|
 |
|
|
Forsiden >
Sex & samliv >
Tenåringer
Redaksjon:
En far ringer: "Hele familien er invitert til stort bursdagsselskap hos bestefar, men jeg
vil ikke ha med Cathrine. Hun er 17 år og "umulig". Nå har hun vært hos
frisøren og fått seg punkersveis - svart på den ene siden, grønt i nakken og en rød
dott som står rett opp." "Ikke bland deg. Det er
mitt hår og ikke ditt. Jeg blander meg ikke opp i din hårsveis" svarer
Cathrine. Hun kan ikke se at hennes hårfarve på noen måte hindrer foreldrene i å få
tilfredsstilt sine egne behov. Faren vil jo aldri miste jobben, familie eller venner, på
grunn av datterens hår.
Klær
og hårmote betyr mye for tenåringer. Det er et symbolsk uttrykk for frihet og rett til
å ha sin egen smak. Det er også ett av de områdene hvor mange foreldre har
store problemer
med å forstå barna sine. Men det finnes også andre typer oppførsel som foreldrene sjeldent
aksepterer, selv om det ikke har noen innvirkning på foreldrenes personlige
livsutfoldelse:
-
Å sitte og sove over leksene i lang tid, mens stereoanlegget spiller.
-
Å ville slutte på skolen for å tjene penger.
-
Å være sammen med andre unge som foreldrene ikke liker.
-
Å gå i punke-, hippie-, eller skinnklær.
-
Å være med i en aksjonsgruppe.
-
Å være sammen med en gutt/jente som foreldrene ikke liker.
-
Å røyke eller drikke.
"Det er mitt ansvar å sørge
for at sønnen min ikke drikker for mye og
at datteren min ikke har sex med alle og enhver. Jeg kan da ikke bare sitte å se på at
han eller hun havner i alvorlige problemer", sier foreldrene.
Dette forstår
jeg godt.
Når de
unge gjør noe som setter foreldrenes fantasi i sving, henger det sammen med at vi foreldre
ofte føler oss skyldige. Vi føler oss skyldige når de unge ikke oppfører seg i
overensstemmelse med de normene vi selv følger. Når førstnevnte far ble så sint på
datterens utseende, var det naturligvis fordi han i fantasien så sin datter med en flokk
punkere, som han kanskje mente var både arbeidssky og voldelige. Men det er jo
imidlertid en kjensgjerning at jo mer foreldrene forbyr, truer og straffer desto mer motstand møter
man. Hvis du rir en hest hardt og med stramme tøyler blir hesten villere
og villere. Som foreldre må man se i øynene, at man ikke kan tvinge sine tenåringer vekk fra oppførsel man ikke selv liker.
Straff og belønning har ofte mistet effekten etter at barnet har fylt 12 år.
"Men hvor
skal man sette grensen?", spør mange foreldre. Dette er det
vanskelig å svare generelt på fordi grensen kan ikke
settes etter barnets alder, men etter barnets utvikling. Derfor må foreldrene være
oppmerksomme. De må lytte til hvilke behov hvert enkelt
barn har akkurat nå, og sammenholde dette med sine egne forventninger til barnet.
Problemene
oppstår fordi det er så vanskelig å lytte og fordi barn i en søskenflokk utvikler seg
i forskjellig tempo. "Skal man gjøre forskjell på barna da?", spør foreldrene. Ja,
faktisk. Nettopp fordi barn er så forskjellige når det gjelder temperament og
behov, er det klart at hvis du behandler dem likt, så behandler du dem i
realiteten forskjellig. "Men de er så utspekulerte. De lurer oss", sier
foreldrene. De vet godt hvem de skal spørre når den ene sier nei og den andre av oss
sier ja. Det er klart at de vet det. Men med hånden på hjertet: Vet ikke vi foreldre også
hvem av oss som i forskjellige situasjoner sier ja til et barns ønske, og hvem som sier
nei? Hvis far sier ja og mor sier nei, så må mor og far sammen med barnet snakke om det
og forklare sitt ja eller nei og finne fram til et kompromiss. Det er også en
læreprosess som forbereder barnet eller den unge på de skuffelser, frustrasjoner og
løsningsforslag som man møter senere i livet.
Når det
oppstår familiekonflikter omkring holdninger og verdier, for eksempel
trosspørsmål, politiske ideologier og personlig smak, kan foreldrene bli nødt til å
innse at den unge ikke vil finne en felles løsning ved forhandling. Det betyr
ikke at foreldrene skal gi opp, men trusler og
straff hjelper i hvert fall ikke. Hvis vi voksne diskuterer med våre venner og er helt uenig
med dem i deres livsholdninger, bruker vi sjelden eller aldri argumenter, som inneholder trusler
om straff. Hvis man gjør det, er det tvilsomt om vennskapet holder.
Når barn
kraftig motsetter seg å endre en oppførsel som de ikke selv synes skader noen,
oppfører de seg egentlig som modne voksne. Voksne vil ofte heller ikke endre oppførsel, men hevder
retten til å være seg selv. Både barn og voksne kjemper da for friheten til å
bestemme over sitt eget liv.
Hvis
foreldrene begrenset forsøkene på å endre barn og unges oppførsel til de
områdene hvor den griper inn i deres egne behov og skader dem selv og familiens trivsel,
ville det bli færre konflikter. De ville sannsynligvis også som et
resultat merke at barna ble mer åpne for
forandringer, mer villige til å finne felles løsninger og delta mer i
familiefellesskapet.
Etter et opplegg av: Karen Zimsen,
forfatter og samlivsrådgiver
(Sist
oppdatert: torsdag
13.
juli, år 2000)
|
|
|
|
|
Søk i NettDoktor.no: