NettDoktor.no - Fakta om den forstuete fot

En forstuet fot oppstår når man vrikker ankelen. Det kan da komme en skade på leddbåndene. Dette ledsages som regel av større eller mindre hevelse og smerter når en prøver å gå på foten.

Avhengig av hvor alvorlig skaden er, varer disse symptomene fra 1 til 4 uker, men det kan være ubehag ved større skader i opptil 3 måneder. Med skikkelig gjenopptrening vil de fleste bli helt bra.

Noen få kan ha vedvarende smerter og en fornemmelse av slark i ankelen. Disse krever en nærmere undersøkelse for å finne årsaken.

Skaden oppstår i det man vrikker ankelen. I langt de fleste tilfeller vris foten innover slik at det er leddbåndene på den utvendige siden av foten som tar skade. Kun sjelden opplever man at foten vris utover, og at man skader leddbåndene på innsiden.

Oftest forekommer forstuing av ankelen i idrettssammenheng, men det kan oppstå i hverdagen også.

Hvis en ikke har trent opp ankelen etter tidligere forstuvninger, er man mer tilbøyelig til å pådra seg nye.

I forbindelse med en vridning av foten kjenner man større eller mindre smerte. Noen ganger kan det gå litt tid før smerten kommer. Andre ganger føler en smerten umiddelbart.

Smerten er ikke alltid et korrekt uttrykk for hvor stor skaden er. En del angir at de i forbindelse med overtråkket hørte et smell i ankelen, og dette kan være et tegn på at noen leddbånd er helt avrevet.

Vridningen etterfølges også av en hevelse. Jo hurtigere og mer voldsomt denne viser seg, jo større er antagelig skaden.

Hevelsen kommer som følge av at det oppstår en blødning i det ødelagte vevet. Det er denne blødningen som er årsaken til at foten etter en stund blir blå eller svart i området hvor skaden skjedde. At foten er misfarget helt ned til fotsålen skyldes at tyngdekraften trekker noe av blodet ned.

Det er ikke noen egentlige faresignaler. Men hvis man etter en tidligere forstuing føler at man er litt ustabil i ankelen, er det viktig å søke hjelp slik at man får skikkelig opptrening. Ustabiliteten kan oppleves som om en har styringsproblemer med ankelen, eller at man har vanskelig for å holde balansen når en står på kun den affiserte foten.

Når skaden først er skjedd er det viktig at en får riktig førstehjelp. Førstehjelpen går ut på å kjøle ned skadede steder så hurtig som mulig. Dermed reduseres hevelsen og smertene blir mindre. Førstehjelpen baserer seg på RIKE-prinsippet. Det står for Ro, Is, Kompresjon og Elevering.

Ro:	Den skadde ankelen skal holdes i ro de første 24-48 timer for å hindre en eventuell forverring av skaden.
Is:	På det skadde sted legges noe kaldt. Man kan bruke spesielle ispakninger, pose med isterninger eller f.eks. en pose med frosne erter. Isen må aldri legges direkte på huden fordi det da kan føre til forfrysning. I stedet bruker en noe tøystoff mellom huden og isen. Det legges is på i 20 minutter hver time. Som et minimum må skaden behandles med is i 3 timer, men en kan godt ha effekt av is i hele det første døgnet.
Kompresjon:	Utenpå isen legges en komprimerende forbinding. Denne skal være fast, men ikke så stram at tærne blir blå. Best er bruk av en elastisk bandasje, lagt på fra tærne til midt på skinnleggen.
Elevering:	Foten skal om mulig holdes høyere enn hjertehøyden. Dvs. at hvis man ligger flatt skal foten hvile på noen puter, en spesiell skinne eller noe annet en har for hånden. Hvis man sitter kan benet hvile på et bord eller en stol. Også de nærmeste dagene bør foten holdes høyt når man ligger eller sitter.

Legen undersøker hvor stor hevelsen er, og hvor hevelsen sitter. Videre ser legen om det er ømhet på steder som svarer til leddbånd eller knokler. Han kan også undersøke om det er noen form for slark i ankelen.

Den umiddelbare ømhet kan vare fra en til fire uker avhengig av skadens omfang. Utover dette kan en oppleve belastningsrelaterte smerter i opp til 3 måneder. Etter en større forstuing kan en, hvis en trener opp foten skikkelig, tidligst gjenoppta konkurranser etter ca. 6 uker. Noen få kan pådra seg mer enn bare skader i leddbåndene ved forstuingen, og de forsetter med smerter eller kan føle ustabilitet i ankelen. Disse må undersøkes nærmere for å finne årsaken.

Utover dette er det viktig å ha tålmodighet til skikkelig gjenopptrening. I denne fasen må en holde seg innenfor smertegrensen, slik at en ikke provoserer frem ytterligere irritasjon i foten.

Gjenopptrening består først av å komme i gang med å bevege foten. Dette kan en begynne med etter 1-2 døgn. Etter dette skal man gjøre mye balansetrening, dels på gulvet, og dels vippebrett og trampoline. Dette er nødvendig for å oppnå stabilitet i leddbåndene igjen. En bør også trene styrke, men dette kommer noe senere ut i forløpet. Gjennom å løpe i kompliserte løpemønstre(f.eks. sikksakk og åttetall etc) kjenner en gradvis mindre og mindre smerte. Man skal igjennom en sakte opptrening til den idretten en dyrker. Når en kan trene for fullt uten smerter, kan en begynne å konkurrere igjen.

Dersom en ikke trener ankelen skikkelig opp, risikerer en å få "løse ankler" eller "for lange leddbånd". Ofte blir en da plaget av hyppige skader. Disse problemene kan nesten alltid unngås med tålmodighet og fornuftig opptrening. Det er bedre å ha en idrettsutøver som kan være med hele tiden i en halv sesong, enn en som kun kan være med 5 minutter en gang iblant, og har vondt resten av sesongen.

Legen kan ordinere betennelsesdempende medisiner, de såkalte NSAID eller "antiflogistika". Ibuprofen er nok et av de best kjente, men det finnes mange preparater med tilsvarende virkning. Hvilket som er billigst kan variere.