Nettdoktor.no  








 


Schizofreni

Hva er schizofreni?

Schizofreni er en hjernesykdom som fører til endringer i tankevirksomhet og adferd. Sykdommen er preget av perioder hvor man er ute av stand til å skjelne mellom virkelighet og egne forestillinger. Sykdommen rammer begge kjønn like hyppig og begynner typisk i 15-30 års alderen. Risikoen for å utvikle schizofreni er ca. 1% for befolkningen som helhet.

Hvorfor får man schizofreni?

Årsaken til schizofreni er ukjent. Det er ser ut til at det foreligger et arvelig moment. Risikoen for å utvikle schizofreni i løpet av livet er ca. 1% for befolkningen som helhet. Hvis en av ens besteforeldre har sykdommen, stiger risikoen til 3%. Risikoen er ca. 10% hvis en av foreldrene har sykdommen, og stiger til ca. 40% hvis begge foreldrene er rammet. Risikoen for å utvikle schizofreni hvis ens eneggede tvilling har sykdommen, er 40-60%. Arvelige forhold forklarer altså ikke alt (eneggede tvillinger har samme arvemasse), og miljøforhold (som for eksempel en infeksjon eller fødselskomplikasjoner) må være avgjørende for at mennesker med arvelig anlegg for schizofreni også får sykdommen.

Hvordan oppleves schizofreni?

Sykdommen schizofreni omfatter flere forskjellige sykdomstyper som hver især er preget av symptomer nevnt i det følgende.

Sykdommen kan komme snikende eller akutt. Hvis sykdommen opptrer med snikende utvikling, vil man se at pasienten trekker seg mer og mer inn i seg selv, isolerer seg fra familie og venner, blir skjødesløs med personlig hygiene og mister interessen for utdannelse, jobb og vanlige gjøremål. Søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker, ubalanse, forandringer i følelseslivet, stoffmisbruk og interesse for okkulte fenomener kan også være en del av bildet. Hos flertallet vil det med tiden komme perioder som er preget av hallusinasjoner (ser, hører eller lukter ting som ikke er der), vrangforestillinger (ofte bisarre eller forfølgelsespregede) og/eller usammenhengende tale. Noen pasienter vil ha symptomer i bevegelsesapparatet. De kan for eksempel stivne i bisarre posisjoner.

Sykdommen veksler mellom akutte faser, preget av såkalte "produktive" symptomer (hallusinasjoner, vrangforestillinger) og perioder hvor disse symptomene er helt fraværende, men hvor de såkalte "negative" symptomene (apati, isolasjon, selvforsømmelse, autisme) kan være sterkt fremtredende.

Sykdommen er meget belastende for pasienten og dennes familie, ikke minst på grunn av de sosiale problemene som følger med i forhold til utdannelse, jobb og etablering av parforhold. Opp mot 15% av unge schizofrene begår selvmord.

Hva kan man selv gjøre?

Det hører med til sykdommen at pasienten i perioder ikke har sykdomsinnsikt, det vil si at han ikke vil erkjenne sin sykdom og behovet for behandling. Ofte vil behandlingssystemet også inngå i pasientens forfølgelsesforestillinger. I disse sykdomsfasene vil det kunne være snakk om å sette i verk tvangsforanstaltninger (innleggelse og eventuell behandling) for å beskytte både pasient og omgivelser.

Det blir for øvrig gjort mye for å veilede de pårørende, så de blir i stand til å støtte pasienten og observere eventuelle sykdomstilbakefall.

Hvordan stiller legen diagnosen?

Diagnosen stilles alene ved hjelp av samtale og observasjon av pasienten. For å utelukke andre årsaker til symptomene gjennomføres en fysisk undersøkelse. Denne kan eventuelt være ledsaget av blodprøver.

Hvordan er prognosen?

Schizofreni er som regel en langvarig sykdom, men spontane helbredelser kan forekomme - selv etter mange års sykdom. Den anvendte medisinske behandlingen er ikke kurerende, men forkorter og tar "toppen" av de akutte episodene og bedrer de "negative" symptomene. Håpet er at man ved en tidlig innsats kan mildne sykdomsforløpet, ikke minst unngå noen av de sosiale følgene. Det foregår til stadighet en utbredt forskning for å utvikle effektive behandlingsmuligheter.

Hvordan behandles schizofreni ?

Behandlingen av schizofreni består av 3 elementer:

  • Antipsykotisk medisin:

Dette er legemidler som (som fellesnevner) blokkerer virkningen av signalstoffet dopamin i hjernen. Denne felles virkningen førte tidlig til at man så på schizofreni som en følge av overaktiv dopaminproduksjon i hjernen. Nyere undersøkelser tyder imidlertid på at det kun er økt aktivitet i noen få av hjernens dopaminsignalveier som er kjennetegn på schizofreni.

De antipsykotiske legemidlene har gjennom mange år utgjort en vesentlig del av behandlingen. De "klassiske" preparater (haloperidol, zuclopenthixol, chlorpromazin, perphenazin m.fl.) er spesielt virksomme overfor de produktive symptomene. De nyere antipsykotiske legemidlene (clozapin,, olanzapin, sertindol, risperidon) har en gunstig virkning også på de negative symptomene.

  • Samtaleterapi:

Denne behandlingsformen har sannsynligvis liten effekt på de produktive symptomene, men bestreber seg på å øke selvfølelsen, selvforståelsen, håndteringen av symptomene, gi økt initiativ og minske ensomhetsfølelsen. Samtaleterapien kan også være avgjørende for å motivere pasienten til å fortsette den medisinske behandlingen.

  • Sosiale foranstaltninger:

Her er det snakk om etablering av steder å være og andre støtteforanstaltninger, egnede undervisnings- og fritidstilbud og ulike boformer (kollektiver, beskyttede boliger, bofellesskap og lignende).


Etter et opplegg av John Theilmann Larsen, lege, phd.stip. og Henrik Lublin, overlege, dr.med. Skrevet i 2000.




Artikkel:      Nettdoktor:




Relevante artikler


 
 
Innholdet på NettDoktor.no er utelukkende til informasjonsbruk. Opplysningene skal ikke brukes som basis for å stille diagnoser eller fastsette behandling.

© Copyright 1999 - 2014 NettDoktor.no