Difteri

Hva er difteri?

Bakteriene slår seg ned på slimhinnene i hals, nese og svelg, og vil raskt formere seg (dele seg). Bakterien skiller i tillegg ut et giftstoff. Difteribakterien og giftstoffet ødelegger slimhinnen og forårsaker en alvorlig halsbetennelse. Et karakteristisk symptom er dannelsen av et membranaktig belegg i halsen, som kan løsne og blokkere luftveiene. Symptomer er da åndenød og kvelningsanfall. I tillegg kan bakteriens giftstoff trenge inn i organismen og skade hjertet og nervesystemet.

Hvorfor blir man smittet?

Sykdommen overføres fra et individ til et annet ved dråpesmitte. "Dråper" spres ved hoste og nysing, og man utvikler sykdommen om man blir smittet og ikke er beskyttet av antistoffer. Er man vaksinert mot difteri, har kroppen antistoffer, og vil ikke utvikle sykdommen. Difteribakterien overføres også fra en smittet person som ikke viser symptomer, en såkalt "rask smittebærer".

Hvor finnes difteri?

Bakterien finner man overalt, men især i fattige og tettbefolkede områder, der få er vaksinert mot difteri. Tidlig på 1990-tallet fikk over 50.000 mennesker difteri i Russland og i de baltiske landene. Det er de siste årene meldt om mindre tilfeller av epidemier i Sørøst-Asia.

I Norge og andre vestlige land er difteri veldig sjelden. Det er ikke rapportert tilfeller av epidemier siden 1940-tallet, da difterivaksinering ble innført. Likevel vil man en sjelden gang høre om difteritilfeller, fordi en liten del av befolkningen ikke er fullt vaksinert. I tillegg kan difteri importeres fra utlandet.

Hvordan viser sykdommen seg?

Inkubasjonstiden (den tiden det tar fra en person er smittet til sykdommen bryter ut) er to til fem dager.
Lokale symptomer er halssmerter, hoste og pustevansker. Allmenne symptomer viser seg som lett temperaturøkning og slapphet.. I andre til sjette sykdomsuke kan sykdommen påvirke hjertet og nervesystemet i form av lammelser. I verste fall kan det fører til forstyrrelser i hjerterytmen og deretter hjertestans.

Dødeligheten er stor i utviklingsland (30 - 40%) og mellom 5 - 10% i vestlige land. De store tallene skyldes at sykdommen forveksles med andre infeksjoner, slik at den korrekte behandling kommer for sent i gang.

Hva kan man gjøre for å unngå sykdommen?

Vaksinasjon er den beste måten å forhindre sykdommen på. Alle barn i Norge tilbys rutinemessig fire vaksinasjoner mot difteri. Barna får difterivaksine sammen med stivkrampe-, kikhoste- og polio(myelitt)vaksine i tredje måned, femte måned, tolvte måned og i 11-12 års alderen. Vaksinen mot difteri gir beskyttelse på 10 år.

Ved utenlandsreiser er det anbefalt å være fullt vaksinert mot følgende sykdommer:

Stivkrampe (tetanus)

Difteri

Poliomyelitt

Man bør ha påfyll dersom det er gått mer enn fem år siden poliovaksinen og mer enn 10 år siden difteri/stivkrampevaksinen.

Hvordan stilles diagnosen?

Diagnosen stilles ved å ta en prøve fra halsens slimhinner. Bakteriene dyrkes så i laboratoriet.

Hva skjer etterpå?

Forutsatt at korrekt behandling raskt kommer igang, kan kvelningsanfallene unngås. Samtidig er det større sjanse for at bakterien utryddes og at giftstoffet ikke rekker å skade hjertet og nervesystemet. Faren for langtidsvirkninger av difteri er til stede. Typisk er lammelse i ansiktet og forstyrrelse av hjerterytmen. Dette krever vedvarende medisinering.

Difteri er en sykdom som vanskelig vil la seg utrydde. Dette skyldes at bakterien sprer seg via vaksinerte individer, samt fra smittede som ennå ikke har utviklet sykdommen.

Hvordan behandles sykdommen?

• Antioksin (motvirker bakteriens giftstoff)
  
• Antibiotika (motvirker selve bakterien)
  
• Isolering av pasienten
  
• Respiratorbehandling (hjelpe pasienten å puste)
  
• Personer som pasienten har vært i kontakt med, tilbys vaksinering og forebyggende behandling med antibiotika.

Behandlingen utføres på sykehus.

Etter et opplegg av Anne-Marie Plesner, avdelingslege og Christel Nellemann, prosjektkoordinator

Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege

Sist oppdatert: 02.04.2007