![]() |
|
||
|
Av Heidi Thornhill, lege
Et keisersnitt (sectio caesarea) er en operasjon der barnet fødes gjennom et snitt på morens mage. Det kalles antakelig keisersnitt fordi man i oldtidens Romerrike hadde en keiserlig lov som forbød gravide som døde å bli begravet uforløst. Man opererte ut barnet, som nødvendigvis også var dødt, og ga det sin egen grav. Historiens første beskrevne keisersnitt hvor mor og barn overlevde, var rundt år 1500 i Sveits. Norges første tilfelle var i 1843 da en kvinne ble forløst med tvillinger, med brennevin som bedøvelse! Hun døde etter tre dager, antakelig av blodmangel eller infeksjon. I tidligere tider var det altså forbundet med stor fare å bli forløst med keisersnitt. I våre dager er faremomentet betydelig redusert, men risikoen ved et keisersnitt er fortsatt større enn ved en vanlig fødsel. Derfor anbefales det å bare utføre keisersnitt når det er strengt nødvendig.
Tilstander hos barnet eller i morkaken som kan gjøre keisersnitt nødvendig er:
Tilstander hos mor som kan føre til keisersnitt:
Vi lever alle under massivt press fra skjønnhetsindustrien, og i tillegg kommer vi stadig lengre bort fra de normale, kroppslige prosessene. Vi må ikke glemme at det å føde er en helt naturlig prosess som i de aller fleste tilfeller går veldig bra.
I Norge blir 13 prosent av de gravide forløst med keisersnitt, men tallene varierer sterkt fra sykehus til sykehus. Disse variasjonene har vært gjenstand for en
landsomfattende undersøkelse som skal forsøke å finne ut hvorfor det er slik. Konklusjonene foreligger ikke enda. Ved tvilling- eller trillingfødsler er det enda
flere. Ved slike fødsler må det nemlig være nok personell til å ta seg hvert barn. Fødeavdelingen prøver likevel å legge til rette forholdene for at det skal bli en god opplevelse for kvinnen og hennes
ledsager. Dersom den gravide ikke har full narkose, anbefales det at hennes partner eller annen pårørende er tilstede under operasjonen. Det er godt å ha noen nære å dele opplevelsen med.
Den fødende blir først barbert over symfysen hvor snittet skal legges. Hun får lagt inn to venfloner til blodårer på hendene. Deretter kjøres hun inn på operasjonsstuen hvor anestesilegen bedøver. Hun klargjøres så for operasjonen ved å få et kateter til urinblæren og steril vask av hele magen. Til slutt dekkes kvinnen i grønne, sterile duker til under brystene. Det lages en skillevegg over kvinnes bryst, og hennes ledsager kan komme inn, og sitte ved hennes hodeende. Ledsageren får ikke se operasjonen. Gynekologen legger så et såkalt bikinisnitt like over symfysen. Noen ganger legges snittet fra symfysen til navlen. Meget raskt snittes det gjennom bukveggen, uten å dele magemusklene. Disse dras bare til side. Livmoren kommer så til syne, og her legger man et snitt på tvers. En sjelden gang er det nødvendig å legge snittet på langs. Med en hånd henter så gynekologen fram den delen av barnet som ligger nederst i livmoren, mens den andre legen skyver hardt ovenfra utenpå magen. Dette merker kvinnen som en del romstering, men det gjør ikke vondt hvis hun er godt bedøvet. Når barnet er født, avnavles det med én gang og leveres til jordmoren som venter. Hun viser barnet raskt til de spente foreldrene, og går ut sammen med barnepleieren for å stelle den lille. Barnet kommer inn til foreldrene igjen snarest mulig. Alt dette tar bare noen få minutter. Resten av operasjonstiden går til å sy igjen livmor og bukvegg, lag for lag. Vanligvis tar operasjonen rundt en halv time. Dersom det haster å få barnet ut, kan man korte ned på alle ledd i forberedelsene, og gi narkose. Hvis det ikke har vært vasket ordentlig på forhånd, må kvinnen få en dose med
antibiotika for å forebygge infeksjon. I tillegg bestilles det alltid blod fra blodbanken, i tilfelle
blodtapet blir stort. Etter at barnet er født, er det ikke lenger så travelt, og gynekologen syr igjen på vanlig måte. Dersom gynekologen finner unormale forhold ved eggstokkene eller andre organer, blir det vanligvis tatt en prøve til
mikroskopi. Deretter kommer man eventuelt tilbake til problemet ved en senere anledning. I forhold til vanlig ved fødsel, er det betydelig økt risiko for infeksjon, både i livmor, bukhule og i bukveggen. Selv om man gjør forholdene så sterile som mulig, kan bakterier komme til. Infeksjonene kan bli alvorlige for mor. 6-7 prosent blir sterile etterpå - oftest på grunn av infeksjon. Risikoen for blødning er betydelig. Man kutter gjennom organer som har veldig god blodforsyning, og mange blør mye. Fire prosent av mødrene som får keisersnitt, trenger blodoverføring. Det er åtte ganger større risiko for blodpropp i forhold til vanlig fødsel. Blodproppen kan løsne og ende i lungene. Dette er en meget alvorlig tilstand hvor kvinnens liv står i fare. De fleste har noen dager med sterke magesmerter etter operasjonen. Såret gjør vondt, og tarmen er ofte slått
ut og fører til kolikksmerter. Det gjør at håndtering av barnet og de viktige første dagene kan forstyrres. De fleste trenger minst fem dager på sykehus etterpå, og man må akseptere at formen ikke er så god til å begynne med. Mange er dessuten veldig skuffet over at fødselen endte med keisersnitt, hvis de hadde sett for seg en normal fødsel. Man må huske at
det er en stor påkjenning for moren, uansett hvordan barnet er født. Kvinnen må prøve
å ikke la skuffelsen over fødselsforløpet overskygge gleden over å ha fått barn!
(Sist oppdatert: onsdag 5. juli, år 2000)
Tweet |
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Innholdet på NettDoktor.no er utelukkende til informasjonsbruk. Opplysningene skal ikke brukes som basis for å stille diagnoser eller fastsette behandling.
© Copyright 1999 - 2011 NettDoktor.no |