Skilsmisse og barn

Illustrasjonsfoto: Lene Justesen

Hvordan opplever barn en skilsmisse?

Når et ektepar bestemmer seg for å skilles, er det som oftest tungtveiende grunner til dette. En skilsmisse er en beslutning som får store menneskelige og økonomiske konsekvenser både for familie og samfunn. Likevel er det ofte barna som rammes hardest - barn opplever alltid sorg og atskillelse ved en skilsmisse.

Hvordan kan du gjøre skilsmissen mindre smertefull for dine barn?

Mange voksne glemmer rett og slett barna i løpet av den opprivende prosessen en skilsmisse er for dem selv. De glemmer å informere barna underveis. Det er traumatisk for et barn å uten forvarsel få vite at mor og far skal skilles.

Det vil imidlertid kunne gjøre situasjonen lettere dersom barnet underveis blir fortalt at dere diskuterer muligheten for en skilsmisse. Man kan for eksempel si til barnet : «Mor og far har store vanskeligheter i ekteskapet. Vi vet ikke hvordan dette ender. Kanskje skal vi skilles men kanskje finner vi en annen løsning. Vi arbeider hardt med problemet og får hjelp til å snakke sammen».

Barnet skal selvfølgelig ikke delta i denne diskusjonen - til det er ansvaret for stort. I stedet skal barnet vite om hva som foregår og at problemer faktisk finnes mellom de to voksne. Ved å informere barnet på et tidlig tidspunkt beholder barnet tilliten og dere forblir troverdige. Samtidig signaliserer dere også åpenhet og at dette er spørsmål det er lov å snakke om.

Det viktigste er å være ærlig. Svar sant når barnet spør - også når du forteller om skilsmissen og konsekvensene av denne.

Det er viktig at du er oppmerksom og følsom for de signalene barnet gir tilbake, slik at dere kan få snakket ut om dette.

En viss selvdisiplin kreves også av foreldrene. Skilsmissen er naturligvis en personlig tragedie også for deg, men i noen situasjoner må du sette deg selv i andre rekke og la barnet fritt få utløp for følelsene og frustrasjonene sine.

Hva betyr skilsmissen for et lite barn?

Hovedproblemet for et barn ligger i det å skulle skilles fra den ene av foreldrene og sorgen over at den opprinnelige familien ikke lenger eksisterer. I tillegg endres også barnets plass i familien.

De fleste barn har et ønske om å gjenforene foreldrene. Spør man barnet, vil det nesten alltid at foreldrene skal flytte sammen igjen. Dette gjelder også i tilfeller der ekteskapet har vært svært vanskelig - barn er utrolig lojale overfor foreldrene sine. For å oppnå å bringe foreldrene sammen igjen, vil barn ofte fornekte og fortrenge sine egne følelser.

Mange barn opplever en voldsom skyldfølelse når foreldrene skilles. De tror at de kunne ha forhindret skilsmissen gjennom bedre oppførsel eller ved f.eks. bedre karakterer på skolen. Man må derfor hele tiden understreke overfor barnet at skilsmissen ikke er deres skyld eller ansvar. Barnet skal vite at skilsmissen er et anliggende mellom to voksne som ikke klarer å fungere sammen.

I en skilsmisse kastes barnet gjerne ut i en lojalitetskonflikt - når det tilbringer tid med den ene av foreldrene har det dårlig samvittighet for at det ikke er med den andre og omvendt. Det er derfor viktig å forklare barnet at man fullt ut aksepterer at barnet er sammen med den andre voksne.

Hvilke reaksjoner kan du forvente fra barnet?

Det vil alltid komme en eller annen form for reaksjon fra barnet ved en skilsmisse. Spørsmålet er hvilke reaksjoner som kommer og hvor kraftige de eventuelt vil være.

Man må for det første være oppmerksom på at barn som ikke viser noen følelser eller reaksjoner i det hele tatt, trenger hjelp til å uttrykke det de føler. Uten slik hjelp er det en stor risiko for at barna senere får en depresjon.

Førskolebarnet kan få en regressiv atferd der det går tilbake til et tidligere utviklingstrinn. For eksempel kan det begynne å tisse på seg eller bli forvirret, irritabelt og plaget av angst.

Barn på 6-9 år er meget sårbare. De er ennå ikke modne nok til å forstå hva som foregår, men de er store nok til å skjønne hvor ubehagelig begivenheten er. Barn i denne alderen er fremdeles sterkt avhengige av sine foreldre. Samtidig er det vanskelig for dem å fortelle hva som plager dem. I stedet kan de reagere med sinne, få konsentrasjonsproblemer og lærevansker.

Barn mellom 9 og 13 år har begynt å opprette betydningsfulle forhold til andre enn sine foreldre. Det kan ofte være en lettelse for dem å snakke med en person utenfor familien om sine problemer og følelser. Barn på 12-13 år bør også få være med å bestemme hvem de skal bo hos.

Ved skilsmissen kan disse barna reagere med sinne, sorg eller depresjon.

Hvis ditt barn ikke får det bedre når tingene normaliseres og dere har snakket godt sammen om skilsmissen og problemene den har skapt, kan man overveie å få veiledning til å takle situasjonen. Dere kan også vurdere å gå i familieterapi sammen eller å få individuell terapi for barnet. Gode venner dere har tillit til kan kanskje også hjelpe. Det samme kan grupper med andre mennesker i samme situasjon.

Hva er viktigst?

Snakk med barnet. Vis åpenhet overfor dets føleser - uansett om det er sinne, frykt eller bekymring. Også barn har rett til gi utrykk for og å få respekt for sine følelser selv om det er ubehagelig for deg å bli fortalt hva din beslutning har betydd for barnet. Selv om dere har snakket mye sammen i begynnelsen av prosessen, er det ofte et behov for at dette gjentas på senere stadier. Velg et tidspunkt hvor du selv er i balanse. Finn ut om nye spørsmål har dukket opp hos barnet. Åpen dialog er veldig viktig. Hvis du selv synes dette er problematisk, kan man eventuelt søke profesjonell hjelp.

Barnet kan også uttrykke seg gjennom annet enn ord. Derfor er barnets lek viktig. Lek gjennom følelsene med barnet. Noen barn kan også ha bruk for å avreagere fysisk med voldsomme leker eller sterk fysisk aktivitet.

Videre kan tegning være et nyttig redskap. Barn tegner ofte sine følelser, så dette er ofte et godt utgangspunkt for innsikt. Unngå å være fordomsfull.

Det er viktig at man ikke baktaler sin tidligere ektefelle i nærvær av barnet. Dette kan noen ganger være fristende, men er dypt illojalt overfor barnet. Barnet føler seg som en del av han/henne, så ved å kritisere din tidligere partner kritiserer du dermed indirekte ditt barn. Hvis din tidligere partner virkelig er et dårlig menneske, kommer barnet til å finne ut dette selv med tiden.

Barn skal ikke være budbringere mellom skilte voksne. Skal du gi din ekspartner en beskjed, skal du selv kommunisere denne. Har dere vanskelig for å snakke sammen kan du gi beskjeden skriftlig. Det er direkte uansvarlig å bruke barnet som et mellomledd.

Hva er avgjørende for hvordan barnet reagerer på skilsmissen?

I tillegg til det som allerede er beskrevet - åpenhet og kommunikasjon - er det også en del andre faktorer som gjør seg gjeldende:

• Barnets alder når skilsmissen finner sted
• Barnets intellekt
• Barnets følelsesmessige modenhet
• Forholdet til foreldrene
• Omstendighetene rundt skilsmissen
• Andre menneskers reaksjoner på skilsmissen
• Barnets tidligere erfaring med kriser
• Om der er adgang til kompetente erstatningspersoner

Hva hvis barnet får en ny familie?

Hvis barnet straks skal forholde seg til en stefar eller stemor og eventuelle halvsøsken, blir livet naturligvis enda mer komplisert.

Forvent vanskeligheter. Barnet vil reagere med motstand og det trenger å utkjempe territoriale kamper om en plass i den nye familien. Dette vil skje både i forhold til de nye søskenene og i forhold til stemor/stefar.

Det krever mye tålmodighet for å få dette til å fungere. En stor porsjon humor vil kunne hjelpe et stykke på vei, men tiden vil uansett være den beste hjelp man kan få.

Etter et opplegg av Christel Bech, sykepleier

Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege i mai 2015.