Når ekteskapet er i krise

Hvordan skal to mennesker, som møtes med denne pregingen hjemmefra, få den kjærlighet og intimitet, de ønsker seg av hverandre? Så snart forelskelsens rus er forbi, vil spøkelsene fra fortiden hele tiden melde seg. På den bakgrunn krever det vilje og mot å se virkeligheten i øynene på godt og vondt. Hvis ikke de unge aktivt gjør seg fri fra foreldrenes (og besteforeldrenes) skuffelser og sårede følelser, vil atmosfæren i deres ekteskap bli kjølig. Deres barn kommer kanskje til å oppleve, at den ene av foreldrene bruker janteloven til å ydmyke den andre med. Foreldrenes spill går ut på å få ydmyket den andre, og dermed gir de svarteper videre til neste generasjon. I slike familier skynder barna seg å flytte hjemmefra så snart det er mulig. Foreldrene blir isolerte, fordi verken barna eller andre mennesker vil finne seg i det. Dessverre er barna nødt til å finne seg i det til de er store nok til å flytte.

Martyrspillet

Stakkars-lille- meg spillet eller martyrspillet er også et helt vanlig spill og en av gjengangerne i generasjonsmønsteret. Både menn og kvinner spiller martyrer, men det er overvekt av kvinner. Å være martyr betyr egentlig, at man ofrer seg, men på samme tid føler man seg misbrukt og urettferdig behandlet.

Kanskje virker denne situasjonen kjent:

Mor står i kjøkkenet og vasker opp. I stuen sitter resten av familien og hygger seg. Hun er midt i oppvaskritualet. Tingene blir gjort hver gang på samme måte: Først skylles glassene og spisebestikket, så er det tallerkenes tur, og til sist grytene, som skal tørkes av med en klut. Hun står der alene og tenker: De andre sitter bare inne i stuen og bryr seg ikke om meg, de elsker meg ikke. Hvis noen skulle tilby seg å hjelpe nå, så kan det være det samme. Jeg gjør det mye raskere selv.

Når man spiller martyrrollen og ofrer seg, ønsker man at de andre skal være takknemlige og gi ømhet og kjærlighet. Men det får man ikke på den måten, for martyren ser hele tiden sur ut, glorien har falt ned og henger i underansiktet. Martyren legger en sur, forurettet stemning over på hele familien. Martyren får allikevel en sekundær gevinst, nemlig makt. Makten består i kontroll av hele familiens humør. Men martyren setter sjeldent ord på sine ønsker eller forventninger til de andre. Da kan jo det være at de gjorde det de ble bedt om, og så forsvinner makten.

Det kan være en god idè å be martyren om skylle glorien i oppvaskvannet og henge den opp på en spiker i stua. Der skal den bli hengende. Den lidende martyrspilleren, får nemlig ofte omgivelsene til å hoppe og løpe som kakerlakker, for at man skal ha det litt hyggelig engang imellom. Hvis man kan klare å få en martyr til å innse, at det ikke er en hensiktsmessig måte å få oppmerksomhet på. Men at hun selv vil ha oppvasken, ikke for andres skyld, men for sin egen - så har man allerede fått henne et godt stykke på vei til å endre seg.

Grunnen til at det er så mange jenter som holder på med dette spillet, henger sammen med at de har sett deres mor gjøre det samme. Det er gjennom henne hun har fått signaler om at de ikke er gode, elskverdige og hjelpsomme nok. Sure mødre får sure døtre, for mor gir signaler til datteren om at det å være kvinne ikke er verdt noe. Det er på samme måte med en sur far som sitter bak avisen og klager over samfunnet og arbeidet sitt. Det smitter over på barna og det signaliserer: Det er ikke noe spennende ved å være mann, livet er kjedelig og en stor byrde.

Hvis man hjemme opplever at de voksne ikke sier noe til hverandre på flere dager, spiller kjøleskapsspillet eller holde-kjeft-lengst-spillet, er det uutholdelig. Atmosfæren er elektrisk og ladet med innestengte aggresjon. Det gjelder om å vinne over den andre ved å tie stille lengst. Det er psykisk terror og setter den psykiske styrke på prøve. Sur, sier den ene og kikker opp på taket med armene i kors. Hva skulle jeg være sur for?! Det er dessverre de færreste, som bare kan si: Jeg er irritert og sint, men det er ikke deg jeg er sur på. I stedet er det ofte de nærmeste, det går ut over, selv om surheten skyldes noe helt annet. Fenomenet kalles objektsforskyvning.

Noen mennesker spiller hold-kjeft-spillet i dage- og ukevis. Jeg vet ikke om det er verdensmestrene jeg har møtt, men et foreldrepar som kom inn til familierådgivning hos meg for ett par år siden hadde vært på skrivning i over et år før de kom til meg. Når man spiller hold-kjeft-spillet så skal de praktiske ting i hverdagen allikevel fungere, og noen velger så å skrive til hverandre. Små lapper ligger rundt omkring; en på spisebordet (Lise har kommet hjem fra skolen nå ), en annen på kjøkkenet (Kjøp en kilo kjøttdeig og en liter melk), en tredje lapp ett tredje sted i huset (Min mor kommer på søndag ). Barna kan også brukes i de voksenes spill. Mor sier til sønnen: Kan du si til far, at hans rene skjorter henger i skapet.

Det er det samme hvor godt man bor, om gardinene er hvite, eller om man slett ikke har gardiner, for alle har det redselsfullt i den spente, dirrende atmosfæren som oppstår i tausheten. Ingen er vinnere i dette spillet, og jo lengre tid det går dess verre blir det. Hvis den ene ikke kan holde det ut, men sier noe, så kommer det sarkastiske setninger slyngende ut i luften, og den onde sirkelen kan starte forfra. Hvis man er barn eller ung i et slikt hjem, kan det være vanskelig å komme igjennom til de voksne, men det er allikevel verdt å prøve å få dem til å holde opp.

Menn er generelt adversative, som vil si at de setter deres behov, ønsker eller ferdigheter opp mot andres. Det betyr at konkurranse er et viktig aspekt av mannlig adferd: Kamp, slåsskamper, konflikter, kontroverser og krangler. Rituell kamp er et gjennomgående trekk hos menn og det kommer til uttrykk i robust lek og idrett. I en skolegård kan vi for eksempel se at guttene slåss når de leker, eller når de blir sinte. Jenter bruker andre metoder, de sladrer om hverandre, bruker munn og onde ord, eller de isolerer noen.

Mange kvinner oppfatter konflikt som en trussel mot samhørighet og forsøker å unngå konflikten nesten for enhver pris. Uenigheten avklares helst uten direkte konfrontasjon, kanskje gjennom manipulasjon eller gjennom intriger. Mannen nedkjemper fienden med kamp. For menn er konflikt et nødvendig middel i kampen om status. Det vil si at konflikt aksepteres. Noen ganger blir den også oppsøkt, budt velkommen og nytes. Denne mannsadferden kan også ses når menn utsetter seg selv for farefulle opplevelser. De melder seg på overlevelseskurs hvor de helst skal klatre opp et fjell, gå på kanten av et stup eller seile i en båt ned i ei stri elv.

Mange menn føler at de blir kommandert og snakket ned til, hvis kvinnene ber om noe. Særlig hvis det ikke helt med det ordvalget de syns er brukbart. Hun sier kanskje: Skal vi ikke raskt ta oppvasken før vi spiser? Eller: Skal vi ikke gå en tur med hunden før vi drikker te?

En av mine klienter syns, at hans kone alltid skulle bestemme. Han ville gjerne gjøre noe for fellesskapet, men ville ikke tyranniseres som han kalte det. Hun syns hun kom med forslag og ikke at hun stillte krav slik som han oppfattet det.

Det samme gjelder når den ene part i et ekteskap syns at den andre skal vise kjærlighet på en spesiell måte. Jeg vil selv bestemme hvordan jeg forteller deg at jeg er glad i deg og jeg vil ikke at du gir meg ordre når vi elsker. Men konen kunne ikke forstå at mannen følte seg såret, selv om hun hadde sagt at hun ville at han skulle være litt mere forsiktig når han tok på henne. Denne manns problem var at han ikke ville ha ordre, han ville heller gjøre det av seg selv. Han opplevde det som om hans stolthet som mann ble angrepet. Han ville ikke være en tøffelhelt slik han syns hans far hadde vært.

Kvinnen bryr seg heller ikke om ordre og krav. Men for henne er det ofte langt viktigere å bevare et sterkt fellesskap og ha det hyggelig. Derfor hører hun ikke at det stilles krav til henne; gjør det og gjør det på samme måte som mannen. Kvinner er også langt bedre til å dekke sine egne behov enn hva menn er, og hvor menn kjemper for å være sterke, kjemper kvinnene for å bevare tryggheten og sammenholdet. Disse forskjelligheter smitter selvfølgelig av på kommunikasjonsmønsteret.

Menn er ikke tankelesere

Mange kvinner synes ikke at deres menn forteller dem noe, han er taus hjemme. Utenfor hjemmet er han derimot både sjarmerende og sprudlende morsom. Mannens taushet i hjemmet er en skuffelse for kvinnen. Hun kan ikke forstå hvorfor alle andre skal få nyte godt av hans gode humør, men ikke hun: Vi snakket så godt sammen, da vi møtte hverandre, kan hun si til meg. Hvem snakket? spør jeg da. Ja, det gjorde jeg. Den gangen hørte han etter, men da var jo også alt så nytt og spennende. Det er det åpenbart ikke lenger.

Menn føler seg ofte urimelig anklaget av sin kone. Jeg forteller henne alt, kan han si. Hun er jo min beste venn. Ja, sånn føler han det, men han forteller ikke om de tankene og følelsene han gjør seg i løpet av dagen eller etter at han kommer hjem fra jobben. Han synes ikke det er så viktig å fortelle hva han føler. Jamen, det ved da kona godt. Jeg har fortalt henne utallige ganger at hun er det beste som har skjedd meg. Han synes, at han i tide og, for han i utide, sier at han elsker henne, men at hun kan ikke få nok. Elsker du meg, er det sant, er det sant?

De fleste kvinner betrakter sine nære relasjoner som en beskyttelse mot en fiendtlig ytre verden. Men det pussige er at hvis du spør en kvinne om hvem som er hennes beste venn, svarer hun som regel at det er en annen kvinne. Kanskje en gammel skolevenninne som hun føler hun kan stole fullt ut på.

Kvinner må være bedre til å sette ord på sine ønsker, og menn må prøve å lytte til hva som blir sagt. Mange kvinner oppfører seg som om deres hodet er av glass og mannen kan se hva de tenker. Det kan han jo ikke. Når man kjenner hverandre godt, tror man gjerne at man vet hva den andre tenker. Dette er en feil, som begge parter begår. Voksne endrer og utvikler seg, akkurat som barn. I stedet for å si hva de vil rett ut, tenker de fleste at det bør hun eller han vite. Men det gjør den andre ikke.

Hvorfor er det sånn? Dette henger nok sammen med måten menn og kvinner er oppdratt på. Vi kan endre det ved å utvikle måten vi lytter på slik at vi oppfatter budskapet. Også det som ikke blir sagt med ord, men gjennom handling og gestikulasjoner.

I en av mine konsultasjoner snakket jeg med et ektepar et par ganger, og forklarte mannen at han måtte prøve å sette ord på sine følelser for konen. Dette var veldig vanskelig for ham. Men med et smil om munnen fortalte konen meg etter tre samtaler, at nå forsto hun hva jeg mente når jeg sa at menn handlet etter sine følelser, og at kjærlighet var å gi av sitt underskudd. Hun fortalte at hun hadde ringt ham fra byen og spurt om han kunne hente henne på stasjonen fordi hun var så trøtt og hadde vonde sko. Da jeg gikk av på stasjonen, sto han der med sykkelen. Kommer du på sykkel? Ja, bilen har gått i stykker. Men jeg som har så vondt i beina! Han svarte ikke, tok veska fra meg og tråkket av gårde. Jeg var rasende. Men da jeg hadde kommet halvveis hjem, kom han tilbake på sykkelen med ett glass vann og tøflene mine. Det er kjærlighet!

Etter et opplegg av Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver. Skrevet juli 2000





Relevante artikler