Behandling av epilepsi

Epilepsi behandles som oftest med medikamenter. De aller fleste (60-70 prosent) som nettopp har fått diagnostisert epilepsi kan gjøres anfallsfri med ingen eller få bivirkninger.

Prioritert monoterapi

• Man starter med det medikamentet som har størst sjanse for å virke godt (se eksempler på dette under syndromer), og man begynner med en relativt lav dosering.
• Skulle anfallene fortsette, økes dosen gradvis inntil anfallene stopper eller bivirkningene blir for kraftige.
• Lykkes man ikke med èn type medikament, kan man starte opp med en annen medisin i tillegg.
• Blir pasienten etter hvert anfallsfri, vil man forsøke å trappe ned den første medisinen man gav, da de fleste kan behandles med kun èn medisin, såkalt monoterapi.
• Viser epilepsien seg derimot å være vanskelig å behandle kan man være nødt til å prøve seg frem med mange forskjellige medikamenter. Sjansen for å oppnå anfallskontroll synker imidlertid hvis det andre eller tredje medikamentet man prøver ut ikke er tilstrekkelig effektivt.

Hvordan bestemmer legen hvilken dose som skal benyttes?

Ofte vil man undersøke blodets innhold av den medisinen man gir. Det er nemlig gjerne sammenheng mellom blodets innhold av medisinen og virkningen medisinen får på pasientens anfall.

• Likevel skal man huske på at de "terapeutiske nivåene" av antiepileptika er veiledende, og man må bedømme hver pasient individuelt. Det samme gjelder for bivirkninger

Hvor ofte skal man ta sin medisin?

De fleste antiepileptika kan gis i en eller to doser i døgnet. Dette er en stor fordel fordi man lettere husker å ta medisinen og unngår å måtte ta medisin for eksempel på skolen eller arbeidsplassen. Doseringsbokser er til stor hjelp for å huske medisinen. Det er nemlig avgjørende for god effekt at medisinen tas fast hver dag. Glemmer man en dose er det best å ta den så snart man oppdager det.

Hvilken medisin skal brukes?

Ved de fleste epilepsiformer er det viktig at en benytter den riktige typen medikament, da noen medisiner er ganske "smalspektrede". Det betyr at de virker godt ved enkelte anfallstyper, mens de er uten effekt på andre anfalls typer. I noen tilfeller kan en slik feilvalgt medisin faktisk bidra til å øke hyppigheten av anfall. Ved kompliserte epilepsier er det derfor det rene detektivarbeidet å finne frem til den rette medisinen.

Hva er en anfallskalender?

Det er avgjørende at pasienten noterer ned når han har sine anfall, helst på en spesiell anfallskalender. En slik kalender kan fås på sykehuset eller hos epilepsiforeningen. Anfallenes hyppighet og styrke er nemlig den eneste måten en kan vurdere behandlingseffekten på. For å gjøre dette skikkelig er det nødvendig med god kjennskap til anfallenes karakter.

Behandling under graviditet

Det er en økt risiko (tre til fire prosent, mot normalt en til to prosent) for at barn av mødre som behandles for epilepsi fødes med misdannelser. Likevel må man huske på at de aller fleste føder friske barn, og det finnes heller ingen grunn til å fraråde amming av den nyfødte. Noen medikamenter byr på spesielle problemer, og her henvises det til omtalen av de enkelte epilepsimedikamenter. Generelt øker behovet for medisin i svangerskapet slik at dosen må økes.

Det er viktig å planlegge graviditeten på forhånd. Et tilskudd av folat kan kanskje senke risikoen for misdannelser hos barnet, men folat skal helst gis før man blir gravid.

Nedtrapping av behandlingen

Hvis det lykkes å kontrollere anfallene vil man ofte forsøke å trappe ned den antiepileptiske behandlingen når pasienten har vært anfallsfri i noen år: Fem år for voksne og to til tre år for barn. Kommer anfallene tilbake får man dem oftest under kontroll ved å gjenoppta medisineringen.

• Viktig: Man må aldri på egenhånd slutte å ta medisinen sin uten å kontakte legen sin. Dette kan være livsfarlig fordi man risikerer å få gjentatte krampeanfall, en tilstand som krever rask og intensiv sykehusbehandling.

Er operasjon en mulighet?

Hvis pasienten til tross for best mulig medisinsk behandling ikke kan behandles for sjenerende anfall kan man vurdere operativ behandling. En slik operasjon benyttes oftest ved tinninglappsepilepsi, der man i gunstige tilfeller kan gjøre 60-70 prosent av pasientene anfallsfri. Operasjonen krever at epilepsien har ett enkelt utgangspunkt og at dette utgangspunktet kan fjernes uten risiko for varige mên som lammelser eller taleforstyrrelser. Det er derfor bare en liten andel av pasientene som kan opereres.

Skrevet av Bernt Engelsen, dr. med. etter et opplegg av Jørgen Alving, overlege.