Fødselsdepresjon

Skrevet av Fred Holsten, psykiater

Hva er en fødselsdepresjon?

Depresjoner er i dag kanskje den vanligste og i noen tilfeller mest alvorlige komplikasjonen knyttet til svangerskap og fødsel. Det er stor forskjell på sårbarhet og alvorlighetsgrad, og fødselsdepresjoner varierer fra den lette "ammetåke" eller "postpartum blues" til moderate eller alvorlige depresjoner, med fødselspsykosene i det andre ytterpunktet.

"Ammetåke" er en vanlig tilstand og utvikler seg i løpet av de første syv til ti dagene etter en fødsel. Tilstanden er karakterisert av følelsesmessig ustabilitet, gråtetokter, tristhet, søvnvansker og følelse av forvirring. Mellom 50 og 80 prosent av alle kvinner får i varierende grad en slik reaksjon etter en fødsel, og tilstanden betraktes som et normalfenomen.

Behandlingen er en avventende holdning med støtte, trygghet, varme og at man passer på at depresjonen ikke utvikler seg videre. Ca ti prosent av alle kvinner får en moderat til alvorlig depresjon som ikke må mistolkes som "ammetåke". De mest vanlige symptomene er manglende evne til å føle glede, også over det nye barnet, søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller overspising, konsentrasjons- og hukommelsesvansker, håpløshet, selvbebreidelser og isolasjonstendens.

Noen gråter mye, andre føler seg forstenet. Indre angst og uro er ikke uvanlig, og enkelte ganger er kroppslig smerte dominerende. De fleste har dødstanker, og for noen kan lidelsen bli så intens at dødstanker eller tanker om å skade barnet kan bli en reell trussel. Både kvinnen og hennes nærmeste kan i denne situasjonen kan føle at alt rakner rundt dem, men behandlingsresultatene med kognitiv terapi, medikamenter og ECT (el-behandling) er meget gode.

De fleste kvinner som får adekvat behandling for en fødselsdepresjon blir helt friske igjen.


Hvorfor får man fødselsdepresjoner?

De kroppslige og psykologiske reaksjonene som settes i gang under svangerskapet og ved en fødsel er av de mest sammensatte og gjennomgripende en kvinne opplever i løpet av livet. Når dette finstemte samspillet ikke fungerer slik det skal, kan det opptre en rekke forskjellige psykiske sykdomstilstander. De vanligste er fødselsdepresjoner.

Kvinner med tidligere episoder med angst eller depresjon er sterkest utsatt for fødselsdepresjoner. Likeså kvinner med forekomst av stemningslidelser i den nærmeste slekten.

Sosiale og familiære årsaker

Noe av det som spiller størst rolle i utviklingen av en del fødselsdepresjoner (men langt i fra alle) er forholdet til ektefellen eller kjæresten. Kvinner som under graviditeten har følt at den følelsesmessige og praktiske støtten de har fått fra sin partner har vært utilstrekkelig, eller har hatt konflikter med partneren har en større risiko for å utvikle depresjoner.

Det er også en tendens til at kvinner som lever under sosialt dårlige forhold, for eksempel med liten utdanning og med behov for sosialstøtte, lettere utvikler depresjoner etter fødselen enn andre kvinner. Kvinner som misbruker alkohol eller andre rusmidler er også mer utsatt.

Men fødselsdepresjoner kan også godt forekomme hos høyt utdannede kvinner som lever i et godt forhold med sin partner og som har ønsket å få barn.


 Psykologiske faktorer

Kvinner med fødselsdepresjoner vil ofte kunne fortelle at de tidligere i livet har hatt episoder med angst eller depresjon, ofte uten at de fikk hjelp eller behandling for dette. Hvis kvinnen stille urealistisk høye krav til seg selv, og disse kravene ikke blir bearbeidet av venninner, partner eller foreldre kan de bli vanskelige å leve opp til, og hun får lett følelsen av å være mislykket som mor.


Fysiske faktorer:

Det inntrer store endringer i kvinnens kjønnshormoner og stoffskiftehormoner etter fødselen. Noen kvinner er spesielt følsomme for disse forandringene. Kombineres de sosiale og psykologiske faktorene med utbrenthet pga søvnmangel og store endringer i kvinnens hormonsystem kan kvinnen komme inn i en ond sirkel hvor hun føler seg mer og mer mislykket, sover stadig dårligere og blir enda mer utslitt.

Resultatet blir at kvinnen føler seg enda mer mislykket. Sammen med de andre nevnte faktorene kan dette medvirke til at kvinnen får en depresjon.


 Hvordan føles en fødselsdepresjon?

Det å få barn er en av de største hendelsene i livet. En har selv store forventninger til å få barn, og det oppleves gjerne som et krav fra omgivelsene at man som mor skal være lykkelig når fødselen endelig er overstått. Mange har idealiserte forestillinger om å få barn og bli mor - og opplever i depresjonen realiteter som ikke står i forhold til dette: " Jeg ante ikke at det var slik det skulle bli "

Kontrasten kan derfor være stor mellom det man forventer og det man selv opplever når man rammes av en depresjon etter fødselen. Ved en fødselsdepresjon oppleves ofte ingen morslykke og morsfølelse, men bare dyp sorg og fortvilelse. Andres lykke ved en barnefødsel kan forsterke eget mismot og gjør en bare mer ulykkelig.Skyldfølelse og selvbebreidelser er vanlige symptomer ved depresjoner og kan føre til utsagn som: "Jeg strekker ikke til som mor, mitt barn hadde fortjent en bedre mor".


Hva kan man selv gjøre?

Man må skille mellom hva man kan gjøre for å forhindre at depresjonen bryter ut og hva man kan gjøre hvis depresjonen har brutt ut. Kvinner som har hatt depresjoner tidligere i livet bør passe ekstra godt på seg selv. Mange tar seg ikke tid til å virkelig å være gravid med de omstillinger dette innebærer. Det er viktig å lytte til kroppens signaler, unner seg nødvendig hvile og å holder seg i god form.

Når man har fått barnet er det viktig at man benytter seg av de mulighetene man får for å få hvile og komme seg litt mens barnet sover, i stedet for å stresse med alt man burde gjøre når man endelig har litt tid til disposisjon. Man må skru ned forventningene til seg selv og alle sine gjøremål. Det å få et barn er en fulltidsjobb - kanskje enda mer.

Det er viktig at man allerede før fødselen diskuterer med partneren sin de problemene man frykter kan oppstå. Å få et barn medfører store forandringer - plutselig opplever man at man ikke kan bruke tid på ting og aktiviteter man er glad i. Disse tingene skal snakkes gjennom slik at arbeidet kan fordeles og at man kan ta mest mulig hensyn til hverandre. Også irrasjonelle følelser er viktige å ta opp. Man kan være bekymret om alt som kan gå galt, sykdommer og andre plager.

Når barnet så er kommet til verden er det viktig å opprettholde den tette voksenkontakten. Dette betyr at man bør delta i mødregrupper og sørge for å holde kontakten med vennene sine selv om man er utslitt og har mest lyst til å bare konsentrere seg om seg selv og barnet sitt.


Hvis depresjonen har kommet

Den største faren er at depresjonen drukner i barnegråt og forblir uoppdaget. Ubehandlede fødselsdepresjoner vil i stor grad påvirke morens omsorgsevne og hemme kontakten med barnet og derved også gå ut over barnets utvikling. Depresjoner hos morkan i denne perioden også være en stor belastning for eldre søsken og for hele familien og kan få negative konsekvenser for kvinnens forhold til faren. Det er derfor knapt noen psykiske lidelser hvor hurtig behandling viktigere enn ved fødselsdepresjoner.

Ubehandlet eller ufullstendig behandlet kan en fødselsdepresjon lett utvikle seg til en langvarig kronisk tilstand med store konsekvenser for mor, barn og familie.


Hvordan stiller legen diagnosen?

For at legen skal kunne stille diagnosen fødselsdepresjon skal bestemte kriterier være oppfylt. Dette er internasjonalt anerkjent kriterier utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon, WHO. I minst 14 dager skal man ha hatt minst to av de følgende symptomene:

I tillegg skal man ha minst to av følgende symptomer:

Hvis man har to av de første symptomene og to av de neste har man trolig en lett depresjon. To av de første og fire av de neste er en moderat depresjon, mens man har en alvorlig depresjon hvis man oppfyller alle de første og minst fire av de siste symptomene.


Hvordan behandles en fødselsdepresjon?

Fødselsdepresjoner strekker seg over et spektrum fra ganske lette depresjoner til alvorlige, livstruende tilstander. Behandlingen byr i seg selv på spesielle utfordringer fordi man må ta spesielle hensyn til det nyfødte bar ved amming. Samtidig er det viktig å komme til med rask og effektiv behandling for å sikre at mor og barn får etablert de nødvendige følelsesmessige tilknytninger.

Lett depresjon:(ammetåke, eller postpartum blues): Støtte fra pårørende og helsesøster. Forsikring om at dette er en normalreaksjon. Man avventer og passer på at mer alvorlige depressive symptomer ikke utvikler seg.

Moderat depresjon:sosial støtte, avlastning og samtaleterapi. Det er kognitiv terapi som har vist seg mest effektiv. Hvis tilstanden ikke går fullstendig tilbake i løpet av noen få uker vil de fleste anbefale behandling med antidepressive medikamenter.

Alvorlig depresjon:kognitiv terapi kombinert med antidepressiv behandling. Hvis behandlingen ikke fører frem i løpet av noen uker, vurderes innleggelse i psykiatrisk avdeling og eventuelt ECT (el-terapi).

Svært alvorlig depresjon:innleggelse på en psykiatrisk avdeling og ECT (el-terapi). ECT er den mest effektive, raskeste og mest skånsomme behandlingen ved alvorlige depresjoner, og har ingen konsekvenser for ammingen. Innleggelse bør alltid skje slik at moren kan ta med seg barnet og får hjelp til å ha det hos seg under innleggelsen.

De færreste kvinner som får en fødselsdepresjon får behandling. Det kan være mange årsaker til dette. Likevel vil depresjonen vanligvis forsvinne etter noen måneder opp mot et halvt år. Et halvt år er imidlertid svært lenge å gå for en kvinne som har disse svært ubehagelige symptomene, og mange kvinner risikerer å bli gående med restsymptomer i lang tid utover dette. Dette kan få uheldige konsekvenser både for mor-barnforholdet og for samlivet.

Hvis man derimot behandler depresjonen vil kvinnen vanligvis blir mye bedre på kort tid.


Kan jeg få flere barn?

Hos de fleste vil en fødselsdepresjon bety økt risiko for nye depresjonsepisoder også i andre livsfaser og ved nye fødsler, men for mange er dette slett ikke tilfelle. Behandlingsresultatene ved fødselsdepresjoner er svært gode. Det viktigste rådet man kan gi er at familien er oppmerksom på muigheten for nye depresjoner og diskuterer hvordan de skal beskytte seg med sin lege.

Etter et opplegg av Poul Videbech, spesialist


Relevante artikler