Fakta om kneskader - leddbånd

Hva vil det si å ha en kneskade?
I kneet er det flere strukturer som kan skades i forbindelse med uhell. Det dreier seg om sideleddbånd, menisk, korsbånd og bruskskader. De enkelte strukturer vil bli beskrevet hver for seg, men i forbindelse med et uhell, kan flere av strukturene lett bli ødelagt samtidig.
Leddbåndsskader
Man har noen sideleddbånd, både på yttersiden av kneet og på innersiden av kneet, som også kalles collaterale ligamenter. For å forstå hvordan et sideleddbånd kan være delvis revet over og kneet allikevel virker rimelig stabilt, må man være klar over at et sideleddbånd ikke er et enkelt tynt leddbånd. Et sideleddbånd består i virkeligheten av flere mindre leddbånd som går på kryss og tvers i flere lag Disse føyer seg sammen til ett kraftig leddbånd. Ved beskadigelse av sideleddbånd kan det oppstå alt ifra en liten revne i et av de små leddbåndene, til total overrivning av hele det innvendige eller utvendige sideleddbånd. En leddbåndsskade kan være ledsaget av en større eller mindre hevelse av kneet. Leddbåndsskaden oppstår ofte når det kommer en belastning inn på kneet, enten fra innersiden eller fra yttersiden, for eksempel fra en motspillers kne/fot i håndball eller fotball. Dersom kneet rammes på yttersiden med stor kraft, vil det være de innvendige leddbånd som primært blir beskadiget, da kneets strukturer presses sammen på yttersiden og tvinges ifra hverandre på innersiden. Leddbåndsskaden kan også oppstå dersom kneet vris uten annen påvirkning.
Hva skal jeg gjøre hvis skaden er skjedd?
Start en såkalt RIKE-behandling: Ro, Is, Kompresjon og elevasjon
- Ro: Hold benet så mye i ro som mulig, og få kneet kjølt ned.
- Is: Legg et tynt klede rundt kneet. Legg deretter en ispose eller noe annet kaldt utenpå, og til sist et elastisk bånd utenpå isen.
- Kompresjon: Det Elastiske båndet skal legges så stramt som mulig, uten at det gjør vondt eller stopper blodforsyningen.
- Elevasjon: Få benet anbrakt så høyt som mulig. Det er best hvis man kan ligge ned med benet løftet over hjertehøyde.
Man kan bruke is på skaden i ca. 20 minutter pr. time i starten.
Heretter skal beinet undersøkes av lege.
Hvordan stiller legen diagnosen leddbåndsskade?
- Legen vil undersøke om der er hevelse av kneet. En voldsom hevelse som er kommet raskt kan eventuelt fortelle noe om skadens omfang.
- Videre undersøkes det om det er ømhet langs sideleddbåndene, eller der hvor de sitter fast på knoklene.
- Deretter vil legen forsiktig undersøke om kneet er stabilt ved bevegelse mot sidene. Der skal ikke være såkalt slark i leddet. Dette undersøkes ved at kneet beveges forsiktig fra side til side. Dels med kneet lett bøyd, dels med kneet helt strakt.
Når et kne er helt strakt, skal der ikke være noen form for slark. Legen får en fornemmelse av graden av eventuell slark, og dermed en viss oversikt over skadens omfang. Noen ganger kan kneet i den akutte fasen være så ømt, at det ikke er mulig å undersøke kneet ordentlig. Legen kan så enten lokalbedøve området, eller legge en skinne på kneet og undersøke det igjen etter 8 - 10 dager.
Det er sjelden nødvendig med et røntgenbilde, da dette kun vil fortelle om skader på knoklene. Man kan ikke se leddbåndene på et røntgenbilde.
Hvordan behandles en leddbåndsskade?
Alt avhengig av skadens omfang kan behandlingen variere fra et støttebånd i de letteste tilfellene, til en skinne på kneet i 5 - 6 uker i de alvorligste tilfellene. Det vil dreie seg om en skinne som gjør at man kan bøye og strekke kneet, men forhindrer sidebevegelser. Det er ytterst sjeldent at man opererer for disse skadene, og da som regel bare dersom skaden er skjedd i kombinasjon med andre skader.
Det er viktig at man ikke gjenopptar noen form for trening før kneet er fritt for ømhet, og man føler at det er helt stabilt.
Ved de alvorlige skadene kan det være nødvendig med hjelp fra en fysioterapeut til gjenopptrening. Man skal dels gjennomføre balansetrening og dels muskeltrening, for eksempel med en kraftig støttebandasje i starten. I starten er det klokest å trene muskeltrening på strakt kne, da dette minimerer risikoen for nye leddbåndsskader.
Etter et opplegg av Hans Gad Johansen, spesialist og Ejnar Kuur, overlege. Oppdatert i 2016.