Tidlig vannavgang


Av Kathrine Woie, lege

Hva er for tidlig vannavgang?

Med for tidlig vannavgang menes vannavgang før fødsel og uten riaktivitet. I de fleste tilfeller skjer vannavgangen nær eller ved termin. Mengden fostervannslekkasje kan variere fra små mengder blank væske til større mengder som ved normal fostervannsavgang.

Vannavgang medfører en økt risiko for oppadstigende infeksjon til livmoren og fosterhinnene, og en økt risiko for at navlesnoren kommer i klem.


Hvorfor får man for tidlig vannavgang?

Oftest er årsaken uklar, men det kan være forårsaket av lokal fosterhinnebetennelse, skader, svak mormunn, tidlig riaktivitet og ved flerlingesvangerskap.


Hvordan merker man at vannet har gått og hva gjør jeg da?

Vanligvis er det forholdsvis lett å merke at vannet har gått. Man kjenner at det renner væske ned langs lårene uten at en samtidig må på toalettet. Ved sparsom lekkasje kan det være vanskelig å kjenne, og det kan misoppfattes som urinlekkasje.

Hva en skal gjøre når fostervannet er gått avhenger av om hodet er festet eller ikke. Hvis hodet ikke er festet, kan navlesnoren komme i klem mellom hodet og bekkeninngangen. Da legger den gravide seg flat og ringer til fødeavdelingen eller legevakten. De vil sende ut en ambulanse som frakter den gravide liggende til sykehuset. Derimot hvis hodet til fosteret er festet er det ikke fare for fremfall og avklemning av navlesnoren. Da ringer man sykehuset og melder sin ankomst: Transporten til sykehuset skjer i vanlig bil.


Hvordan stiller legen diagnosen?

Legen setter et spekulum (et gynekologisk instrument som ligner ett andenebb) inn i skjeden. Da har legen innsyn opp til mormunnen. Videre tar legen en pH-måling og en mikroskopiprøve av væsken/slimet ved mormunnen. Om pH>8 er det ett tegn på at der er fostervann tilstede. Vanlig slim i skjeden har en pH på 7 eller mindre. I mikroskpet ser legen etter ett mønster som er spesielt for forstervann. Noen ganger ser legen også med et skop opp gjennom mormunnen for å se om hinnen er hel (amnioskopi). Dette gjøres først etter 36 ukers svangerskap. Til slutt ser legen på fosteret og mengde fostervann med ultralyd.

Hvis svangerskapet er kortere enn 33 uker utvides undersøkelsen. I tillegg til de overnevnte undersøkelsene tas det en baktereiprøve fra skjeden, urinprøve, blodprøve med tanke på infeksjon og hjerterytmeprøve (CTG) av barnet. Ultralydundersøkelsen utvides til også å vurdere vekten til barnet og måle mormunnens lengde.

Ut i fra de opplysningene en får fra disse undersøkelsene kan legen som oftest avgjøre om det er en vannavgang eller ikke.

Det som vannavgang kan forvekslest med er stor utflod i skjeden og urinveisinfeksjon.


Hva kan legen gjøre?

Behandlingen varierer etter om svangerskapet er over eller under 33 fullgåtte uker.

Ved vannavgang etter 33 fullgåtte uker, tilstrebes det fødsel innen 1-3 døgn. Dersom dette ikke kommer naturlig igang med rier, kan en vente til neste dag med å starte fødselen. Fødselen settes kunstig igang med et ristimulerende medikament (oxytocin). Hvis det er ineffektive egne rier hos den fødende blir det også gitt et stimulerende medikament. Antibiotika blir gitt ved fødselen dersom det er mer enn 24 timer siden vannavgang, og dersom det foreligger sterk mistanke om infeksjon.

Ved vannavgang før 33 fullgåtte uker er behandlingen en helt annen fordi en ønsker å beholde barnet i magen så lenge som mulig. Dette gjelder selvfølgelig ikke om det er mistanke om infeksjon. Infeksjon er faren ved vannavgang da oppadstigende bakterier kan infisere både fosteret og fosterhinnene. Dette kan gi et dårlig og infisert barn.

Ved vannavgang så tidlig bør det vurderes om mor og barn bør flytte til et sykehus med en høyspesialisert nyføgdtavdeling. Ved all videre behandling og observasjon er den gravide innlagt på sykehuset.

Behandlingen består av sengeleie og hvile for den gravide. Barnet får kortikosteroid-behandling for å modne lungene. Dette gis i form av en sprøyte til mor. Det gis også antibiotika som forsvar mot en eventuell infeksjon. Om det er rier, kan en gi ridempende medikament, men dette må vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle.

Både mor og barn overvåkes nøye. Det tas blodprøver daglig i den første uken, og senere to til tre ganger per uke, for å oppdage en eventuelt begynnende infeksjon. Urinprøve tas ukentlig. Fosteret observeres ved å måle hjertefrekvensen eller ta hjerteslagstest CTG  daglig. Fosterets vekst vurderes med ultralydundersøkelse ukentlig eller annenhver uke.

Dette opplegget fortsette til barnet er levedyktig når det fødes. Dette opplegget gjelder ikke dersom det skulle bli tegn til infeksjon: Da vil barnet som oftest forløses så og si uansett alder. Forløsningsmetoden avhenger av situasjonens haste- og alvorlighetsgrad, men ofte forløses disse kvinnene med keisersnitt.


Relevante artikler