Når mor eller far gir barnet for lite

Mikael sitter overfor meg i konsultasjonen, han har en grålilla t-skjorte og hullete olabukser. Han plukker i hullene hele tiden for å få dem større. Rundt øynene har han et tjukt lag sminke, og håret er klippet som en hanekam med en rød topp som står rett opp. På hver side av hodet er han barbert. Han har på seg håndsydde sko, og han er ren. Han har med seg en hvit rotte i ett gullbur.

Han forteller meg at han har stjålet 1.219 kroner fra bensinstasjonen hvor han har en helgejobb. Han vet ikke hvorfor han stjal pengene. Han brukte dem til å kjøpe CD'er, men han kunne lett ha kjøpt dem allikevel.

Hans mor oppdaget at han hadde stjålet penger og fikk ham til å innrømme det. Hun fikk ham så til legge pengene tilbake i kassa i små beløp. Det hele er ute av verden nå, og eieren av bensinstasjonen merket ikke noe.

Mikael er snart ferdig på videregående, men vet ikke hva han vil gjøre etter det. Jeg spør om han ikke har snakket med foreldrene om hva han skal gjøre. "Faren min snakker jeg ikke med. Han vet heller ikke noe om tyveriet. Mor ville ikke blande ham inn i det. Han ville sikkert ha kasta meg ut hjemmefra hvis han visste det".

Jeg ber han om å beskrive sin far. Han sitter helt stille og ser på meg, som om jeg har sagt noe upassende. Etter en lang pause ber jeg han om å fortelle, når han sist gang hadde det hyggelig med sin far.

Mikael tenker lenge over spørsmålet, pupillene trekker seg sammen, og han tenker tilbake. " Det var rett etter konfirmasjonene. Vi spillte fotball bak huset. Det var mai, og sola skinte". Jeg fikk tillatelse fra Mikael til å skrive til faren og be om en samtale. Men faren ønsket ikke å snakke med meg. Det var ikke noe å snakke om. Hvis Mikael hadde problemer, måtte han løse dem selv. Hvis han var misfornøyd så kunne han jo bare flytte. Moren ga meg beskjeden på telefonen.

Et halvt år senere fortalte hun meg at Mikael hadde flyttet på hybel, og at hun besøkte ham der. Han så ikke ut som en punker mer. Han kunne heller ikke komme hjem mer. Han måtte klare seg selv nå - også økonomisk. "Mannen min er veldig skuffet over Mikael".

Guttens problemer er dessverre ganske normale. Jeg tror slike problemer er grunnen til at mange ungdommer har problemer med foreldrene sine og gjør opprør mot dem. Det er heldigvis ikke alltid så forferdelig som i denne situasjon. Faren var skurken i denne historien, men det kunne like gjerne ha vært moren eller begge to.

Hva skal jeg bruke livet mitt til?

Dett er et spørsmål som mange mennesker stiller seg og som de sjeldent får svar på. De vet ikke hva de skal bruke livet til og de synes at det er tomt, likegyldig og meningsløst. De treffer ofte ikke noen valg selv, men lar andre bestemme over seg. De har ikke fått vite fra foreldrene hva de mener er verdifullt her i livet. De har kanskje aldri tenkt over det eller de har følt den samme tomheten selv.

Akkurat som Mikael er det mange, som ikke har fått kjærlighet nok. De lider av sulten etter en mor eller far, eller i værste fall savnet etter nærhet til begge .

De har et eksistensielt problem. De vet ikke hva de tør tro på eller hvem de kan tro på. De vet heller ikke hvem de selv er, hva som er godt eller hva som er ondt. Dette sees for øyeblikket tydelig på salget av bøker om det okkulte med nye filosofiske former for forståelse av livets mening. Jakten på mening og identitet har virkelig fått sitt inntog i 90-åra.

Mange har i tillegg til dette fått innpodet negative sosiale normer gjennom oppveksten. De har sett foreldrene stjele fra butikker under lørdagshandleturen. De har hørt de voksne skryte av at de har fått reparert vasken svart og gjort narr av naboen som betaler håndverkerne på lovlig vis. Naboen er jo en idiot!

Det stjeles, lyves og svikes som aldri før. Antallet domfellelser blant voksne har øket kraftig parallelt med økende har ungdomskriminalitet. Stiger kriminaliteten hos dem som oppdrar barna, er det store sjanser for at de trekker ungene med seg", sier den danske kriminologen Flemming Balvig. Og han fortsetter; "Et samfunnsoppgjør med en stadig mer frynsete moral er nødvendig, hvis ikke skrekkvisjonene om et samfunn i oppløsning skal bli en virkelighet."

Positive sosiale normer er ikke lenger i høysetet . De ti bud er en god rettesnor, men de er det få som kan - eller vil innrømme at de kan.

Hvis jeg som oppdrager ønsker at mitt barn skal bli et ærlig menneske, er jeg nødt til å demonstrere at jeg er til å stole på, og at jeg er ærlig hver dag! Man kan ikke lure barn. De reagerer på de voksne via intuisjon. De er kloke som mennesker og på mennesker.

Vi har våre foreldre i oss hele livet, og det stempel de har gitt oss sitter godt fast. Den dårlige oppførselen går videre til neste generasjon og til neste igjen, hvis den ikke stoppes. Men den gode oppførsel og moral går selvfølgelig også videre. Barn og unge vil gjerne ha forbilder. De ønsker mennesker de kan stole på og se opp til. De leter etter voksne som kan brukes som identifikasjon.

Jeg hører selv til den generasjon, som var med på å lage en " å-ha-ting-verden". Vi ga oss ikke tid til å gi nok av det som alle mennesker lengter etter: Kjærlighet, ømhet, trygghet og kontakt. Det viktige var å eie ting. Hvis vi alle fikk hus og arbeidet med å bygge en velferdsstat, så trodde vi det var lykken for de fleste.

Vi voksne må skynde oss å fortelle at vi gjorde en stor feil. Vi må også forsøke å tydeliggjøre det vi tror på. Om holdningen er religiøs, politisk eller noe helt annet, er ikke det vesentligste. Men det skal være meninger, som neste generasjon kan bruke og kanskje forkaste til fordel for egne meninger og holdninger. Tankene må få ord, slik at det kan tas stilling til hvilke verdier som er viktige å overføre til neste barnekull.

Du kan selv prøve å finne ut av hva du vil huskes for. Hva vil dine barn og venner si om deg, når du er død? Hva kommer det til å stå i nekrologen din?

Finnes det en bruksanvisning på hvordan vi kan gi hverandre mer omsorg og kjærlighet både i familien og overfor hverandre i hverdagen? Nei, men kanskje noen ideer om i hvilken retning vi skal bevege oss for å få det vi ønsker, nemlig lykke for oss selv og dem vi er glad i.

Den økonomiske krise er snarere en moralsk krise i vårt samfunn. Samfunnet bygger på familien. Når dens normer er vaklende og usikre eller i verste fall negative overfor samfunnets lover og regler, kan det ende med anarkistiske tilstander og kaos hvor den sterkestes rett blir lov og ingen tar hensyn til de svake i samfunnet.

Livsstil og verdinormer kan ikke bare endres gjennom lovgivning. Det må en forandring til hos hver enkelt av oss. Det materielle livssynet har utspilt sin rolle. Ideene bak velferdsstaten har vist seg å være utilstrekkelige. Mennesket blir ikke lykkelig av å sitte bak sin egen pc, taste inn noen bestillinger til matbutikken, for så å sette seg i lenestolen og se på video med en sekspakkning øl på den ene siden og en pose popcorn på den andre.

Det er godt tidsfordriv, men det gir følelsesmessig sult. Vi har forskjellige meninger om hva som er verdifullt i livet, og hva lykke er. Her er min definisjon:

Etter et opplegg av Karen Zimsen, forfatter og samlivsrådgiver.


Relevante artikler