Hvorfor er det så vanskelig å leve sammen?

Lykkelig par

Vi lever i et samfunn hvor det er viktig at man er normal. I hvert fall at man oppleves som normal av andre. Man bør være glad og lykkelig. Man skal skamme seg hvis man ikke har det godt med alle forbruksgodene og all velferden som er innenfor rekkevidde. Se på andre mennesker! De ser ut som om de går rundt i en stille, rolig lykke. Se på de unge, de pene, de rike, deres perfekte eierleilighet, deres perfekte utseende, deres morsomme fester med perfekt mat som er tilberedt i et designet kjøkken med skinnende, nytt kjøkkenutstyr av kjente merker. Det er sannelig ingen kjønnsrolle-konflikter hos dem. De har kjøpt inn sammen og tilberedt alt i tosom forening. Alt foregår på en original og formfullendt måte, ingen snerrer til hverandre. Se på deres barn, som kommer pene og renvasket inn og sier søtt og veloppdragent god natt.

Hvorfor opplever ikke jeg at mitt liv er sånn? Hvorfor krangler vi? Hvorfor er ikke mine barn perfekte og kommer igjennom skoleårene uten noen problemer? Hvorfor er de så harde og kritiske? Hvorfor syns de at både far og mor er etterlevninger fra oldtiden som ikke forstår noe som helst?

Det er ikke in å være ulykkelig. Så da må det jo være noe galt med en. Med mindre det virkelig er noe å være ulykkelig over som død, arbeidsløshet eller andre ulykker, som for eksempel trussel om skilsmisse.

Men essensen i det er vel at vi har lært at det ikke er normalt å være ulykkelig. Derfor tør vi ikke å snakke om hvordan vi virkelig har det inne i oss selv. Så klager vi over skatten, over samfunnet, over regjeringen og utlendingene synes at nordmenn er sure. Dette er objektsforskyvning. Vi plasserer vår misnøye uten for oss selv og ikke der hvor den hører hjemme.

Vi går selv med våre hemmeligheter, vår skyldfølelse. Vår dårlige samvittighet, våre uoppfylte behov, og vår ensomhet stiger. Vi føler det er oss det er noe i veien med, fordi vi ikke er lykkelige nok. Jeg har det ikke verre enn andre, men jeg er et dårligere menneske. Men det er kanskje en anledning til å være så ulykkelig og føle seg plaget. Men enten så har vi ikke mot nok til å undersøke hva den egentlige årsaken er eller så vil vi ikke se virkeligheten i øynene. For det ville bety at vi måtte ta konsekvensene, som vi kanskje ikke ønsker å ta. For eksempel skrittet til å snakke med ektefellen om det å gå fra hverandre.

Livet er ikke alltid så rolig og uten konflikter. Konflikter er nødvendig for forandring og utvikling. Jeg tør godt postulere, at mennesker, og det gjelder alle, på et eller andet tidspunkt i deres liv har perioder, hvor det hele ser kaotisk og meningsløst ut, hvor alt går dem i mot, og hvor de absolutt ikke opplever den ettertraktede følelse av ro og lykke.

Videre tør jeg påstå, at nesten alle ekteskap på visse tidspunkter holder på å revne med et brak. Mange ektefeller pleier å true hverandre med skilsmisse. Det kan være et farlig spill. Den som trues blir kanskje lei "spillet" en dag, tar den som truer på ordet og tar selv initiativet til skilsmissen.

Følelsene mellom ektefellene kan tegnes av på en kurve, hvor det er perioder med ny forelskelse, tidspunkter hvor følelsene nesten nærmer seg frysepunktet og perioder hvor ektefellene seiler i rolig vann. Kurven er naturligvis forskjellig fra ektepar til ektepar, og noen ganger er det kun den ene ektefellen som opplever det sånn og kanskje ikke engang lar den andre få vite noe om det. Det er mange som drømmer om det perfekte mord på ektefellen. Hat og kjærlighet er som vi vet, to sider av samme sak.

Det jeg opplever i ekteskap, er kriser som gir seg utslag i at ektefellene oppfører seg som små barn. De bruker setninger som, "Hva med meg?", "Hva med mitt hus?", "Mine barn?", som om den andre ektefellen plutselig ikke eksisterer. Deretter angriper de hverandre. Grove og voldsomme beskyldninger, som henger i luften mellom partene. Atmosfæren kan føles tung av alle anklagene og det innestengte hatet, som kommer fram i sånne situasjoner. " Du liker bare deg selv, du tenker aldri på andre!", "Du hører ikke hva jeg sier! Du lytter aldri!", "Du tenker bare på jobben og bryr deg ikke noe om familien", "Du interesserer deg aldri for det jeg gjør, eller vil være med på noe som jeg synes er gøy" eller " Det er umulig å snakke med deg. Det er som å snakke til ei dør!"

Du gjør aldri, du gjør alltid. Den ene angriper og den andre forsvarer seg mot angrepet. To gale hunder gjør mot hverandre og går i ring. Ingen av dem lytter til hva den andre har og si.

Det som en gang var godt imellom dem er forsvunnet, som dugg for solen. Det er kun bitterhet tilbake med en undertone av hat. Forsetter de å krangle, kommer alle små, tåpelige bagateller frem, alle de daglige irritasjonsmomentene. Ting som har ligget i årevis blir plutselig kastet frem og skaper en enda dårligere stemning.

Jeg snakket med et ektepar som hadde vært gift i 26 år. Mannen ville gå fra kona, men ønsket å vite litt om hvordan hun skulle klare seg økonomisk hvis hun ble alene. Hun hadde aldri arbeidet utenfor hjemmet. Deres fire barn var voksne og godt i gang med sitt eget. Samtalen begynte saklig og stillferdig, hvor mannen spillte "snill" mann, som kona uttrykte det, og ville gjerne være real. Men til sist orket hun ikke komedien lenger. Hun reiste seg opp, mens hun svingte rundt med askebegeret, så asken fløy rundt øra på oss og skrek: "Nå har jeg funnet meg i å bli behandlet som slave og dørmatte i 26 år. For din skyld har jeg i alle disse åra gitt avkall på alt det jeg har likt, og har ofret meg for deg og barna. Hva er takken? Du forlater meg og sitter her og spiller bekymret for min framtid!" Mannen hadde også reist seg, og han ropte: "Nå, så jeg skal takke deg! Takke deg for hva, om jeg må spørre? Takke deg for din evige jamring, din evige surhet? Takke deg for den dårlige samvittigheten jeg har hatt i 26 år fordi jeg syns jeg skulle ha hjulpet deg mer, men ikke orket det når jeg kom hjem fra verkstedet. Du har aldri gitt meg kjærlighet, du har bare ofret deg! Du har i virkeligheten aldri elsket meg, og du har alltid brukt lumpne knep så barna holdt med deg. Du skulle ha gått fra meg i stedet, når du har vært så misfornøyd med meg. Jeg har alltid følt meg som en stakkar, som ingen regnet med, men nå er det slutt! Forstår du? Nå er det slutt! Jeg vil ikke mer!" Etter dette marsjerte han ut av døren, og han holdt sitt ord. Han lot konen få huset og sendte henne penger hver måned, mens han selv flyttet til en annen by.

Når er de farligste periodene med de skarpeste skjæra, som får ekteskapet til å svaie og kanskje gå i stykker? Det ville være praktisk å vite, slik at man kan forebygge grunnstøtingen og forliset. Disse kriseperiodene kan oppstå når som helst, men ifølge skilsmisse-statistikken lurer farene etter at vi har vært gift fra 0-4 år og igjen mellom 5-9 år og til sist etter 20-30 års ekteskap, hvor "sølvbryllups panikken" oppstår. Eller som noen kaller det "panikk før stengetid!"


Etter et opplegg av Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver.





Relevante artikler