Det tomme redes krise - når barna flytter hjemmefra

Kjært barn har mange navn. Krisen kalles også "mann-kone-tid" eller "etter-foreldrefasen". Kanskje rett og slett "sølvbryllups-panikken".

Jeg møter ektefeller som har vært gift i 25 år og 3 uker som vil skilles. Men som de sier: "Vi ønsket ikke å snyte familien for sølvbryllupsfesten, de hadde virkelig gledet seg".

Ektefeller som har vært sammen i 25 år deler jeg opp slik: Den første tredjedel er de som har det veldig godt med hverandre. De nyter hverandre og livet, holder hverandre i hånden over det grønne gresset, har det også økonomisk godt siden barna har flyttet hjemmefra og ikke lengre belaster budsjettet. De kan, hvis de har lyst til det, hoppe av kjøret og skru ned på de materielle behovene. De har også råd til å støtte barna økonomisk hvis det skulle knipe for dem.

De har tid til å snakke med hverandre og til å lytte, og de kan nyte seksuallivet sitt uten å bli forstyrret.

Kanskje de ikke egentlig har noe seksualliv på dette tidspunktet når de begge er kommet opp i årene, men det er mye ømhet mellom dem og godt kameratskap. Ingen av dem interesserer seg lengre for det seksuelle samværet og er hver for seg lettet over at den andre parten har det på samme måte.

Den neste tredjedelen av ektepar i denne aldersgruppen har det mye opp og ned. I noen perioder er de glade for hverandre, og i andre krangler de og kritiserer hverandre.

Når man kommer på besøk er alt så nydelig og ordentlig, og maten så fin, men under overflaten lurer spillene og etter et par timer knekkes fasaden og en ønsker at en hadde gått hjem. De trenger å ta ekteskapet sitt opp til revisjon og til forandring. Følelsene mellom dem eksisterer stadig, men de har begravd for mange uløste konflikter under teppet og det er gått hensynsfullhets- betennelse i ekteskapet deres.

Den siste tredjedelen lever som i et helvete. De kritiserer hverandre, sier aldri noe pent til hverandre eller gir hverandre en klem. De lever med andre ord som i et helvete. De kan være raffinert ondskapsfulle og pirke på hverandre når fremmede er til stede, bl.a. om hverandres manglende vilje og viten i senga.

Hvorfor fortsetter de å være sammen?

Det er som oftest kona som vil gå sin vei; kjeder seg sammen med ham, irriteres over hans passivitet og trøtthet og mangel på initiativ. Hun synes alltid at hun må trekke han med hvis de skal utenfor døra.

Han er trøtt av at han blir avvist av henne hvis han prøver å nærme seg henne fysisk.

Han synes også at hun sårer han hvis han viser følelser.

Begge parter roper etter ømhet. Han sitter og resignerer bak avisen "La henne bare snakke".

Hun roper opp for å få ham til å reagere. Hvis han ikke sier noe roper hun høyere og føler seg som ei kjeftekjerring.

Han leser at enslige fraskilte menn mellom 55 år og pensjonsalderen har en stor selvmordsrisiko; eller risiko for å drikke for mye. Menn har vanskelig for å være fortrolige med andre menn og det må ofte alkohol til for å løsne tungebåndet og for å sette ord på følelsene. Hvis det føles vanskelig å snakke med fremmede på vertshuset, kan den ene "lille" lett rive den neste med seg.

Det kan også være at han får vondt i magen, vondt i skulderen eller han kan ikke slappe av. En av mine venner som er lege sier til meg: "Ja han har det vondt, men det er i følelsene han har vondt, og hva kan jeg gjøre med det?" Det er ikke lett for den mannen som i den siste delen av arbeidslivet sitt føler seg presset av tempoet på arbeidsplassen og de nye teknikkene som man forlanger at han skal sette seg inn i. Han står nesten på tå for å klare det, vel vitende om at det står en ung mann rett bak han parat til å overta jobben hvis han ikke klarer det.

Hvis han samtidig føler at det går dårlig på hjemmefronten, at hans kone er ulykkelig og ønsker skilsmisse, setter maktesløsheten inn. Han slår ikke til, og vet ikke hva han skal gjøre. Her er det vigtig at kvinnene er oppmerksomme, og at de forsøker å trenge gjennom stolthetspanseret hans, siden det som regel er hun som er best til bryte isen og til å få en samtale i gang.

Flere ekteskapsforskere mener at det kan spores økt utilfredshet i denne "etter-foreldre-fase"; mer enn tilfredshet. Middelaldrene ekteskap som tilsynelatene er stabile og veletablerte, er ikke fullt så lykkelige og harmoniske som de ser ut til å være.

Ifølge undersøkelsene kan ekteskapsforholdene deles opp i fem kategorier:

1. De konflikt-vante.

Begge parter er klare over at de egentlig ikke passer sammen og at det alltid er en mulighet for konflikter. De lever i en slags bevæpnet nøytralitet, med spenninger som for det meste blir holdt i sjakk.

2. Forholdet uten liv og vitalitet.

I dette ekteskapet er det ingen alvorlig konflikt, men det henger sammen med at partene ikke er tilstrekkeligt viktige for hverandre. Ekteskapsforholdet er preget av likegyldighet. På visse områder kan de føle et tilfredsstillende fellesskap, for eksempel i forhold til de voksne barna sine eller barnebarna. Ekteskapet opprettholdes på grunn av vane og mangel på refleksjon eller fordi ekteskapet gir økonomisk og sosial trygghet. Det foretrekkes frem for den utryggheten man kan komme ut for hvis man går sin vei. Det forekommer at enten den ene eller begge har seksuelle forhold utenfor ekteskapet og at det aksepteres uten at de snakker noe om det med hverandre - Og de har det bra med det.

3. Et passivt-harmonisk forhold.

For begge parter er samlivet tilfredsstillende, men heller ikke mer enn det. Her er det veldig få konflikter, men også bare få felles interesser og aktiviteter.Ekteparet er passive ovenfor hverandre, ikke spesielt desillusjonerte; men det er ikke noe sprudlende liv mellom dem. Det er ikke mye som tyder på at de er uunnværlige for hverandre, eller at de holder spesielt mye av hverandre. De har det egentligt veldig godt, tusler med hvert sitt og lar hverandre stort sett være i fred.

4. Det levende og vitale forholdet.

Det dreier seg om ektepar som deler vesentlige opplevelser i livet med hverandre på en intens og spennende måte. Det kan være seksualitet, felles arbeid, skapende virksomhet eller omfattende fritidsinteresser. Partene deler følelser og opplever forholdet sitt som livsgivende og meningsfyllt.

5. Det totale forholdet mellom ektefellene, ideal-ekteskapet.

Det likner på det vitale forholdet, men det er mangesidig. Slike ekteskap er sjeldne, men de finnes. Det er ektepar, som med entusiasme og gjensidighet, virkelig deler alle livets aspekter. De respekterer hverandres særpreg og får det optimale ut av forholdet, og de får hverandre til å blomstre og vokse.

De amerikanske forskerne Cuber og Harroff gjør oss oppmerksomme på at det i undersøkelsesmateriale deres er ektepar fra de tre første kategoriene som er i overveiende flertall. De har vent seg til konfliktene. Det er ikke lengere et livsgivende forhold mellom partene eller de er passivt-harmoniske.

De nevnte undersøkelsene passer sammen med andre forskeres resultater. Noen betegner disse ekteskapene som "masseprodukter" eller som "jeg er blitt vant til mitt skjebneekteskap".

At en stor del av de modne og stabile ekteskapene man ser rundt seg mangler vitalitet, iver og varme, er resultater som kan slå kaldt vann i blodet på uforbedrelige romantikere. At det ikke er noe følelsesmessig fellesskap tilbake, men kanskje kun et nøytralt vennskap.

Generelt ser det også ut som om samleiehyppigheten og ønske om seksuell omgang med ektefellen svinner hen før det fysiologisk er nødvendig. Men ektefeller som har vært gift i mange år, som disse ofte har i "etter-foreldre-fasen", opplever ikke dette som et problem det er "verd å snakke om".

De ekteskapene som det her refereres til har vart i hvert fall i 20 år eller mer, så det er i tillegg ekteskap som er det vi mener med stabile. Men de imponerer altså ikke med kvaliteten sin når det slår sprekker i fasaden.

Undersøkelsene av kontakt med slekta, viste et bilde av nær tilknytning, gjensidig støtte og solidaritet hvor de nevnte ektefellene var midtpunktet i nettverket.

Man kunne fristes til å tro at den nære tilknytningen til voksne barn, barnebarn og de eldre blir brukt som erstatning for ekteskapenes følelsesmessige ørken.

Selvfølgelig er ikke alle modne ekteskap så dårlige. Ellers er nok det allminneligste at det er både gode og dårlige perioder, og at utilfredsheten ikke er permanent. Men ikke desto mindre må vi akseptere at sammenlignet med den oppstilte ekteskapsmyten om lykke og harmoni, vil en stor del av de "gamle" ekteskapene komme til kort. Men hvorfor fortsette et slikt ekteskap hvis man virkelig opplever det som mislykket?

Der er ingen grunn til å forbli sammen for barnas skyld; de kan man støtte og ta seg av hver for seg. Det er heller ikke grunn til å holde sammen sett fra et samfunnsmessig synspunkt.

Men når mange likevel forblir sammen, må det være et uttrykk for at trygghetsbehovet er så viktig at det oppveier utilfredsheten. Spesielt er menn i denne alderen klar over at det vil være vanskelig for dem å leve alene, så de foretrekker å betale den prisen det koster å leve i et dårlig ekteskap.

Man fristes til å spørre: Hva skal man egentlig med slikt ekteskap når barna er ute av bildet hvis det er så vitaminfattig og tomt som noen av disse "gamle" ekteskapene åpenbart er?

Jeg tror ikke at så mange vil svare ærlig. Hvis man ser virkeligheten i øynene så føler man seg presset til å ta noen konsekvenser. Da det for mange mennesker er et stort behov å "være noe for noen", kan årsaken kanskje søkes her.

Man ser ved et dødsfall at enken eller enkemannen plutselig blomstrer opp, og fra å være sur og gnien blir glad og positiv. Det kan være veldig belastende å leve sammen med en syk ektefelle som bokstavelig talt bæres på.

Vi kan alle sammen utholde jammer og sykdom i en periode, men ikke hele tiden. Hvis vi klager ovenfor den syke, føler vi oss som dårlige mennesker. Men det er vi ikke; vi er bare mennesker. Det er grenser for hvor lenge vi kan bære jammer.

Det er en menneskerett å jamre, men det må helst ikke bli til en livsstil.

Det høres nok hardt ut. Jeg vet jo godt at det er ulidelig å skulle måtte leve med smerter dag ut og dag inn slik noen faktisk gjør.

Etter et opplegg av: Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver.