Nedkjøling

Menneskekroppen kan i løpet av to til tre uker venne seg til (akklimatisere) tropiske forhold. Kroppen kan ikke akklimatisere seg til avkjøling og kulde. Disse påkjenningen kan forebygges ved å kle seg etter forholdene.

I hvilke miljø kan man bli nedkjølt?

• I arktiske områder.
  
• På fjellklatring, tur i fjellet.
  
• På skiturer

Hver eneste feriesesong leser man om skiløpere som går seg bort i fjellet, treffer på plutselig tåke og dårlig vær.

• Kritisk avkjøling kan også observeres hos allerede skadde personer. Eksempler kan være en person som har brukket et bein og blir liggende hjelpeløs alene, eller fått en hjerneblødning.
  
• En alkohol- /medisin- eller narkotikapåvirket person faller om i kjølige omgivelser.
  
• Ved opphold i kaldt vann kan man bli sterkt nedkjølt.

Hva øker sjansen for nedkjøling?

• Lav ytre temperatur.
  
• Vind, trekk og fuktighet øker avkjølingen.
  
• Alkohol, som utvider de overfladiske blodårene, fører til økt varmetap.
  
• Noen sykdommer kan føre til sterkt nedsatt kroppstemperatur.

Hvor alvorlig nedkjøling blir, bestemmes av følgende:

1. Den generelle nedkjøling av kroppstemperaturen.
2. De direkte og avgrensede frostskader på utsatte kroppsdeler.

Den generelle nedkjølingen

Lave temperaturer i omgivelsene fører til at stoffskiftet, og dermed kroppstemperaturen, synker. Likevel kan ti minusgrader værer mindre risikabelt enn null grader og mye vind. Vind og fuktighet øker den generelle nedkjølingen betraktelig.

Faresignaler ved generell nedkjøling

• Tiltagende skjelving, blek og kjølig hud.
  
• Tretthet, svakhetsfølelse, uklarhet og apati (likegyldighet).
  
• Ved tilstrekkelig lav kroppstemperatur vil skjelvingen opphøre.
  
• Kroppstemperaturer under 30^o C kan føre bevisstløshet og utvidete (dilaterte) pupiller.
  
• Langsomt åndedrett, svak og langsom puls.
  
• Stive muskler og ledd.
  
• Tilstanden (skinndød) kan forveksles med død.

Hvordan kan nedkjølingen motvirkes / behandles?

Blir man tatt av et snøskred, går seg bort i en snøstorm eller på annen måte blir tvunget til å overnatte i naturen, kan følgende råd være livreddende:

• Kle deg etter forholdene.
  
• Ta med deg tørt tøy, ulltøy, vanntett underlag, termos med varmt drikke, sjokolade, lommelykt, fyrstikker, fløyte (til å tilkalle hjelp).
  
• Gå aldri alene i ukjent terreng.
  
• Gi beskjed hvor du går, hvor lenge du blir borte og når du kommer tilbake eller tar kontakt.
  
• Søk le for vind, sludd og snø, - under en skrent, i en grotte, under en samling av trær, under tak (hytte) eller i en snøhule.
  
• Fjern alle våte klesplagg, ta på deg tørre klær.
  
• Sørg for innvendig oppvarming, ved tilførsel av varmt drikke i store mengder.
  
• Er man nedkjølt bør man holde seg i ro. De gammeldagse råd om å "hoppe og danse seg varm" er ikke korrekte. På den måten vil man øke sitt varmetap til omgivelsene.
  
• Slappe, apatiske eller bevisstløse personer bør raskest mulig få oksygenbehandling.
  
• Ved behov for ekstra hjelp, f.eks. til transport av en skadet, bør man tilkalle hjelpekorps.
  
• Når den nedkjølte er kommet inn under tak, bør kroppstemperaturen økes langsomt. Dette oppnår man ved indre og ytre oppvarming. Avansert indre oppvarming utføres på sykehus.
  
• Står man ovenfor en sterkt nedkjølt person (f.eks. med en kroppstemperatur på 33^oC), er det viktig å kjenne til at hurtig oppvarming av kroppsoverflaten kan føre til oppvarmingssjokk. Avansert oppvarming bør overlates til spesialister, idet kroppsoverflatens kalde blod kan bevege seg inn i de sentrale kroppsdeler og forverre situasjonen. Forsøker man likevel, skal den nedkjøltes armer og bein holdes utenfor det varme vannet, slik at kun kroppen varmes opp.
  
• Nedkjølte personer, som trenger gjenoppliving, bør få dette, og bare en lege kan ta avgjørelsen om å stoppe gjenopplivingen.
  
• Hvis kroppstemperaturen er under 35,5^oC, eller at den nedkjølte er medtatt, bør du oppsøke lege.
  

De direkte, men avgrensede frostskader (engelsk: Frost bites)

Utsatte kroppsdeler, som lepper, nese, ører, ansikt, fingre, tær og kjønnsorgan, blir lettere frostskadet enn andre. Dette skyldes utelukkende deres anatomiske plassering. Flere av disse kroppsdelene er ikke tildekket av tøy, og vil derfor lettere bli nedkjølt. Berøring av metalliske emner og bensin øker risikoen for frostskader.

Faresignalene ved avgrensede frostskader

De første tegn på lokale og avgrensede frostskader er smerte og misfarging av vevet. Fargen vil bli mer blålig hvit. Deretter vil man bli nummen i det aktuelle området.

Forebygging og behandling:

• God beskyttelse av hode og ansikt, samt hansker og sokker.
  
• Hurtig, men jevn oppvarming av den avkjølte kroppsdel.
  
• Hendene kan varmes opp ved å holde dem i armhulen eller i lysken.
  
• Pakk den nedkjølte kroppsdel inn i tørt tøy.
  
• Hvis den normale vevsfargen, smerten og nummenheten forsvinner innen tjue minutter, skal du ta kontakt med lege.
  
• Ikke gni nedkjølte hender mot hverandre. De ulike lag av huden vil i slike tilfeller bevege seg i forhold til hverandre, og dermed føre til økt vevskade. Hud mot hud er et bedre alternativ.
  
• Vær oppmerksom på at en nedkjølt kroppsdel kan ha nedsatt smertefølelse. Vær derfor forsiktig med oppvarming fra åpen ild og glohett vann. Temperaturen i vannet man bruker til oppvarming, bør ikke overstige 40^o- 45^o C.

Hvem er særlig utsatt for nedkjøling?

• Mennesker med hjerte- og karlidelser bør være særlig påpasselig for frost, vind og kupert terreng. Lider man av angina pectoris, bør man ta med seg nitroglyserin på turen.
  
• Mennesker med diabetes (sukkersyke) skal være meget forsiktige med forfrysninger og sårdannelser.
  
• Mennesker som lider av "hvite fingre" skal beskytte seg mot kulde.
  
• Eldre mennesker.
  
• Spedbarn og småbarn.
  
• Gravide.
  

Lege og sykehusbehandling

• Oksygenbehandling.
  
• Væsketilførsel (ved behov: oppvarmet)
  
• Nøye temperaturovervåking (for eksempel fra en sonde nedlagt i spiserøret).
  
• EKG- overvåkning
  
• Sentral gjenoppvarming (for eksempel hjerte-lungemaskin).
  

• Eventuelt kirurgisk behandling av frostskader.
  

  Etter et opplegg av Kai Tullin, praktiserende lege

  
  
  

  Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege
  
  Sist oppdatert: 02.04.2007