeg tygger på irriterer henne. Alt jeg sier er noe vas og jeg kjenner ingenting til livet.

Som du vet er jeg utdannet pedagog. Jeg har lest om dette, men aldri forestilt meg at det skulle være mitt barn som kunne bli slik. Vi hadde det så fint da hun var liten og hun var alltid en glad og snill jente.

Jeg gjetter på at denne fortellingen kan gjenkjennes - i hvert fall bruddstykker av den - av foreldre som har hjemmeboende tenåringer.

Det er en liten trøst at det går over, men det er faktisk det det gjør i de aller fleste tilfeller. Når jeg blir spurt om når det går over, svarer jeg at de med sikkerhet er kommet ut av puberteten når de er 26-27 år.

Men mens foreldrene er midt i det hele kan de selv komme inn i en krise med søvnløshet og angstanfall. Det får det hele til at gå i stå slik at det må søkes hjelp utenfra.

Men hva kan man selv gjøre med det?

Under samtalen med Lissens far og mor fant vi ut av at hun helt fra hun var liten hadde vært et pågående barn som tyranniserte og dominerte foreldrene. Faren sa med lett skjult stolthet at "hun allerede bare to år gammel bestemte alt i hjemmet. Hun var en stor atombombe. Den \gang nøt vi at hun visste hva hun ville, og det gjør vel alle foreldre".

Men Lissens foreldre kom også frem til at de nok burde ha satt noen flere grenser den gangen. For en ting er en pågående liten toåring, men noe annet er en frembusende og uutholdelig tenåring som ingen holder ut å være i samme rom med.

Barn blir for øvrig utrygge når de oppdager at de kan styre faren og moren. De har behov for å vite hvor langt de kan gå. De har behov for grenser. Men disse skal ikke settes etter barnets alder, men etter barnets utvikling, og det er et av de aller vanskeligste kravene som blir stilt til foreldre.

Lissens foreldre fant ut gjennom våre samtaler at deres redning ville være å la jenta være i fred. At de begge to skulle lytte mer til henne når hun uttalte seg og unngå for mange formaninger.

Faren innrømte at han nok var litt fortapt i sin egen jente da moren fortalte at hun følte seg tilsidesatt og følte at hun måtte konkurrere med datteren om farens oppmerksomhet. Faren hadde aldri tenkt på det. Han hadde hele tiden trodd at han var en bedre pedagog enn konen og at det var derfor Lissen var enklere ovenfor han.

Moren besluttet at hun ville unngå provoserende ord og handlinger ovenfor Lissen og gå sin vei hvis datteren var urettferdig og det var tegn til slagsmål.

I noen tilfeller kan tenåringsbarna være et så stort irritasjonsmoment at ekteskapet holder på å gå i oppløsning. Det må ikke være de unge som skal handle, men de voksne.

Det er aldri den unges "skyld". Det er samspillet mellom de voksne som er grunnen til at den unge kommer i klemme. Hvis den ene holder på å gå sin vei og ønsker skilsmisse, er det bedre å snakke med den unge om å starte på etterskole eller kostskole enn å skille seg.

Jeg møter voksne som er overbevist om at foreldrene deres ble skilt fordi de selv oppførte seg grusomt, og de har det ikke bra med det - de føler seg skyldige.

Etter et opplegg av  Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver

(Sist oppdatert: torsdag 13. juli, år 2000)

• Hjertekarsykdommer
• Impotens
• Åreforkalkning
• Tretthet
• De første kriser i ekteskapet
• Det tomme redes krise
• Hvorfor er det så vanskelig å leve sammen?
• Krisene etter 5-9 år
• Krisene etter 10-15 år
• Martyr
• Sex livet gjennom
• Skilsmisse
• Stemødre og stefedre
• Svigermor
• Tema overblikk: Seksualitet og samliv

Søk i NettDoktor.no:  

© Copyright 1999 - 2008 NettDoktor.no - All rights reserved