Stemødre og stefedre - feiltrinn ved en skilsmisse

Barn og bamse

Myten fra eventyret er ikke lett å få has på. Ved skilsmisser skjer det endringer både for de voksne og for barna. Innholdet av samværet og oppdragelsesformene endrer seg, og stabiliteten hos de voksne vakler. Med den nye familiestrukturen opplever barna moren eller vennegjengen som det faste holdepunktet i tilværelsen. "Fedre kan man likevel aldri regne med", som den 8-årige Trond erklærte. Morens kjæreste nr. 2 hadde gått sin vei.

Etter skilsmissen er barnet i en periode alene med moren eller faren sin. Senere opplever barnet nye voksne eller barn som antagelig også har vært gjennom en skilsmisse. Selv om skilsmissen kan være det riktige for alle parter er det en stor omveltning, og det kan være en uforståelig opplevelse for de barn som involveres. Bånd rives over og nye forhold skal etableres.

Følelsen av de voksnes svikt er for et barn like stort som at den voksne dør eller forlater barnet ved en skilsmisse. Det plantes mistro til andre mennesker i barnets sinn med mindre foreldrene virkelig tar seg tid til å forklare hva det er som skjer. Barn har krav på viten om de reelle forholdene og behov for å snakke ut om egne følelser. Alt for ofte skjer det ikke, enten fordi foreldrene selv er i krise og ikke har overskudd til å snakke om den følelsesmessig belastende situasjonen, eller foreldrene tror ikke at barna vil kunne forstå - kanskje tror de at det vil gjøre barna enda mer vondt hvis de forklarer. Men barn kan ikke narres. De vet hvordan tingene henger sammen. De opplever omgivelsene per intuisjon, og fantasien er ofte verre enn virkeligheten. Selv om det etter en skilsmisse faller ro over dagliglivet og hverdagen atter fungerer, kan barnet fremdeles være utrygg i forhold til de voksne. Det lille barnet blir klynkende og søker tilbake til et tidligere utvikligsstadium. Skolebarnet blir surt og tvert og får kanskjeinnlæringsvansker fordi følelsen av maktesløshet tar overhånd. Resultatet kan være overdreven nærtagenhet.

For de voksne blir trærne grønnere igjen når han eller hun på ny har funnet den eneste ene. Forelskelsen blomsterer og hurra - Trond, nå skal vi bli en stor lykkelig familie igjen. For den voksne er det en gevinst når en ny mann eller kvinne kommer inn i bildet, men barnet kan lett føle at moren eller faren har forrådt den andre av dets biologiske foreldre.

Kvinnen kan se på seg selv som Florence Nightingale og vet med seg selv at hun kan gi barna all sin omsorg og kjærlighet slik at myten om den onde stemor fort blir feid ned av bordet. "Det er noe vrøvl at man ikke kan elske stebarna sine like høyt som men elsker sine egne", tenker hun kanskje. "Kjærlighet overvinner alt" som bekjent, og når hun setter alt inn for å elske barna, så vil nok de også elske henne tilbake. Men med den innstillingen vil den andres barn bli redde fordi de kommer ut i en lojalitetskonflikt ovenfor deres egen mor. "Den nye kvinnen i pappas liv tror at hun kan erstatte mamma", sa en tenåringsgutt til meg. "Den dumme kua, jeg skal vise henne hvem som er sterkest".

Man kan ikke tvinge et hjerte, og følelser skal ha lov til å vokse. De trenger lang tid og man må gjøre seg fortjent til et fremmed barns kjærlighet. Derfor må stefaren eller stemoren ikke trenge seg på. Barna blir forskrekket, og den som står der med hendene fremme for å dele ut av sine kjærlige følelser, blir såret og skuffet når den andres barn er avvisende. Plutselig oppstår det situasjoner hvor det ikke alltid er forstanden alene som råder. Man kan ha bestemt seg for å ikke fare opp hvis den andre kritiserer ens eget barn eller prøver å oppdra det. Men en dag ved middagsbordet sier den andre voksne noe i en snerrende eller ironisk tone til ens barn om å sitte ordentlig, og så farer man opp som troll i eske og går i forsvar for sine egen unge. Den som sier noe dritt til eller om ditt barn, sier til deg at du er en dårlig mor eller far. Man kan godt si noe dårlig om sitt eget barn, men det kan ikke andre.

Det er viktig å gjøre det klart for både seg selv og den andre at det nesten er usannsynlig at man kommer til å holde av den andres barn på samme måte som man holder av sine egne. Egne barn har man opplevd helt fra de var små. Den andres barn får man bokstavelig talt ferdiglagde med dyder og mangler. Man kan også være så realistisk at man innrømmer at man ikke kan like alle barn. På samme måte som man ikke liker alle voksne. Derfor vil det ofte oppstå grupperinger  i de spleisede familiene; han og hans barn på den ene siden og henne og hennes barn på den andre siden. Det er en løvemor eller løvefar i oss alle, og den kan dukke opp på de mest uheldige tidspunkter. Selvfølgelig kan man godt skamme seg , bli flau over at man ikke fullkommen - ikke er en gud eller gudinne - men det er det ingen av oss som er. Desverre hjelper det heller ikke så mye på å løse konfliktene. Den voksne har valgt å leve sammen med det andre voksne mennesket, men det har ikke barnet. Det er tvunget til å bo under samme tak med en ny voksen, og kanskje også med nye barn som den andre medbringer, eller som kommer på "samværsbesøk" kanskje til og med opptil en uke av gangen. Her er det i høy grad bruk for all den toleranse og humor som man kan oppdrive. Ha også hele tiden i bakhodet at du skal si det du tenker nesten hver gang, for barna vet det - vær sikker på det.

Sofie, 13 år, som sitter ovenfor meg i konsultasjonen min i sin lakserøde sykkelshorts, genser i størrelse 48, sine kjempestore militærstøvler og håret flettet på afrikansk vis, smiler søtt når jeg spør henne hva det er hun er så utilfreds med der hjemme. "Sissa, pappas nye kone, hører til de som setter frosne baguetter i ovnen dagen før gjestene kommer. Da kjenner du vel typen. Hun er perfeksjonist og alt må være perfekt. Det er så rent hos oss at du kan lukte klorin når du kommer inn i entreen, og barna hennes er så søte at de er til å spise opp". Sofies latter er ikke behagelig.

Hun er kommet for å snakke med meg fordi faren hennes synes hun holder på å ødelegge ekteskapet hans med Sissa. Sofie går hjemmefra uten å fortelle hvor hun går hen. For en uke siden var hun borte i 4 dager. Hun forteller meg at hun bare sykler inn til byen og setter seg på en café, så kommer det en eller annen i løpet av dagen som hun kommer i snakk med og som hun kan bo hos. Sist gang var det en mann på 40 som bodde alene i et stort hus, og de hadde altså hatt det kjempemoro og boltret seg sammen i badekaret hvor det var boblebad. Hun trodde nok ikke at det var mannens eget hus, men et han hadde "lånt". "Han var virkelig kjempesnill", erklærte hun.

Det ble en veldig lang samtale, og bak den harde fasaden var en en veldig forvirret Sofie som egentlig ville bo hos moren sin. Hun fikk ikke lov av faren fordi det var han som hadde foreldreretten.

Sofie fikk lov til å bo hos moren sin, men jeg sa at hun måtte forplikte seg til å bli der i et halvt år, og at hun ikke kunne flytte frem og tilbake mellom foreldrene. Dette avtaltes med Sofie og foreldrene. Etter et halvt år hvor jeg og Sofie hadde snakket sammen hver 14. dag, flyttet hun hjem til faren og Sissa igjen. Hun lovte å oppføre seg ordentlig og passe på skolen, og det går fremdeles bra. Hun ønsker ikke å komme tilbake til morens "flippe-miljø" som hun kaller det.

Det går ikke alltid slik, men hvis ens gutt eller jente bare fortsetter med å true med å flytte hjem til den andre forelder, kan det ikke nytte å sette seg i mot det. La han eller hun prøve det - kanskje det går bra og barnet er glad og tilfreds. Hvis det går dårlig og barnet kommer tilbake igjen, har det ofte hatt noen opplevlser som betyr at de vil bestrebe seg på å oppføre seg ordentlig. Selvfølgelig kan man sette en frist. Det nytter ikke at barnet flytter frem og tilbake mellom foreldrene i propellfart.

Den danske kultursosiologen Jacques Blum sa i et foredrag hvor han snakket om livsstil fra morgendagens Danmark, at den neste generasjonen ønsker:

Dessuten konfrontasjon med foreldregenerasjonen, som de unge mener må uttrykke meningen sin. Den 13.årige Sofie som jeg har skrevet om som eksempel på det forvirrete barnet, gav et like presist uttrykk for kultursosiologens spådom. Statistikk og intellektuelle overveielser er mest spennende når det oppleves i små mengder hos levende mennesker.

Etter et opplegg av Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver


Relevante artikler