Amøbedysenteri

Hva er amøbedysenteri?

Amøber er parasitter som kan slå seg ned i tarmen, og kan blant annet gi kraftig diaré. Det finnes flere forskjellige typer amøber, men de verste lever hovedsakelig i tropene. Det gjelder for eksempel Entamoeba histolytica, som fremkaller amøbedysenteri. Disse potensielt livsfarlige artene er karakterisert ved å være invasive, hvilket betyr at de kan gnage seg gjennom tarmveggen og spre seg til andre organer (f.eks. leveren, lungene og hjernen).
Liksom parasitten Giardia Lamblia, forekommer Entamoeba histolytica i to stadier:

1. Som frie amøber (trophozoiter)
2. Som innkapslede cyster som skilles ut fra smittebærerens avføring (mennesker eller dyr).
   

Hvordan får man amøbedysenteri?

Spiser man frie amøber (trophozoittene), skjer det neppe noe som helst, ettersom disse vanligvis dør i magesekken på grunn av syreinnholdet.
Derimot er cystene svært motstandsdyktige, og utgjør en reell smitterisiko.
Smitten overføres under uheldige eller direkte dårlige, hygieniske forhold, ved at mat og drikkevarer forurenses med cyster fra infiserte dyr og menneskers avføring, og deretter inntas uten tilstrekkelig, forutgående oppvarming.

Hvordan føles amøbedysenteri?

Amøbedysenteri kan forløpe uten symptomer i lange perioder (måneder til år), men den smittede skiller likevel ut cyster, og smitter dermed omgivelsene. Når amøbene går til angrep, skader de tykktarmveggen med sårdannelser og blødninger som følge. De mildere symptomene på dette, er magekramper (kolikk), smerter ved avføring (tenesmer) og blodig, slimete diaré (fem - seks i døgnet). Man merker sjelden feber eller egentlig påvirket allmenntilstand i de første stadiene. Sykdomsforløpet kan imidlertid kompliseres og endres radikalt, ved at amøbene bryter direkte gjennom tarmveggen, og medfører bukhinnebetennelse. Dessuten kan amøbene transporteres til leveren via blodet, og til andre organer, og resultere i høy feber og generelt alvorlig påvirket allmenntilstand. På lang sikt kan amøbene blant annet danne store cyster i leveren og andre organer.

Hva kan man gjøre selv?

I praksis er den eneste måten å unngå smitte på, å sørge for tilstrekkelig varmebehandling av mat- og drikkevarer.
Drikkevannet kan gjøres sikkert på to måter:

1. Koking i 10 - 15 minutter (dog litt mer i høydeklima), deretter rask avkjøling og tildekning.
2. Ved tilsetning av fire dråper 2 prosent jodsprit per liter vann, og lar blandingen stå i minst 15 minutter før den brukes. Ikke særlig velsmakende, men den nest sikreste metoden.

De to nevnte metodene sikrer mot smitte fra alle vanlige sykdomsbakterier og smittestoffer (inkludert cyster fra amøber og Giardia samt Hepatitt A-virus), mens de mer bekvemme klortablettene som anvendes til vanndesinfisering i stor skala, ikke sikrer mot de nevnte cystene eller Hepatitt A.

Diagnose

Alle som får blodige diaréer, bør snarest oppsøke lege. Det er viktig å fortelle om man har reist i tropene, siden amøbedysenteri normalt ikke forekommer i Norge. Ved de klassiske symptomene på amøbedysenteri, kan diagnosen ofte stilles med en avføringsprøve. Ved komplikasjoner kan sykdomsbildet bli temmelig uvanlig, og det blir svært vanskelig å stille diagnose.
Blodig diaré sees i forbindelse med mange andre sykdommer, men i tropiske områder står diagnosene vanligvis mellom Shigella-dysenteri (som skyldes bakterier) og amøbedysenteri.

Behandling (og eventuell førstehjelp)

Amøbedysenteri behandles med Metronidazol. Kompliserte tilfeller, med perforert (gjennomhullet) tarm eller cyster, krever spesialistbehandling, og foregår alltid på sykehus.
I nødstilfeller, for eksempel hvis man får blodig diaré under opphold i tropene, og ikke kan skaffe legehjelp, kan man behandle seg selv med Metronidazol (f.eks. Tbl. Flagyl 400 mg x 5 (=2 gram) i døgnet i tre dager). Denne doseringen gjelder for øvrig friske, voksne mennesker som ikke er gravide eller ammer. Alkohol er bannlyst under behandlingen. Deretter bør man alltid oppsøke lege for å sikre at behandlingen har vært tilstrekkelig effektiv.
Ettersom Metronidazol er reseptbelagt, kan man eventuelt få sin egen lege til å skrive ut resept på forhånd, hvis man vet at man skal reise i tropiske områder hvor det er langt til lege og sykehus.

Etter et opplegg av Kai Tullin, praktiserende lege

Sist gjennomlest av redaksjonen: 02.04.2007
Sist oppdatert: 24.06.2000