Krisene etter 5-9 år - når de voksne glemmer hverandre eller kjeder seg

Redaksjon

Der er selvfølgelig mange årsaker til at ekteskapet på dette tidspunktet går, eller holder på å gå, i stykker. Her tar vi med noen av de som er karakteristiske og generelle etter et typisk  5-9 års samliv.

Enten har begge partene for mye å gjøre, slik at de ikke "rekker" ekteskapet, eller så har de begynt å kjede seg.

Et ekteskap kan også hygges i stykker. Partene kjeder seg, og ekteskapet avgår ganske stille ved døden. De blir  både åndelig og følelsesmessig. Et par som er ute "for å more seg" på restaurant, spiser i absolutt taushet, og kan sitte i flere timer uten å si noe til hverandre.

"Nå, de to er nok gift", sier man med et ondskapsfullt glimt i øyet. "De har kanskje ikke mer å snakke om". Til hverdags blir det kun til: "Rekk meg saltet". "Hvem lager kaffe?". "Hva er det på TV?". "Hva vil du at jeg skal si til henne? Vi har vært gift i 8 år og kjenner hverandre ut og inn". Det gjorde de nå ikke likevel, da vi her i konsultasjonen begynte å snakke om hvilke meninger og følelser de hadde i forhold til hverandre.

Kjedsomhet er ikke bare en av ekteskapets verste fiender, men for øvrig en hvers verste og farligste fiende.

Av ren kjedsomhet kan man få barn eller la seg skille - så skjer det da i alle fall noe mens det står på. Man kan også bli alkoholiker eller rett og slett syk, forsøke på selvmord, kanskje bli kriminell (se på de unge kriminelle, som søker spenning ved å stjele mopeder eller biler). Når man kjeder seg føles livet meningsløst og tomt, og karusellen kjører bare rundt og rundt.

"Jeg er lei av at det alltid er meg som må ta initiativet hvis vi skal gjøre noe hjemme hos oss. Mannen min foreslår aldri noen ting", er en setning jeg har hørt mange ganger. Eller "Konen min er alltid så trøtt. Hun vil helst bare være hjemme". Hva er konen så trøtt av? Er hun syk? Har hun for mye å gjøre? Eller er hun trøtt av å bruke mye tid på jobben? Det påvirker humøret, og toleranseterskelen hans blir lavere så han blir lett opphisset, og det går ut over "de der hjemme".

Det motsatte kan også være tilfellet. Det at han ikke fikk den utdannelsen eller den jobben han gjerne ville ha hatt, og at han må prøve å akseptere at han ikke har nådd det målet som han drømte om for ti år siden. Han forsøker kanskje å dyktiggjøre seg, tjener flere penger på ekstraarbeid for å oppfylle drømmen om et eget hus, eller tar en utdannelse om kvelden, noe som kan være en stor belastning både for han og familien, og som krever mye tålmodighet og overberelse  fra alle sider.

Han kan føle seg som et "skattedyr", den som bare må punge ut med penger, og samtidig føle seg fremmed for kona og barnene. Kona har kanskje tatt hele ansvaret og overtatt styringen av hjem og barn, og han kan lett føle seg som "gjest" i sitt eget hjem når han først er der.

Man har på dette tidspunktet anskaffet seg alle de materielle godene som man ønsket seg, og de felles interessene som var med å få seg bil, kanskje sommerhus eller båt, holder ikke lengre ektefellene sammen.

Til sist kan årsaken til at ekteskapet dør hen, ligge i at begge, eller kun den ene, føler seg så fastlåst i roller og vaner at en ikke kan se en utvei med endring. Valget kan stå mellom å gå sin vei og finne nye "morsommere gresstier", bli sammen og fortsette med å små krangle og å kjede seg, eller gjøre en felles innsats for det nedslitte og forsømte "skapet".

Setninger som "Vi har det så visst riktig godt sammen, kanskje ikke alt for morsomt, men man kan vel ikke forlange mer" eller "Det "riktige" liv er ikke noe for slike som oss". (Hva er så det "riktige" liv? Det det skrives om i "Hjemmet" og "Se og Hør"?) Kjærlighet er noe romantisk pjatt. Det tror ikke vi på i det hele tatt".

Det er resignasjon og mistrøstighet som disse setningene lyser av, og som gir uttrykk for at man like godt kan finne seg i sin skjebne, for "slik er jo ekteskapet".

Barnet starter på skolen:

Noen ektefeller tar livet deres opp til revisjon på dette tidspunktet og finner ut av "å starte på nytt", få det mer livlig i sammen og få mer ut av samlivet.

En av årsakene kan være at det første barnet begynner på skolen, og kan henge sammen med at det skjer store forandringer i hverdagen. En indre uro, om man som foreldre har gjort det bra nok så ens barn klarer den omveltningen det er å komme ut i samfunnet, kan begynne å plage en.

Hva med trafikken, klarer han fint å sykle? Vil han bli mobbet av kameratene? Man hører jo så mye forskjellig. Vil han kunne lære å lese? Han er vel ikke ordblind? "Hadde du forresten ikke en fetter som var ordblind?" (Foreldres forsvarsmekanismer setter fort i sving hvis de blir redde for at deres barn ikke vil komme til å klare det samme på likt nivå med andre barn. Det arvelige er alltid et godt middel for unnskyldninger).

Foreldre jeg har snakket med har følt at nå skulle deres oppdragelse etterprøves, og opplevde, tunge om hjertet, at de måtte gi slipp på barnet. Andre utenforstående ville nå gjøre deres påvirkning gjeldende. "Min sønn kom hjem", fortalte en far " og sa at det fru Hansen fortalte han på skolen, var mye smartere enn det jeg hadde sagt". "Jeg følte at det var noe som falt inni meg, for jeg hadde jo alltid tidligere vært den aller klokeste".

Den amerikanske psykoanalytikeren Erik H. Erikson peker på at barnet allerede i førskole-alderen begynner å utvikle sin egen samvittighet, det vil si overta de normene som foreldrene har preget det med. Dette bidrar til at foreldrene som fysiske personer blir mindre viktige som beskyttere. Barnets egen samvittighet eller "forelderen" inni barnet, blir i stedet en slags beskytter mot verdens mange farer. Denne utviklingen fortsetter, så også barnets psykiske avhengighet av foreldrene minskes.

Det er veldig brått å gi uttrykk for sin misnøye med arbeids- eller rollefordelingen ovenfor sin ektefelle hvis man ikke har gjort det tidligere. Særlig vanskelig hvis man har påtatt seg rollen som den som heller olje på hjemmets opprørte hav for å få hverdagen til at gli ubesværlig for "barnenes skyld".

Kanskje har man hatt det så travelt med å få alt til å se ut som om det fungerte bra, og samtidig hatt det så travelt med å være foreldre, at man har "glemt" hverandre som ektefeller.

Det pirkes ustoppelig i foreldrenes dårlige samvittighet, slik at de går rundt med en evig skyldfølelse ovenfor sine barn. De kan hver for seg føle seg som "en dårlig mor" eller en "utilstrekkelig far".

"Foreldre tar seg ikke nok av sine barn" er en overskrift i et dagblad, og artikkelen fortsetter: "De tenker kun på seg selv og er veldig materialistiske". Dette er den lille daglige dosen som vi foreldre innsprøytes med, så skyldfølelsen vår nok skal holde seg levende.

Men blir vi bedre foreldre fordi vi har skyldfølelse?

Jeg tviler. På den andre siden er det riktig at det er oss foreldre, likesom arkitekter, som bygger opp familiehuset, og vi kan ikke alltid avvise at det er våres skyld dersom barnene våres mistrives.

Jeg tror alle foreldre gjerne vil gi sine barn ømhet, kjærlighet og anerkjennelse, og at de vet at det er det barna har bruk for. Men hvor kommer alle de gode, varme følelsene fra?

De kommer inne fra det følelsesmessige overskuddet som vi må ha næring til, fra et annet voksent menneske, som vi holder av, og som holder av oss.

Derfor må vi hjelpe hverandre med å "holde varmen".

Det er nødvendig å være noe for hverandre hvis man skal være gode foreldre. Ellers blir følelsene ovenfor barna kun utvendige. Man "later som", og det kan barn merke. Det får dem til å mistrives og protestere.

Vi kan ikke avfeie barnet vårt med en ispinne eller en ny sykkel hvis det er ømhet og omsorg barnet trenger.

I julen er det deilige feriedager, men i stedet for å få hvilt ut og nyte hverandre og barna, føler mange seg forpliktet til å delta i familiesammenkomster alle juledagene. Også her må det prioritering til. Det er ikke sikkert at ektefellen din er like glad for å være sammen med dine foreldre som du selv er. Kanskje kunne dere fordele dere. Noe annet som også skaper ufred er tradisjonene. Den ene vil ha hvitt juletre, den andre juletre med flagg og krøllete kremmerhus med rosiner i. Siden det er bagatellene som kan ødelegge den gode stemningen, så avtal i god tid hvordan dere skal ha julen i år og hold det dere lover hverandre og barna.

Eksempel:

Et ektepar ble virkelig uvenner i julen, og hun kom og erklærte: "Nå vil jeg skilles, han er en hensynsløs dritt". Tre år på rad hadde han pyntet juletreet etter sin egen smak: Glitter, sølv- og gullkuler og lameller. I år skulle hun pynte treet med sine egne og barnas kremmerhus. Det hadde de avtalt. Lille julaften tok han med seg juletrefoten inn i stua og låste døra. Hun hørte at han puslet omkring. "Jeg ønsket ikke å  ødelegge julaften for barna, så jeg sa ikke noe". "1. juledag det året var det snøvær". "Jeg tok juletreet hans og satt det ut i snøen så alt det snuskete glitteret falt av". "Nå kan det være  nok, neste jul vil jeg feire uten han og bare sammen med barna".

De ble ikke skilt, men det fantes andre maktkamper som ikke dreide seg om juletrepynting. De hadde vært gift i 6 år. Den følgende jula fikk jeg et bilde med et flott og blandet juletre - Både med glitter, norske flagg og kuler.

Etter et opplegg av  Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver

(Sist oppdatert: torsdag 13. juli, år 2000)

• Hjertekarsykdommer
• Impotens
• Åreforkalkning
• Tretthet
• De første kriser i ekteskapet
• Det tomme redes krise
• Hvorfor er det så vanskelig å leve sammen?
• Krisene etter 5-9 år
• Krisene etter 10-15 år
• Martyr
• Sex livet gjennom
• Skilsmisse
• Stemødre og stefedre
• Svigermor
• Tema overblikk: Seksualitet og samliv

Søk i NettDoktor.no:  

© Copyright 1999 - 2008 NettDoktor.no - All rights reserved