Reise med barn

Av Kai Tullin, praktiserende lege

Noen generelle betraktninger

Planlegging og reiseforberedelser

• Søk råd hos lege og sykepleier minst 1 måned før avreisen. I noen tilfeller kan et fremskyndet vaksinasjonsprogram være å anbefale til visse reisemål.
• Ved langtidsreiser, utstasjonering eller til reisemål der spesielle sykdommer forekommer, vil det ofte være behov for supplerende vaksinasjoner eller annen forebyggelse. I slike tilfeller bør rådgivningen søkes minst 2 måneder før avreisen.
• Søk opplysninger om reisemål (f.eks. på internett). Det lokale helsevesens kvalitet og tilgjengelighet, innkjøpsmuligheter og varetilbud (selges det f.eks. melkeerstatninger og kvalitetsprodukter til spedbarnsernæring). Undersøk dessuten de relevante bolig-/ overnattingsforhold, den hygieniske standard, klimatiske forhold, samt spesielle lokale problemer (f.eks. bilharzia i vannet).
• Det anbefales å sette seg godt inn i sykdomsforhold som er vanlig ved reisemålet, især ved utstasjonering. Det er viktig å kjenne noe til smitteforhold og symptomer ved lokale risikoer som malaria, bilharzia, shigella- og amøbedysenteri, ormesykdommer m.fl., - samt kjenne til ulike småkryp som slanger, skorpioner, og edderkopper.
• Ved feriereiser finner jeg det, som nevnt, urimelig å utsette barna for større risiko enn nødvendig, - og et 3 års barn 'nyter' elefanten like bra i en dyrepark, som er malariafri, som på Afrikas savanner.
• Ved utstasjonering skal man være klar over, at større barn ofte gjennomgår en voldsom psykisk krise ved å skulle flytte fra de trygge og kjente hjemlige forhold, kameratene, institusjoner og / skolen.
  

Typiske "reiseproblemer"

Man kan forsikre seg mot reisesyke med medisiner. Forsikre deg om at medisinen passer for barn.

Feber:
Temperaturforhøyelse er nok det mest alminnelige problem, - hjemme - som på reiser. Såfremt andre årsaker som f.eks. heteslag kan utelukkes, - vil feber ofte skyldes en infeksjon (oftest med virus eller bakterier).
Feberen i seg selv er ikke et absolutt uttrykk for sykdommens alvor, - langt viktigere er allmenntilstanden og hvor lett barnet er å få kontakt med: Et barn med 40,1 °C som ikke har smerter, drikker godt, er interessert i leke sin eller omgivelsene, - er legemessig sett mindre bekymrende enn et barn som 'kun' har 38,9 °C, men virker slapt, uinteressert og kanskje klynker eller gråter konstant.

Ved feber i utlandet gies følgende råd:

• Under og etter opphold i malariaområder bør ethvert febertilfelle betraktes som malaria, (til det motsatte er bevist) - og lege skal straks kontaktes.
• Ved høy feber, vanskelig å oppnå kontakt, nakkestivhet og/eller små, punktformede bloduttredelser i huden (petechier), er diagnosen hjernehinnebetennelse (meningitis) eller malaria (hvis malaria-områder har vært besøkt) - inntil disse diagnoser er avkreftet - søk straks lege.
• Ved feber og blodige diaré skal shigella- (bacillær) -dysenteri overveies, - søk lege.
• Ved feber og: Dårlig allmenntilstand, nedsatt kontaktbarhet / økt fjernhet, lokaliserte smerter, tyngre (anstrengt) åndedrett / åndenød, nakke-ryggstivhet, hudblødninger, blodige diaréer, utilstrekkelig væskeinntak, manglende urinproduksjon i over 5 timer, samt ved mulig mistanke om heteslag, - kontakt lege snartest.

Diaré:

Spedbarn, som utelukkende ammes, vil i prinsippet være uten risiko for bakteriell eller viral smitte gjennom føde- og væsketilførslen. Derimot kan morens inntak av visse matvarer (løk, chili m.fl.), samt varme og andre forhold medføre løs mage (hos spedbarnet). Det er viktig å huske på at malaria også kan føre til diaré.
For de litt større barn (som ikke ammer) er årsaken oftest bakteriell infeksjon, som ved 'alminnelig' reisediaré:

• Reisediaré skyldes infeksjoner med bakterier eller virus fra mat- og drikkevarer. Spis derfor kun 'sikre' varer, dvs. friske og tilstrekkelig varmebehandlede. Unngå dessuten frisk frukt som man selv skreller, og drikk kun væske fra kjente og uåpnede beholdere. Unngå også isbiter, iskrem og melkeprodukter fra ukjente produsenter.
• De fleste diarétilfeller går spontant i over etter 3-4 døgn uten noen form for behandling.
• Ro og hvile (nedsatt aktivitet), samt opphold i ikke for varme omgivelser anbefales.
• Passende saltholdig væsketilførsel er det viktigste, - typisk mellom 1½ - 2½ liter i døgnet avhengig av alder og vekt, - samt andre forhold som samtidig feber, eventuelt oppkast og høy temperatur og fuktighet, som hver for seg vil øke væskebehovet.
• Av fast føde kan man anbefale kokt ris, kjeks, ristet brød / toast og skrellet frukt som banan og eple.
• Etter min mening bør stoppemidler unngås, - men noen leger finner det akseptabelt å gi barn over 2 år f.eks. imodium. Imodium (eller andre stoppemidler) bør aldri anvendes dersom diaréen har pågått i over 2 døgn eller om det er blod i avføringen.
• Varer diaréen i over 4 døgn, og/eller samtidig høy feber, dårlig allmenntilstand/sløvhet, sterke magesmerter, ikke optimal væsketilførsel, mangelfull urinproduksjon, blod idiaréen - oppsøk lege snarest.
  

Væskemangel:

Sped- og småbarn er særdeles følsomme for væskemangel, en tilstand som lett oppstår i varme omgivelser, ved feber, samt ved oppkast og diaré.

• Da den faste føden også inneholder store mengder væske og viktige salter, og appetitten typisk nedsettes i varme omgivelser, vil inntak av mindre mat ytterligere forsterke risikoen for væske- / saltmangel. Dette gjelder også ved feber og kvalme, hvor matlysten avtar.
• På lengre flyreiser er det behov for ekstra væsketilførsel på grunn av den lave luftfuktigheten i kabinen.
• Den tilførte væsken bør inneholde visse salter, samt kalorier, og også her har det ammende barnet en stor fordel, da morsmelken er optimalt sammensatt. Er der behov for ytterligere væske, kan det i alle aldre anvendes såkalte rehydreringsvæske f.eks. RevolytR (1 pulver oppløst i 1 liter kokt og avkjølt vann). Som en nødløsning kan man selv lage en anvendelig rehydreringsvæske ved å blande 4 teskjeer med sukker og ½ teskje med salt i 1 liter kokt vann. Litt større barn kan drikke fruktsaft og fortynnet juice (ikke sukkerfri eller light-variantene). Brus som Fanta og Cola kan anvendes som væskesupplement men inneholder ikke en optimal saltsammensetting.
• Ved stor svetteproduksjonen (i sol og varme omgivelser, samt ved feber) kan det være behov for ekstra salt, og da mange barn elsker chips og peanøtter, er dette en måte å "løse problemet på". I tropisk klima bør maten saltes ekstra eller man kan anvende salttabletter.
• For at ha kontroll på inntak av væske, især ved sykdom, - kan man anvende et målebeger.
• Dersom man er usikker på om barnet lider av væskemangel eller ikke, undersøk bleien. Er bleien våt av urin minst hver 4. time? Blir urinen tiltagende mørkere og i mindre volum, bør man kontakte lege.
  

I solen:

Rød- og lyshårete barn bør beskytte seg mot UVB-stråling. I teksten under finner man mange gode råd:

• Løstsittende bomullsklær, hatt, solbriller med anti-UV-glass er en god idé.
• Solkrem med en 'europeisk' faktor på minst 18 bør anvendes på ubeskyttet hud. Noen hudtyper irriteres dog av de kjemiske stoffene i kremene. Man bør smøre seg ofte, da noe av solkremen slites av av all badingen, tørking med håndkle og svette.
• Ved lettere til moderate forbrenning kan man smøre seg med spesielle kremer for lindre smerten. Det finnes også noen binyrebarkshormoner som kan brukes. Er man først blitt solbrent, unngå å eksponere den brente kroppsdelen i solen.
  
  Les mer om soling her.
  

Ulykker og uhell Et barn er nysgjerrig og liker å utforske nye ting men erfaringsgrunnlaget mangler. Nedenfor er det gitt noen eksempler på forhold der den voksne må være særlig på vakt.

• Klatring i trær, over plankeverk og på tak har dessverre medført mange alvorlige ulykker. Andre ved:
  · Stuping og hopping ut i grunt vann.
  · Drukningsulykker er én av de hyppigst forekommende dødsårsaker når det dreier seg om barn og
  reiseulykker. Selv større barn bør aldri bade eller svømme uten voksen ledsagelse.
• Trafikkulykker hører også til en stor ulykkesgruppe, og vær oppmerksom på at kjøreregler synes å være et ukjent begrep i mange land. Hold barnet i hånden (og hold godt fast), eller bær de minste når veien skal krysses. All lek på gater hvor det kan komme enhver form for kjøretøy er bannlyst.
• Ingen barn (eller voksne) bør ferdes barbeint utendørs. Nevner i fleng: Glasskår, nåler (kan overføre HIV og Hepatitt A), giftige dyr som slanger, ormer, edderkopper, skorpioner og annet småkryp.
• Lær barna at de ikke må leke med ukjente kosedyr (f.eks, hunder, katter, aper og papegøyer). Selv disse dyrene, som er vanlig i hjemmet, utgjør en potensiell risiko for både bittsår, samt overførsel av forskjellige infeksjoner, der stivkrampe (tetanus) og 'hunde'galskap (rabies) er blant de farligste. Aper holdes ofte som 'kosedyr' i Østen, Afrika og Sør-Amerika.
• Slanger, skorpioner og edderkopper kan, avhengig av reisemålet, også utgjøre en risiko, - og mange mindre barn er utrolig nysgjerrige overfor ukjente og bevegelige kryp.
• I visse land er kidnapping en virkelighet. På slike steder har barn en 'handelsverdi' (løsepenger, selges som arbeidskraft, til seksuelt misbruk eller til barnløse ektepar). Hold alltid et godt øye til mindre barn, og lær de større barna at de aldri skal følge med fremmede.
• Det kan være en god idé at 'merke' barn, når man reiser. Bortkommede barn, til tross for foreldrenes omhyggelige ettersyn, er ikke en sjeldenhet. Navn og hjemmeadresse, samt evt. telefonnummer kan være uvurderlige opplysninger. Opplysningene kan f.eks. skrives på en arm eller et ben, - større barn bør utstyres med en papirlapp i lommen der de viktigste opplysningene står skrevet.

Sårskader:

Barn pådrar seg lettere sår enn voksne og det er grunnleggende viktig at alle er fullvaksinert mot stivkrampe (tetanus). Det norske barnevaksinasjonsprogrammet bør være gjennomført svarende til alderen, - og kan eventuelt fremskyndes ved utstasjonering.

Sår- og kuttheling går som regel dårligere i tropiske omgivelser da såret lettere infiseres med 'kjedelige' bakterier. Rensing av sår bør være mer aggressiv på slike reisemål, enn i det kalde 'Nord':

• Skyll såret i rikelig rent vann - enten fra en sikker, uåpnet flaske, - eller i mindre sikkert vann som har vært kokt i 10 minutter og deretter blitt avkjølt. Selv klart vann fra innsjøer i tropene kan inneholde f.eks. Bilharzia, - en orm, som kan føre til meget alvorlige infeksjoner. Fjern eventuelle fremmedlegemer med en pinsett.
• Vask deretter såret grundig i såpe og vann.
• Hvis såret ikke krever sying (suturering) bør det dekkes med et ikke-klebende kompress (f.eks. Melolin, - hvor plastsiden vendes mot såret). Kompresset holdes fast med et gasbind. De gammeldagse plastrene bør anvendes med forsiktighet, og bare til de minste sårene.
• Oppsøk lege dersom såret blir rødere, barnet får feber og tiltagende smerter. Kommer det røde striper i huden (ut fra såret - er ikke en blodforgiftning, men tegn på spredning via lymfeårene), oppsøk lege, - hvis dette er umulig startes penicillinbehandling. Hvis forbindingen blir våt eller skitten skal den skiftes. Ellers bør den forbli urørt i 3-4 døgn, - før såret tilsees og forbindingen skiftes.
  

Insektstikk og -bitt:

Insektstikk og bitt er nærmest å regne som vanlige i varme land og tropene. De fleste er ufarlige men kan medføre hevelse, rødhet og kløe. I sjeldne tilfeller kan stikk- eller bittstedet bli infisert og kreve legebehandling.

Selvbehandling:

• Rens stikkstedet grundig med vann og såpe.
• Fjern evt. synlige fremmedlegemer (oftest en brodd), - og gjenta såpevasken. I noen tilfeller (f.eks. bie- og vepsestikk) kan man forsøke å mekanisk suge giften ut med en sprøyte.
• Lokalbedøvende salve (f.eks. Xylocain) kan smøres på enkeltstående stikk/bitt (bør ikke dekke et samlet areal på over 10 cm2 til barn over 2 år - og aldri i åpne sår). Virkningen varer i ca. 4 timer og kan om nødvendig gjentaes.
• Antihistaminer hjelper ofte mot kløe (f.eks. Clarityn).
• Det finnes mange ulike typer blodmidd (f.eks.flått) i den store verden, - og noen er mer risikable enn "vår egen flått". Blodmidd og deres munn-deler bør raskest mulig fjernes og såret renses med vand og såpe. Oppstår det etter noen dager en ny eller tiltagende rødhet rundt bittstedet, - bør lege kontaktes. Kontakt også lege om man får feber, dårligere allmenntilstand, hodepine, svimmelhet, kaster opp og nedsatt bevissthet etter et flåttbitt. Dette gjelder for alle lokale infeksjoner. I alle tilfeller av stikk og bitt (især fra uidentifisert kilde) bør lege kontaktes.
  
  Kontakt lege om følgende symptomer melder seg etter et insektstikk eller bitt:
  
• Feber, påvirket allmenntilstand, hodepine, svimmelhet, forvirring og nedsatt bevissthet.
• Tegn på lokal - og / eller mer utbredt infeksjon (lymfangitis = de 'røde strekene' i huden).
• Ved akutte allergiske reaksjoner (generalisert utslett, åndenød, kaldsvetting, dårlig allmenntilstand).
• Mistanke om skorpionstikk, edderkopp-, eller slangebitt.
• Husk at det finnes giftige dyr i havet.
  

Forholdsregler ved malaria og andre infeksjoner forårsaket av mygg:

Risikoen avhenger av reisemålet - men hvert år krever malaria ca. 2 millioner menneskeliv, - og det finnes ingen 100 prosent sikker forebyggelse mot denne sykdommen. Generelt mener jeg derfor (personlig) at barn ikke bør taes med til malariaområder, bortsett fra i helt spesielle situasjoner. Malaria kan være dødelig for barn og voksne, og overføres ved stikk av Anopheles-myggen -kun av hunn-myggen.

Andre alvorlige sykdommer som overføres av mygg er: Gulfeber (finnes vaksine), japansk hjernehinnebetennelse (finnes vaksine), denguefeber (finnes ikke vaksine). Den viktigste måten å unngå disse sykdommene på er å unngå myggstikk:

• Noen mygg-arter stikker som regel kun fra 1½ time før solnedgang og 2 timer etter soloppgang (f.eks. malaria myggene).
• Andre mygg-arter stikker også på dagtid (f.eks. Aedes Aegypti), - denne arten overfører denguefeber.
• Dekk til huden best mulig med høyhalsede og langermede skjorter / sweaters / bluser, - lange bukser (tynne sokker eller nylonstrømper hjelper ikke), samt evt. et hodeplagg.
• Bruk et anti-myggmiddel når myggen svermer på det verste.
• Reiser man med barn, bør barna holdes innendørs (helst med air-condition) i de timene myggen svermer på sitt verste.
• På rommet kan risikoen reduseres ved at sikre alle dører og vinduer med myggnett. Slå av air-conditionen og gjennomspray rommet med et effektivt anti-myggmiddet. Forlat rommet i ca. en time før du oppholder deg på rommet igjen.
• Etter en time skal dørene og vinduene lukkes, - og air-condition brukes på maksimum på lav temperatur - og værelset forlades atter i 1 - 2 timer.
• Ved tilbakekomsten bør air-condition reguleres til den ønskede sovetemperatur.
• Sover man primitivt eller utendørs (f.eks. i telt), - bør der anvendes Permetrin- impregnerte myggnett over den enkelte soveplass.
  

Forslag til et reiseapotek for barn:

Innholdet i et reiseapotek avhenger selvsagt av hva slags reise det dreier seg om. Bærer det av gårde til et "typisk" ferieparadis eller skal dere på en langtidsreise under primitive forhold.

• Termometer til temperaturmåling i endetarmen (øretermometre kan gi betydelige feil pga ørevoks, buet øregang og akutt mellomørebetennelse).
• Såpe (f.eks. HibScrub-svamper)
• Saks og pinsett (kjøp et kvalitetsprodukt - f.eks. fra Simonsen & Weel, N.C.Nielsen).
• Forbindingsmateriale (f.eks. Sterile Melolin, gaskompresser og plastre, samt et støttebind (Idealbind) til eventuelle forstuelser.
• Sterile kanyler og sprøyter.
• Rehydreringspulver.
• Smertestillende og febernedsettende mikstur, stikkpiller eller tabletter passende til alderen.
• Eventuell solfaktor.
• Xylocainsalve - lett bedøvende, til bruk ved insektstikk og solbrenthet.
• Fucidinsalve mot lokale hudinfeksjoner.
• Kloramfenikol - øyesalve til øyenbetennelse.
• Et middel mot reisesyke.
• Et antihistamin (f.eks. Clarityn - mikstur eller tabletter) - mot allergiske reaksjoner og kløende insektstikk.
  
  Etter legens nøyaktige anbefalinger om dosering, anvendelsesmuligheter og eventuelle kontraindikasjoner kan langtidsreisende, reisende under primitive forhold og tilfeller ved utstasjonering, anbefales å ta med seg følgende til selvbehandling - men kun dersom legehjelp er utelukket:
  
• Penicillin, - mot halsbetennelser, øvre luftveisinfeksjoner og ved infiserte sår, - deriblant bitt fra f.eks. hunder, katter og aper.
• Medisin mot mage- og tarminfeksjoner.
• Medisin mot urinveisinfeksjoner.
• Medisin til behandling av akutte malaria-anfall.
• Medisin til behandling av amøbe- og shigelladysenteri.

Resepter, doserings- og brukerveiledning for de overnevnte forslag bør skaffes i god tid før avreisen. Ta kontakt med din egen lege eller vaksinasjonsklinikk.
Har barnet ditt vært syk under reisen og derfor blitt undersøkt av en lege, bør barnet prinsipielt revurderes av en lege etter hjemkomsten. Likeså bør alle selvbehandlinger også revurderes av en lege etter reisen.

Les mer om reiseapotek her.

Vaksinasjoner og forebyggelse:

Det finnes en rekke supplerende vaksiner som kan taes forut for en utenlandsreise. Ta kontakt med legen din eller nærmeste vaksinasjonsklinikk for informasjon. Klikk her for en oversikt over hvilke vaksiner som anbefales for reiser til de ulike land.

Oppdatert av: Kristian Sæthre, lege

Sist oppdatert: 02.04.2007