Lungekreft

Hva er lungekreft?

Lungekreft er nå den vanligste kreftformen på verdensbasis når man ser bort fra hudkreft.

I Norge er det hvert år nær 2000 nye tilfeller, og antall nye tilfeller stiger raskest for kvinner. I år 2000 var lungekreft årsak til 25 prosent av kreftdød hos kvinner.

Sykdommen rammer sjelden unge mennesker, og sees bare unntaksvis hos personer under 30 år. Gjennomsnittsalder ved diagnosetidspunkt i Norge er i overkant av 60 år.

Hva er årsaken til lungekreft?

Den viktigste årsaken til lungekreft er tobakksrøyking. Man regner med at ca. 80 prosent av alle nye tilfeller skyldes røyking. I tillegg er det sannsynligvis arvelige faktorer som gjør at noen røykere lettere får lungekreft enn andre. Hva disse arvelige faktorene består i er ikke kjent i dag, men dette er et område med intens forskning, og de nærmeste årene vil bringe mer detaljert kunnskap om hvilke genetiske faktorer som er av betydning.

Det finnes forskjellige former for lungekreft. For alle praktiske formål regner man med to hovedtyper: småcellet lungekreft (i engelskspråklig litteratur kalt SCLC: small cell lung carcinoma) og ikke-småcellet lungekreft (engelsk NSCLC: non-small cell lung carcinoma).

Småcellet og ikke-småcellet lungekreft skiller seg fra hverandre både når det gjelder behandling og prognose (se nedenfor).

Hva er symptomene på lungekreft?

Symptomene på lungekreft varierer avhengig av når i forløpet sykdommen oppdages, og hvor i lungene den sitter. Symptomene kan være langvarig hoste, stadig tilbakevendende eller langvarige lungebetennelser, pustevansker, smerter i brystet, blodig oppspytt, eventuelt også allmennsymptomer som slapphet, vekttap og sykdomsfølelse.

Av og til oppdages lungekreft tilfeldig ved rutineundersøkelse i forbindelse med annen sykdom, for eksempel når det tas et røntgenbilde av lungene før en operasjon eller ved rutine-skjermbildeundersøkelse.

Hvis kreftsvulsten sitter i hovedluftrørene til lungene, kan den gi symptomer med hoste og eventuelt blodig oppspytt relativt tidlig. Hvis den sitter langt ute i lungen, kan den vokse lenge før den gir noen symptomer, og oppdages derfor ofte seint i forløpet.

Hvordan stiller legen diagnosen?

Legen får mistanke om lungekreft ut fra sykehistorien, dvs det som pasienten forteller legen om symptomer. På bakgrunn av dette, vil legen rekvirere røntgenundersøkelse av lungene. Denne undersøkelsen kan styrke legens mistanke, hvis bildet viser noe som man ikke normalt skal finne der. Legen kan overfor pasienten kalle dette for "fortetning", "skygge", "forandring" eller "mistanke om kreft". Primærlegen vil så på bakgrunn av et slikt billedfunn henvise pasienten til en sykehusavdeling for videre utredning.

I sykehuset er den viktigste undersøkelsen bronkoskopi, hvor legen fører et fiberskop ned i luftrørene og kan inspisere innsiden av bronkiene så langt ut som man når med et blyanttykt instrument. Hvis kreftsvulsten kan sees, kan legen ta vevsprøver. Dette er alltid nødvendig for å stille sikker diagnose.

Hvis svulsten ikke kan sees gjennom bronkoskopet må slike vevsprøver hentes på annen måte, for eksempel ved å stikke en tynn nål gjennom brystveggen. I tillegg vil det bli gjort undersøkelser på hvor utbredt sykdommen er ved spesialbilder (CT = computertomografi) som gir kunnskap om svulstens utbredning i brystet, om det er spredning til lymfeknuter mellom lungene, og om leveren eller binyrene er affisert.

Hvis det mistenkes spredning til skjelettet, gjøres skjelettscintigrafi (isotopundersøkelse av knoklene), og hvis det mistenkes spredning til sentralnervesystemet gjøres CT av hjernen. Hvis man bedømmer det slik at pasienten kan opereres, vurderes det også om pasienten generelt sett vil tåle en operasjon. Dette går vesentlig på å bedømme hjerte- og lungefunksjonen og om det foreligger spesielle risikofaktorer.

Hva kan man selv gjøre?

Generelt er det lite pasienten selv kan gjøre, når det gjelder behandlingen. Det er viktig å oppsøke lege tidlig hvis man har symptomer som kan tyde på lungekreft.

Hva kan legene gjøre?

Målet for behandlingen er i utgangspunktet å kurere sykdommen, men man kommer ikke bort fra at lungekreft er en alvorlig sykdom.

Ikke-småcellet lungekreft opereres så sant det er mulig, dvs at sykdommen ikke har en utbredelse som gjør det umulig å fjerne svulsten kirurgisk. Hvis sykdommen har spredning til lymfeknuter mellom lungene (mediastinum), til lungen på den andre siden eller til organer utenfor brystet, vil kirurgi ikke være mulig. Behandlingen er da oftest en kombinasjon av stråler og cellegift. Det er imidlertid slik at bare opptil 30 prosent av pasientene med ikke-småcellet lungekreft har nytte av cellegiftbehandling.

Problemet er at man ikke vet på forhånd om pasienten vil ha nytte av behandlingen eller ikke.

For småcellet lungekreft er behandlingen cellegift. Hvis sykdommen er begrenset (ikke har spredt seg) vil det også bli gitt strålebehandling. Småcellet lungekreft er svært følsom for cellegift, men sykdommen har stor tendens til tilbakefall, og da er effekten av cellegift begrenset. Det er ytterst sjelden at pasienter med småcellet lungekreft blir operert, og kirurgisk behandling har ikke gitt bedre resultater enn cellegiftbehandling.

Hvordan er prognosen?

Advarsel!: Opplysningene om prognosene i denne artikkelen er ikke oppdatert siden år 2000. Generelt må man dessverre si at prognosen ved lungekreft er dårlig. Fem år etter at diagnosen er stillt, er bare 10 prosent av pasientene i live.

For begrenset ikke-småcellet lungekreft som kan opereres er prognosen noe bedre. Her er 50 - 60 prosent av pasientene i live fem år etter diagnosen er stilt. Det som drar prognosen i dårlig retning er småcellet lungekreft, hvor bare 5 prosent av pasientene er i live fem år etter at diagnosen er stillet.

For kreftsvulster som har spredd seg til andre organer utenfor lungene, uansett type, er så godt som ingen (nær 0 prosent) i live fem år etter at diagnosen er stilt.

Skrevet av Odd Mørkve, overlege i 2000.