Din partner er et annet menneske

Redaksjon

Vi er hver og en især helt spesielle mennesker. Hver gang spiren til et nytt menneske dannes, er genene annerledes enn hos alle andre mennesker på jorden. Hvert eneste menneskes oppvekstvilkår er også helt unike. Dette gjelder også for søsken som har vokst opp i samme familie og derfor i utgangspunktet skulle hatt nøyaktig de samme betingelser.

Hvis menneskene var seg dette utgangspunktet bevisst, ville det også være lettere for oss å forstå hverandre. Men som vi jo vet, er det alltid de andre som er spesielle og de andre som er umulige å forstå. Tenk hvis vi i stedet for å kjempe mot andres væremåter, lot oss inspirere av andres måter å se verden på. Dette ville ikke bare gjøre livet mer spennende, men man ville også kunne vokse og utvikle seg i kraft av andre.

Når forskjeller fører til irritasjon

Når et par lever sammen kan begge parter, hvis man er heldig, utvikle seg i positiv retning gjennom samspill. I andre tilfeller kan livet oppleves som en nedadgående spiral hvor samlivet blir stadig kjøligere og til slutt oppleves som direkte ødeleggende. Det man en gang forelsket seg i, kan være det samme som man senere irriterer seg over.

På spørsmålet "Hvorfor ble du forelsket i din kone?" svarer han mens han ser på henne: " Jeg syns hun var så velkledd og pen og så var hun så omtenksom." Nå irriterer han seg over å skulle vente i timevis på at hun ordner håret, sminker seg, kler seg og bruker for mange penger på klær. Hun tar også allting så alvorlig. Hvis man stiller henne samme spørsmål kan hun svare: "Han var så glad den gangen. Tok så lett på tingene. Hans uttrykk "det ordner seg nok" var en stor lettelse for meg. Jeg har så lett for å bekymre meg". Men nå, seks år etter at de flyttet sammen, har pipen fått en annen lyd: "Han er så overfladisk og tar ikke ansvar for noe som helst. Han er et rotehode og ser ikke støvdottene som ligger overalt. I tillegg tar han seg ikke nok av barna".

I min lange praksis som familieterapeut, har jeg registrert at det er noen mønstre som går igjen: Kvinnen er ofte raskere i tankegangen enn mannen. Mannen henger ofte etter, men går til gjengjeld mer i dybden og husker i lengre tid, når han først har forstått hva det handler om. Problemet da er at hun nå allerede har tenkt videre igjen. Mange menn irriterer seg over nettopp dette.

Samtidig er det som regel kvinnen som har kontrollen når det dreier seg om å få planlagt hverdagen og få den til å fungere - også selv om hun har en fulltidsjobb. Mannen og barna kan føle seg presset opp i et hjørne, mens kvinnens ego blomstrer og blir større. Det kan selvfølgelig i utgangspunktet være fint at alt er planlagt og at man bare blir fortalt hva man skal gjøre og ikke gjøre. Det kan av og til være behagelig å ikke måtte ta noe ansvar eller tenke selv. Men i lengden er dette selvfølgelig ingen god løsning. Hun kommer til å føle seg misbrukt og overarbeidet - noe hun muligens også er - mens han føler seg nedvurdert og evig kritisert for det han ikke gjør og når han gjør noe for måten han gjør det på.

Det vanskeligste er imidlertid at mannen ofte lukker seg inne hvis konen vil snakke om følelser eller andre spesielt ømtålige emner. Hvis hun ikke kan nå ham ved å snakke i et normalt toneleie begynner hun å rope. Han tier og så roper hun høyere og høyere. Resultatet er da ofte at han trekker seg og at hun på sin side føler seg som en maktesløs kjeftesmelle - noe hun også kan ha blitt. Han begynner kanskje å komme senere og senere hjem fra jobb fordi han ikke orker å høre på all kritikken og for å unngå å møte avvisning og evig surhet.

Når vi har det kjølig på hjemmefronten og ikke kan nå hverandre, verken følelsesmessig eller i sengen, utsettes vi for fristelser på arbeidsplassen. Vi lar oss forelske, vi faller kanskje for den som får oss til å føle oss attraktiv og som "forstår alt". Et dårlig klima på hjemmefronten gjør utroskap farlig forlokkende.

Ord og handling

Menn og kvinner gir generelt uttrykk for følelser på forskjellige måter. Kvinner er ofte flinkest til å sette ord på følelsene, mens menn uttrykker seg gjennom handling. Karen Blixen sier i sin båltale at "menn er i deres gjøren og damer er i deres væren" ("En baaltale med 14 års forsinkelse", første gang utgitt på Berlingske Forlag 1953). Dette kan jeg slutte meg til og jeg tror også at det er en av de viktigste årsakene til at menn og kvinner ofte snakker forbi hverandre.

En av mine klienter sa: "Første gangen vi kom hit tenkte jeg på om det i det hele tatt ville ha noen hensikt? Men i går kveld, da jeg kom ned i kjelleren, hadde mannen min hengt opp en tøysnor som han hadde lovet å henge opp i over ett år. Jeg nådde til og med opp. Nå har jeg virkelig begynt å tro på at disse samtalene hjelper."

Vi har alle vårt eget bilde av verden omkring oss. Vi er nødt til å oppleve det vi ser, hører og føler ut fra vårt eget utgangspunkt. Hvis ikke inntrer kaos. Det vi opplevde før fylte 5 år har vi med i ryggsekken resten av livet. Vi vil aldri kunne løpe fra innholdet i denne ryggsekken, selv om vi nok helt konkret har glemt det meste av det vi opplevde den gang. Når andre sier eller gjør noe starter en film å snurre inne i hodene våre. Vi henger alt opp på våre egne private knagger. Ofte vet vi ikke engang hvorfor vi reagerer som vi gjør. Derfor er det egentlig ikke så merkelig at vi har problemer med å forstå andres reaksjoner og handlinger.

I de første fem leveårene opplevde vi omgivelsene med følelsene. Vi hadde ikke annet. Den egentlige bevisstheten, som vi kjenner den, ble først utviklet i 5-6-års alderen. Sagt på en annen måte: Vi kunne ikke tenke abstrakt da vi var helt små. Derfor måtte vi ta imot både varmen og kulden som omgivelsene ga oss. Vi måtte prøve å finne ut hvordan de voksne ville vi skulle oppføre oss ved hjelp av intuisjon. Dersom vi oppførte oss "riktig", fikk vi det vi aller helst ville ha, nemlig kjærlighet, ømhet, trygghet og kontakt. Det er nettopp dette alle mennesker ønsker seg i livet, uavhengig av om man er 0 eller 90 år. Det er derfor mennesker noen ganger oppfører seg uhensiktsmessig og også direkte ondskapsfullt.

Valget

Etter som vi blir mer modne og finner ut at vår oppførsel ikke alltid er like hensiktsmessig, prøver vi å flytte rundt på innholdet i ryggsekken. Ved å innrømme våre feil kan vi treffe andre valg og også bruke andre mennesker enn våre foreldre som forbilder.

En mann i 50-årene fortalte meg: "Da jeg var 14 år, så jeg på foreldrene mine og tenkte for meg selv at slik de hadde det sammen ville jeg i hvert fall ikke ha det når jeg en dag fant en jente som jeg ville leve sammen med. Jeg hadde en onkel og tante som jeg var veldig glad i, og slik ville jeg at mitt eget ekteskap skulle bli engang. Foreldrene mine ble forresten skilt. Da jeg hadde fylt 18 år, fant jeg ut at selv om jeg ikke syntes om dem som mennesker, kunne jeg godt ha min egenverdi. Selv om jeg var deres avkom var jeg meg selv og ikke nødvendigvis som dem."

Å treffe sitt eget valg, som denne mannen gjorde, kan være vanskelig fordi barndommens mønstre gjentar seg i den voksne tilværelsen. Vi blir merket av våre foreldre og andre voksne vi omgås. Dette går igjen fra generasjon til generasjon.

Generasjonsmønsteret

Ved å se på generasjonsmønsteret og sette sitt eget navn inn i et enkelt skjema, er det lettere å se vår egen atferd. De ord, signaler og ritualer som vår egen familie har preget inn i oss, er vanskelige å få vasket av seg, men det er mulig og det kan være nødvendig. Forrige generasjons snerpethet og seksualmoral trenger en kraftig revurdering og mange av de feil som de forrige generasjoner har begått, behøver ikke nødvendigvis gå videre til neste generasjon. Dessverre skjer dette ofte automatisk, dersom man ikke er oppmerksom på faren og modig tør møte virkeligheten med egne øyne.

Fraser som "du må ikke" og "du skal ikke" for ikke å snakke om "slik er det bare" blir hengende i underbevisstheten som monumenter over våre foreldres fordommer. Dette er fordommer som det absolutt ikke er verdt å samle på eller ta med seg videre i livet.

En mor sier for eksempel til sin datter: "Du skal aldri stole på en mann ". Hva tenker hun egentlig på da? Eller hun gjør grimaser bak ryggen på sin mann når han sier noe: "Mannfolk er noen stakkarer - se bare på din far." Det inntrykk hun da gir datteren er at menn er slappe og ikke til å stole på. Den dagen datteren så forelsker seg i en mann, vil morens signaler stadig sitte i underbevisstheten og det vil lyse rødt. Hvordan skal hun kunne vise følelser og åpne seg overfor "en stakkar"?

Det samme gjelder selvfølgelig også for en gutt hvis far har sagt: "Du skal aldri stole på en dame. Damer er intrigante, illojale og beregnende og de er umulig å forstå seg på." Dette synet på kvinner vil da naturlig nok ligge i bakhodet på gutten. Fars behandling av mor har også vist at man ikke skal være altfor tillitsfull og ikke skape alt for tett kontakt og vise for mye kjærlighet til en kvinne. Dette vil da bli utgangspunktet overfor den gutten forelsker seg i, og han risikerer å bli skuffet og såret.

Hvordan skal så to mennesker med slike utgangspunkt finne frem til den kjærlighet og intimitet som de gjensidig ønsker seg? Så snart forelskelsens rus er forbi, vil spøkelsene fra fortiden dukke opp. Mot den bakgrunnen krever det vilje og mot til å møte virkeligheten. Hvis ikke de unge aktivt frigjør seg fra foreldrenes (og besteforeldrenes) skuffelser og sårede følelser, vil atmosfæren i deres eget ekteskap bli kjølig. Deres barn kommer kanskje til å oppleve at den ene av foreldrene bruker janteloven til å ydmyke den andre. Foreldrenes spill vil ha som hovedmål å ydmyke den andre, og dermed gir de svarteper videre også til neste generasjon. I slike familier flytter ofte barna hjemmefra så snart som mulig og som et resultat av dette vil foreldrene bli isolerte fordi både barna og andre mennesker vil ta avstand fra dem. Tragedien består i at barna er tvunget til å leve med dette til de er gamle nok til å flytte for seg selv.

Martyrspillet

"Stakkars-lille-meg-spillet" eller "martyrspillet" er også et helt vanlig spill og en av gjengangerne i generasjonsmønsteret. Både menn og kvinner spiller martyrer, dog kvinner oftere enn menn. Å være martyr betyr her at man ofrer seg, samtidig som man føler seg misbrukt og urettferdig behandlet.

Kanskje virker denne situasjonen kjent: Mor står på kjøkkenet og vasker opp. I stuen sitter resten av familien og koser seg. Hun er midt i et oppvaskrituale som gjentas dag etter dag: Først skylles glassene og bestikket, så er det tallerknenes tur og til sist grytene, som så skal tørkes av med en klut. Hun står der alene og tenker: "De andre sitter bare inne i stuen. De bryr seg ikke om meg, de elsker meg ikke. Hvis noen skulle tilby seg å hjelpe meg nå, så kan det være det samme. Jeg gjør det mye raskere selv."

Når man spiller martyrrollen og ofrer seg, ønsker man selvfølgelig at de andre skal være takknemlige og gi ømhet og kjærlighet tilbake. Det får man imidlertid aldri på denne måten, fordi martyren hele tiden ser sur ut, glorien har falt ned og henger fast på haken. Martyren legger en forurettet stemning over på hele familien, men får likevel en sekundærgevinst: Makt gjennom å kunne kontrollere hele familiens humør. Men martyren setter sjeldent ord på sine ønsker eller forventninger overfor de andre. Da risikerer man nemlig at de andre gjør det de blir bedt om og dermed forsvinner makten.

Det kan iblant være en god idè å be martyren om å skylle glorien i oppvaskvannet og henge den opp på en spiker i stuen. Der skal den bli hengende. Hvis man kan klare å få en martyr til å innse at et slikt atferdsmønsteret ikke er en hensiktsmessig måte å få oppmerksomhet på, og at hun faktisk vil ta oppvasken utelukkende for sin egen skyld, har man allerede fått henne et godt stykke på vei til å endre seg.

Grunnen til at det er så mange kvinner som spiller dette spillet, henger sammen med at de har sett sine mødre gjøre det samme. Det er gjennom henne hun har fått signaler om at kvinner ikke er gode, elskverdige og hjelpsomme nok. Sure mødre får sure døtre fordi mor gir signaler til datteren om at det å være kvinne ikke har noe særlig verdi. På samme måten er det med en sur far som sitter bak avisen og klager over samfunn og jobb. Det smitter over på barna og det signaliserer at det er ikke noe spennende å være mann, livet er kjedelig og egentlig bare en stor byrde.

Holde-kjeft-lengst-spillet

Hvis man i et hjem opplever at de voksne ikke sier noe til hverandre på flere dager, spiller holde-kjeft-lengst-spillet, er det en uutholdelig situasjon for hele familien. Atmosfæren er elektrisk og ladet og fylt med innestengt aggresjon. Det gjelder å vinne over den andre ved å tie lengst. Dette er psykisk terror som setter den psykiske styrke på prøve. " Sur!", sier den ene og kikker opp på taket med armene i kors. "Hva skulle jeg være sur for?!" Dessverre er det de færreste som evner å si: "Jeg er irritert og sint, men det handler ikke om deg". Det er dessverre ofte de nærmeste det går ut over, selv om det dårlige humøret har helt andre årsaker. Objektsforskyvning kalles dette fenomenet.

Noen mennesker spiller holde-kjeft-spillet i dage- og ukevis. Jeg vet ikke helt om det var verdensmestrene jeg møtte, men et foreldrepar som kom til familierådgivning hos meg for ett par år siden, hadde bare kommunisert skriftlig i over et år før de kom til meg. Når man spiller holde-kjeft-spillet så må de praktiske ting i hverdagen likevel fungere, og noen løser altså dette ved å skrive til hverandre. Små lapper ligger da rundt omkring: En på spisebordet ("Lise har kommet hjem fra skolen nå" ), en annen på kjøkkenet ( "Kjøp en kilo kjøttdeig og en liter melk" ), en tredje lapp ett tredje sted i huset ( "Min mor kommer på søndag" ). Barna kan også trekkes inn i de voksenes spill. Mor sier til sønnen: " Kan du si til far at rene skjorter henger i skapet."

Det er irrelevant hvor godt man bor, om gardinene er hvite eller om man slett ikke har gardiner i det hele tatt for den saks skyld. Alle har det redselsfullt i den spente, dirrende atmosfæren som oppstår i tausheten. Ingen er vinnere i dette spillet, og jo lengre tid det går jo verre blir det. Hvis den ene til slutt ikke holder ut lengre og sier noe, slynges sarkastiske meldinger gjennom luften og den onde sirkelen kan så starte forfra igjen. Barn vil naturlig nok ha det svært vanskelig i en slik situasjon og det kan være problematisk å nå frem til de voksne. Likevel vil ethvert forsøk på å få stoppet slike forhold være verdifullt.

Øyentjenerspillet

Det finnes en type mennesker som alltid sier ja. Også når de mener nei. Dette er for mange en måte å overleve på og en taktikk for å unngå problemer. For omgivelsene er dette imdlertid en belastende oppførsel og "ja-svareren" oppleves av andre mennesker som en som ikke er til å stole på. Mennesker som alltid prøver å gjøre andre glad skaper imidlertid paradoksalt nok også mange hindringer for seg selv.

De fleste av oss synes det er vanskelig å si nei fordi vi ikke selv liker at noen sier nei til oss. Noen er også redd for reaksjonene et nei kan utløse. Likevel er det viktig å prøve å skifte kurs hvis det å alltid si ja har utviklet seg til en dårlig vane. Den som hele tiden anstrenger seg for å bli elsket av alle virker som sagt upålitelig. Man kan ikke endre andres oppførsel, kun sin egen. Men ved å gjøre nettopp det, endres også ofte omgivelsenes holdninger til deg.

Når er ikke menn og kvinner på talefot?

Når menn og kvinner snakker sammen oppstår det ofte noen klassiske misforståelser. Kvinnen sier: "Han vil bare ikke forstå hva jeg snakker om." Menn sier det motsatte: "Hun klager alltid over problemene men vil ikke gjøre noe for å løse dem. Hun vil ikke engang akseptere at de eksisterer." Kvinnene ber om forståelse, mens mennene kommer med løsningsforslag. Han blir skuffet når hun ikke vil ta imot hans løsninger. Hun føler seg tilsvarende nedvurdert og tråkket på når han ikke vil gi henne forståelse. Det eneste hun ønsker at han skal si er: "Jeg tror jeg forstår hvordan du føler det."

Den amerikanske professor i språkvitenskap Deborah Tannen har i sin bok "Kvinnesnakk og mannstale" skrevet om forskjellen mellom menns og kvinners måte å kommunisere på. Hun mener kommunikasjon er kjønnsbestemt og at dette er årsaken til at menn og kvinner ofte snakker forbi hverandre.

Menn er generelt adversative, som betyr at de setter sine egne behov, ønsker eller ferdigheter opp mot andres. Det betyr at konkurranse er et viktig element i den mannlige atferd: Kamp, konflikter, kontroverser og krangler. Rituell kamp er et gjennomgående trekk ved menn og det kommer til uttrykk i robust lek og idrett. I en skolegård kan vi for eksempel se at guttene slåss både når de leker og når de blir sinte. Jenter bruker andre metoder. De sladrer om hverandre, bruker munn eller de velger å isolere.

Mange kvinner oppfatte konflikt som en trussel mot samhørighet og forsøker derfor å unngå konflikter nesten for enhver pris. Uenigheter avklares helst uten direkte konfrontasjon som for eksempel gjennom manipulasjon eller intriger. Mannen nedkjemper "fienden" med kamp. For menn er konflikt et nødvendig middel i kampen om status. Det vil si at konflikt aksepteres. Noen ganger blir den også oppsøkt, ønsket velkommen og til og med nydt. Denne type mannlig atferd kommer til uttrykk når menn utsetter seg selv for farefulle opplevelser. De melder seg på overlevelseskurs hvor de skal klatre opp et fjell, gå på kanten av et stup eller padle kano eller kajakk ned en stri elv.

En av mine klienter opplevde det slik at hans kone alltid skulle bestemme. Han ville gjerne gjøre noe for fellesskapet, men han ville ikke "tyranniseres", som han kalte det. Hun derimot syns hun kom med forslag og ikke at hun stillte krav slik han oppfattet det.

Det samme gjelder når den ene part i et ekteskap syns at den andre skal vise kjærlighet på en spesiell måte. "Jeg vil selv bestemme hvordan jeg forteller deg at jeg er glad i deg og jeg vil ikke at du gir meg ordre når vi elsker." Men kvinnen kunne ikke forstå at mannen følte seg såret, selv om hun hadde sagt at hun ville at han skulle være litt mer forsiktig når han tok på henne. Denne mannens problem var at han ikke ville ha ordre. Han ville heller gjøre ting av seg selv. Han opplevde det som om hans stolthet som mann ble angrepet. Han ville for all del ikke være en tøffelhelt – slik hans far hadde vært.

Kvinnen er også flinkere - hvis vi kan kalle det det - til å ignorere ordrer og krav. For henne er det ofte langt viktigere å bevare et sterkt fellesskap og å ha det hyggelig. Derfor hører hun ikke at det stilles krav til henne slik mannen gjør. Kvinner er også langt bedre til å dekke sine egne behov enn det menn er og der menn kjemper for å være sterke, kjemper kvinnene for å bevare tryggheten og sammenholdet. Forskjeller som dette smitter selvfølgelig over på kommunikasjonsmønsteret.

Hvem snakker mest - kvinner eller menn?

Umiddelbart vil nok de fleste mene at kvinner er klare vinnere i snakkekonkurransen, men så enkelt er det nok ikke. Prøv en gang å registrere hvem som snakker mest i TV-debatter. Menns innlegg er ofte lange og innviklete mens kvinner stiller spørsmål som er korte og presise.

Dersom man imidlertid innfører et skille mellom ytringer på det offentlige og det private planet, er det meget mulig vi vil få et annerledes bilde.

Taushet i hjemmet

Mange kvinner synes at deres menn er tause som graven når de er hjemme. Derimot er han både er sjarmerende og sprudlende morsom når de er ute og han er sammen med andre mennesker. Mannens taushet i hjemmet er skuffende for kvinnen. Hun kan ikke forstå hvorfor alle, bortsett fra hun selv, skal få nyte godt av hans gode humør. "Vi snakket så godt sammen da vi møtte hverandre," kan hun si til meg. "Hvem snakket?" spør jeg da. "Ja, det gjorde jeg. Den gangen hørte han etter, men da var jo også alt så nytt og spennende. Det er det åpenbart ikke nå lenger."

Mennene føler seg ofte urimelig anklaget av sine koner. "Jeg forteller min kone alt," kan han si. "Hun er jo min beste venn." Slik oppleves det også sikkert fra hans side men likevel forteller han kanskje ikke om alle de tanker og følelser han gjør seg i løpet av en lang dag. Han synes ikke det er så viktig å fortelle hva han føler. "Ja, men dette vet da min kone godt. Jeg har jo fortalt henne utallige ganger at hun er det beste som har skjedd meg." Han synes at han både i tide og i utide sier at han elsker henne, mens det for henne aldri blir nok.

De fleste kvinner betrakter sine helt nære forhold som en beskyttelse mot en fiendtlig ytre verden. Det pussige er at dersom du spør en kvinne om hvem som er hennes beste venn, svarer hun som regel at det er en annen kvinne, kanskje en gammel skolevenninne som hun føler hun kan stole fullt ut på.

Kvinner må bli bedre til å sette ord på sine ønsker og menn må prøve å lytte til hva som blir sagt. Mange kvinner oppfører seg som om hodet deres skulle være av glass og mannen kan se hva de tenker. Det kan han selvfølgelig ikke. Når man kjenner hverandre godt, tror vi at vi vet hva den andre tenker. Dette er en feil som begge parter gjør. Men akkurat som barn endrer og utvikler seg så endrer og utvikler voksne seg også. I stedet for å si rett ut hva de vil, tenker de fleste at det bør hun eller han vite eller forstå. Men det gjør den andre altså som oftest ikke.

Hvorfor er det så slik?

En årsak kan være den ulike måten menn og kvinner er oppdratt på. Dette kan vi endre på ved å prøve å utvikle måten vi lytter på slik at budskapet når oss. Dette gjelder også det som ikke blir sagt med ord men gjennom handling og kroppsspråk.

Jeg hadde for en tid siden et ektepar til konsultasjon et par ganger og forklarte mannen at han måtte prøve å sette ord på sine følelser overfor sin kone. Dette opplevde han som veldig vanskelig. Men etter den tredje samtalen fortalte konen meg med et smil om munnen at nå forsto hun hva jeg mente når jeg sa at menn handlet ut fra sine følelser og at kjærlighet var å gi av sitt underskudd. Hun fortalte meg at hun hadde ringt ham fra byen og spurt om han ikke kunne komme å hente henne på stasjonen fordi hun var så trøtt og i tillegg hun hadde tatt på seg nye sko som viste seg å være for små. Da hun gikk av på stasjonen, sto han der med sykkel. "Kommer du på sykkel?" "Ja, bilen har gått i stykker." "Men jeg som har så vondt i beina!" Han svarte ikke, tok vesken fra henne og tråkket av gårde. Hun ble rasende. Men da hun hadde kommet halvveis hjem kom han tilbake på sykkelen med ett glass vann og tøflene hennes. "Det kaller jeg kjærlighet!"

Etter et opplegg av: Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver

(Sist oppdatert: torsdag 13. juli, år 2000)

• Hjertekarsykdommer
• Impotens
• Åreforkalkning
• Tretthet
• De første kriser i ekteskapet
• Det tomme redes krise
• Hvorfor er det så vanskelig å leve sammen?
• Krisene etter 5-9 år
• Krisene etter 10-15 år
• Martyr
• Sex livet gjennom
• Skilsmisse
• Stemødre og stefedre
• Svigermor
• Tema overblikk: Seksualitet og samliv

Søk i NettDoktor.no:  

© Copyright 1999 - 2008 NettDoktor.no - All rights reserved