Bruskcelletransplantasjon

Merk: Artikkelen er ikke oppdatert siden år 2000, og kan inneholde utdaterte opplysninger

Hva er en bruskcelletransplantasjon?

Ved bruskcelletransplantasjon behandles avgrensete leddbruskskader med pasientens egne bruskceller (som vanligvis ikke deler seg) etter at disse er dyrket utenfor kroppen i en vevskultur.

Figurene 1-3 viser pasienter behandlet ved Diakonissehjemmets sykehus, Haraldsplass, i Bergen. Metoden egner seg ikke for slitasjegikt.

Hvordan gjøres en bruskcelletransplantasjon?

Operasjonen må gjøres i to omganger. Først høstes små mengder frisk brusk fra lite vektbelastet område i pasientens kne ved en artroskopi. Bruskbitene sendes nedkjølt og raskt til laboratoriet.

Bruskcellene isoleres og sås ut i et spesielt vekstmedium. Etter noen ukers vekst er celletallet blitt tilstrekkelig. Etter nøye kvalitetskontroll, sendes cellene tilbake til kirurgen for bruk innen tre døgn. Nå må kneet åpnes. Bruskdefekten renses nøye (Figur 1) og et passe stykke beinhinne tas fra leggen og syes over defekten som et vanntett lokk.

Bruskcellene sprøytes inn i defekten under beinhinnelokket (Figur 2). Cellene starter å danne matriks, substansen mellom cellene, som gir brusken de helt spesielle mekaniske egenskapene.

Hvordan er etterbehandlingen?

Etter operasjonen gjennomgår pasienten et spesielt rehabiliteringsprogram som tar utgangspunkt i at brusken utvikles og modnes langsomt. Pasienten bruker krykker og unngår å belaste beinet utover 15-20 kg de første 6 ukene.

I begynnelsen blir det lagt vekt på øvelser for bevegelse og muskelkontroll (tøyninger, assisterte bevegelser, lukket kjede-øvelser og isometriske øvelser). Fra seks uker avvikles krykkene og en starter dynamiske styrkeøvelser med økende vektbelastning.

Ved lettere kontorarbeid blir pasientene sykemeldt i 6-12 uker, ved tyngre arbeid 3-6 måneder. Stor belastning på kneet, som tunge løft og idrett med raske retningsendringer, frarådes det første året.

Hvordan er resultatene?

Mats Brittberg og medarbeidere i Gøteborg publiserte i 1994 et pasientmateriale bestående av 23 pasienter i alderen 14-48 år med bruskskader i størrelse 2-7 cm som etter transplantasjon ble fulgt i 16-66 måneder. Etter 2 år var resultatet godt eller svært godt hos 14 av 16 pasienter (88%) med skade i brusken på lårbeinsknoken.

Resultatene var mindre gode for skader med annen lokalisasjon. Ved mikroskopisk undersøkelse av prøver fra reparasjonsvevet etter 12-46 mnd. fant en leddbrusk (hyalinbrusk) i 11 av 15 defekter (73%) i brusken på lårbeinsknoken.

Gruppen i Gøteborg har senere lagt frem sine resultater på internasjonale møter fra et stadig økende pasientmateriale. Ved behandlet av isolert skade i lårbeinsknoke har man funnet forbedring hos over 90% av pasienten etter 2-10 års oppfølgning (vurdert ved ulike spørreskjemaer). I Norge har Tromsø og Haraldsplass publisert gode korttidsresultater.

Selv om resultatene er svært lovende, foreligger det ennå ikke noe vitenskapelig bevis for at denne metoden har noen fortrinn fremfor andre metoder som er i bruk. Studier som kan gi svar på dette, ved å sammenligne resultatene av ulik behandling gitt etter loddtrekning, er imidlertid i gang bl.a. ved et samarbeid mellom Regionsykehusene i Tromsø og Trondheim, Ullevål sykehus og Haraldsplass finansiert av staten.

Hvilke skader egner seg for bruskcelletransplantasjon?

Det ser i øyeblikket ut til at metoden egner seg best til pasienter som oppfyller følgende kriterier:

• Alder 15-50 år
• Skarpt avgrenset bruskskade i lårbeinsknoken
• Størrelse defekt 2-10 cm2
• Sunn brusk rundt defekten
• Ingen tegn til slitasjegikt
• Stabilt kne med normal akse
• God allmenntilstand

Hvordan startet det hele?

Bruskcelletransplantasjonsmetoden er utviklet av en gruppe forskere og kirurger i Gøteborg med Mats Brittberg, Lars Peterson og Anders Lindahl i spissen. Etter forsøk på kaniner tidlig på 80-tallet, gjorde de sine første bruskcelletransplantasjoner på pasienter i 1987. I 1994 ble resultatene av behandlingen av de første pasienten offentliggjort i New England Journal of Medicine. Resultatene var gode og artikkelen vakte stor oppsikt over hele verden.

I 1996 ble metoden gjort tilgjengelig i resten av verden ved at et amerikansk firma, Genzyme, tilbød dyrkning av bruskceller (ved sitt laboratorium i Boston). Den første transplantasjonen i Norge ble gjort i Tromsø i juli 1996. Haraldsplass var det andre sykehuset i Norge som tok opp metoden, i januar 1997. Økonomiske forhold har hindret oss i å tilby denne behandlingen som en rutineoperasjon.

Hvorfor er bruskcelletransplantasjoner kostbart?

Alle universiteter besitter kompetanse for å dyrke bruskceller i forskningsøyemed. Når dette skal gjøres som pasientbehandling må man imidlertid forlange garanti for at cellene virkelig er friske bruskceller uten mikrober eller andre forurensinger (cellene kan ikke steriliseres!). Dyrkningen av bruskceller til implantasjon i mennesker må således foregå i spesielle lokaler med høye krav til sterilitet. Disse forholdene bidrar til at dyrkningen foreløpig er relativt kostbar.

Genzyme har tatt ca. $10.000 per dyrkning. Man må regne med at prisen etter hvert vil synke. Regionsykehuset i Tromsø er i ferd med å etablere et eget laboratorium for dyrkning av bruskceller til implantasjon på pasienter.

Tross høye kostnader til dyrkning, er likevel enighet om at vellykket behandling av leddbruskskader er god samfunnsøkonomi. Skader som ikke behandles tilfredsstillende gir nemlig foruten store plager, betydelig invaliditet og arbeidsuførhet.

Hvor gjøres bruskcelletransplantasjon?

I Norge gjøres bruskcelletransplantasjon ved Regionsykehusene i Tromsø og Trondheim, Ullevål sykehus og Haraldsplass. I øyeblikket er økonomiske forhold begrensende for antall pasienter som kan tilbys metoden.

Skrevet av Eirik Solheim, ortoped. Skrevet i 2000.