Slanger og slangebitt

Hvor finnes slangene?

Slanger finnes over det meste av verden, men kun 15 prosent av de ca. 3000 forskjellige giftslangene, betraktes som en potensiell risiko for mennesker. Majoriteten av disse finnes i tropiske og subtropiske strøk, samt over det meste av USA (bortsett fra Alaska, Maine og Hawaii) og Australia.

Risikoen for slangebitt er størst i områder med høyt gress, i skog, i terreng med mye stein og i visse ørkenområder. Noen slanger finner man ofte innendørs i hytter og hus.

Hvordan unngå å bli bitt?

• Bruk lange støvler og lange bukser. I regnskogen vil dette i tillegg beskytte mot igler.
  
• Treffer du på en slange, lag støy eller vibrasjoner i bakken. Slanger er døve, men reagerer på slike vibrasjoner. Bruk gjerne en lang pinne og slå i bakken eller rot i buskene foran deg, vent noen sekunder før du går videre.
  
• De fleste slanger er redde for mennesker, og vil flykte. Den australske taipanen er den eneste slangen som er kjent for å hogge helt uforutsigbart.
  
• Unngå å bevege deg i slangeområder i mørket. Hvis det likevel er nødvendig, ta med en sterk lykt. Slangene er "redde" for sterkt lys og vibrasjoner i bakken.
  
• Ser man en slange, bør man stå helt stille. De fleste slanger angriper mål i bevegelse.
  
• Unngå å stikke hendene ned i hull og mørke åpninger. Slike hull er yndet oppholdssteder for slanger og annen småkryp (f.eks. skorpioner).
  
• Ser man en "død" slange bør man ikke nærme seg denne. Mange er blitt bitt både 2 og 3 ganger av "døde" slanger. Dersom et mennesket er blitt bitt, bør man (om mulig) ta livet av slangen for sikker identifikasjon. Uansett, hold slangen i halen og pass på slangens hode. Det beste er å legge slangen i sekk som kan holdes borte fra kroppen.
  
• Alle sjøslanger er potensielt svært giftige og bør ikke inspiseres av dykkere. Sjøslanger kan man risikere å treffe ved kysten i Sørøst-Asia og Australia.

Symptomer og faresignaler

Hvor syk man blir av slangebitt er avhengig av arten, slangens størrelse, mengde innsprøytet gift, antall bitt og lokalisasjon av bittet. De fleste blir bitt på armer og bein. Farligst er bitt i hodet og på overkroppen. Offerets vekt, alder, helsetilstand og individuelle følsomhet mot giften spiller også en rolle.

Tidlige symptomer:

• Lokal smerte, hevelse og misfarging på bittstedet,. Et unntak er Korallslangens bitt, som sjeldent gir øyeblikkelige lokale reaksjoner, men de første reaksjonene oppstår først etter 8 - 24 timer).
  
• I løpet av de første 10-15 minutter til få timer etter bittet kan det oppstå allmenne symptomer som angstfølelse, utilpasshet, kvalme, oppkast, hodepine, svimmelhet, svette, åndenød, blødninger, hjertesvikt og sjokk, muskelkramper, forvirring,, lammelser, bevisstløshet og død.
  

Tregt innsettende symptomer (ofte 6-24 timer etter et bitt):

• Lokale (rundt bittstedet): Tiltagende og massiv hevelse av hele armen, selv om bittet sitter helt ute på hånden. Det oppstår ofte blæredannelse og blødninger i hud, underhud og muskler. I tillegg kan det oppstå blodpropper i de omkringliggende blodkar. Nekrose (vevsdød) av hud, bindevev og muskler er en nærliggende risiko.
  
• Allmenne symptomer: Tiltagende grad av omtåkethet, oppkast, åndedrettsproblem, feber, synkende blodtrykk og sjokk. Det kan også oppstå blødninger fra slimhinnene (f.eks. tannkjøttet), blodig oppkast og avføring, blod i urinen, føleforstyrrelser, lammelser (ofte først i ansiktet), - senere kan åndedrettslammelse inntre.
  

Slangegift virker i prinsippet på 3 forskjellige måter:

1. Hemotoxiner, dvs. gift som sprenger (hemolyserer) de røde blodlegemene, eller påvirker blodets evne til at størkne (koagulere).
   
2. Neurotoxiner, dvs. gift som lammer overføring av nerveimpulser til musklene. Kan i verste fall lammer åndedrettsmusklene.
   
3. Cardiotoxiner, dvs. gift som har en direkte skadelig virkning på hjertet og medfører sirkulasjonssvikt og sjokk.

Men da en rekke andre forhold også spiller inn, f.eks. allergiske reaksjoner, vil forholdene ofte være langt mer kompliserte, og derfor omfatte typisk blandete reaksjoner og symptomer.

Førstehjelp ved slangebitt

• Unngå panikk - kun få giftslanger er reelt farlige for mennesker. Dessuten er det ofte det ikke sprøytes inn gift under bittet. Man regner med at det blir sprøytet inn gift i 20 - 30 prosent av klapperslangebitt, og 50 prosent av bitt fra korallslanger.
  
• Unngå unødvendig bevegelse etter man er bitt. Spjelk, dersom bittet er i armen eller beinet. På den måten unngår man at giften sprer seg i kroppen.
  
• Vask om mulig bittstedet (hurtig og forsiktig) med rent vann og såpe.
  
• Spytt fra asiatiske og afrikanske Spyttkobraer skal straks vaskes bort fra øyne og slimhinner.
  
• Man kan legge en bred tourniquet over bittstedet. Dette kan nedsette kroppens opptak av gift og samtidig redusere spredningen. Det er viktig at tourniquet ikke er for stram. Man skal kunne føle pulsen under forbindingsstedet.
  
• Sørg for frie luftveier.
  
• Sørg for hurtigst mulig transport til lege eller sykehus. Den syke skal kjøres eller bæres, og ved kvalme eller oppkast, bør vedkommende sitte oppreist eller legges i sideleie for at hindre at eventuelt oppkast skal komme ned i luftveiene og i lungene. Mange slangegifter virker langsomt (4 - 20 timer etter bittet), men man bør ikke utsette transporten, da andre forhold også kan spille inn, særlig hos allergiske personer eller barn, der giften virker raskere).
  
• Antiserumbehandling kan være aktuelt og livreddende, men bør alltid foreskrives av en lege.
  

Vaksinasjoner

Man kan ikke vaksinere seg mot slangegifter, men alle, - og især reisende, bør være vaksinert mot stivkrampe og difteri. Selv om kvelerslanger ikke er giftige, kan både deres, og andre slangers bitt fremkalle infeksjoner, herunder stivkrampe.

Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege

Sist oppdatert: 02.04.2007