Behandling av leddgikt (reumatoid artritt)

Hvorfor behandle leddgikt?

Leddgikt er en vanskelig sykdom som i verste fall kan invalidisere mennesker og medføre et liv med kroniske smerter.

Heldigvis kan man gjøre mye ved hjelp av behandlingen - sykdommen kan ikke helbredes, men symptomene kan dempes og bevegelsesfunksjonen bevares slik at man kan leve et godt liv.

Hvordan behandles leddgikt?

Leddgikt behandles på tvers av de faglige grensene med deltagelse av reumatolog, reumakirurg, fysio- og ergoterapeut, sykepleier, sosialrådgiver og evt. psykolog.

Behandlingen har følgende elementer:

• Medikamentell behandling:
  Målet med denne er delvis å dempe betennelsesaktiviteten og delvis å dempe smertene.

• Fysio- og ergoterapeutbehandling
  Dette foregår med henblikk på å bevare leddfunksjonen og muskelstyrken.

• Informasjon og rådgivning, for eksempel i  form av giktskoler og kurs.

• Sosiale foranstaltninger, f.eks. studie- og forretningsveiledning, og evt. førtidspensjonering.

Kirurgisk behandling av leddeformiteter kan også komme på tale. Det omfatter :

• Kirurgisk fjerning av betent leddhinne (synovektomi).

• Korreksjon av feilstillinger.

• Stivgjøringsoperasjon.

• Utskiftning av ledd (alloplastikk).

Sykdommen kan ikke helbredes, men ved å benytte seg av disse behandlingsprinsippene enkeltvis og ved behandling på tvers av de forskjellige faggrenser er det mulig å forsinke sykdommens utvikling og dermed minske de menneskelige og økonomiske omkostningene.

Når skal man gå til lege?

Man skal kontakte legen hvis det oppstår nye eller uventede symptomer. Legen kan avgjøre om det er snakk om aktivitet i leddgikten, om det er kommet andre problemer til sykdommen, eller om det er snakk om en helt annen sykdom.

Forverres symptomene bør man også kontakte sin lege for eventuelt å få tilpasset behandlingen til de nye forholdene.

Hva kan man selv gjøre?  Har mosjon og kost noe betydning?

Mennesker med leddgikt er ofte trettere enn vanlig. Det er derfor viktig å legge  inn hvilepauser i dagens program og at man ikke påtar seg større oppgaver enn man kan klare.

Faste medfører lindring av giktsymptomene. Derimot er der ingen holdepunkter for at spesielt utformede dietter har en gunstig innflytelse på gikten eller dens forløp. Generelt anbefales en alminnelig god variert kost hvor der tilføyes en vitaminpille

Der er gode holdepunkter for at passe kondisjonstrening bedrer pasientenes allmenntilstand. Det kan foregå sammen med lag og selve treningen kan også foregå i varmtvannsbasseng.

Mosjon som tar hensyn til tilstanden øker ikke risikoen for leddskader.

Hvilken medisin kan gis?

Det er mange medikamenter til rådighet for behandling av leddgikt. De virker veldig forskjellig, og skal dekke en rekke forskjellige mål i behandlingen. Den medisinske behandlingen har som formål å:

• Dempe symptomer (f.eks. smerter).

• Undertrykke sykdomsaktiviteten (regulere immunsystemet).

• Behandle følger av organskader (f.eks. av hjertesvikt og forhøyet blodtrykk).

• Å behandle andre sykdommer (komplikasjoner som f.eks. infeksjoner) som kommer i tillegg.

Smertestillende midler (analgetika):

De virksomme stoffene er midler som paracetamol, kodein og  dextropropoxifen).
Stoffene finnes i handelen med  mange forskjellige navn.

Midler mot milde smerter:

Milde giktmidler (non-steroide anti-inflammatoriske stoffer, NSAID):
Disse stoffene virker smertestillende ved å dempe betennelsen. Samtidig er de febernedsettende. Det er registrert mer enn 60 forskjellige av denne typen preparater i norden.

Felles for dem er at de er i stand til hurtig å hemme dannelsen av visse betennelsesfremkallende signalstoffer i de angrepne ledd. Anvendelse av de hittil kjente NSAID-preparater innebærer en risiko for mageblødning pga. slimhinnerifter eller sår.

Langsomtvirkende giktmidler:

Dette er en gruppe legemidler av vidt forskjellig kjemisk karakter med den felles egenskapen at de etter uker eller få måneder kan bringe giktbetennelsen under kontroll hos 50-70% av pasientene.

De hyppigst anvendte legemidlene i denne gruppen er Methotrexat og Salazopyrin.

Valg av behandling innen for denne gruppen av legemidler avhenger av hvor utbredt sykdommen er, om det er utsikt til at symptomene vil kunne forsvinne, evt. forekomst av andre sykdommer og pasientens aksept av behandlingen.

Binyrebarkhormoner:

Binyrebarkhormoner har en hurtig innsettene smertestillende og betennelsesdempende virkning. Oftest anvendes prednisolon i tablettform . Prednisolon  er velegnet til behandling i perioden før de langsomtvirkende giktmidlene får effekt.

Binyrebarkhormon kan også sprøytes inn  ledd, seneskjeder og slimsekker med  betennelse.

Bioteknologiske legemidler:

De seneste års økte kjennskap til sykdomsmekanismene ved leddgikt har gjort det mulig å utvikle legemidler som er spesifikt rettet mot betennelsesfremmende celler eller signalstoffer.

Disse legemidlene omfatter stoffer rettet mot TNF-alfa (tumor nekrose faktor alfa): Remicade, Humira (antistoffer) og Enbrel, samt et stoff rettet mot IL-1 (interleukin-1): Kineret.

Denne gruppen av legemidler anvendes fortrinnsvis i kombinasjon med Methotrexat og gis ved utilstrekkelig effekt av behandling med langsomtvirkende giktmidler og har medført en bedring hos ca 3/4 av disse pasientene.

Etter et opplegg av  Peter Junker, overlege professor, dr.med  

(Sist oppdatert: mandag 8. januar 2007)

• Ryggsmerter
• Kronisk nyresykdom
• Leddgikt
• Behandling av leddgikt
• Lungebetennelse
• Magesår
• Slitasjegikt
• Urinsyresyregikt (Podagra)
• Røyking - derfor bør du stoppe
• Slik lager man sunn slankemat
• Søvnproblemer
• Vitaminer - viktig å  vite
• Gikt, bein, ledd og muskler

• American College of Rheumatology 

© Copyright 1999 - 2008 NettDoktor.no - All rights reserved