Forsinket søvnfasesyndrom

Skrevet av Bjørn Bjorvatn, lege dr.med.
Opprinnelig skrevet: 28.08.2000. Sist oppdatert: 01.12.2020.

Hva er forsinket søvnfasesyndrom?

Forsinket søvnfasesyndrom er en døgnrytmelidelse som kjennetegnes av at hele søvnfasen er forskjøvet til et senere tidspunkt. Personer med denne lidelsen har vanskelig for å sovne om kvelden, og ligger gjerne våkne til klokken to eller senere. De har imidlertid ingen problemer med å opprettholde søvnen, og søvnlengden er normal, slik at de (hvis de ikke vekkes) sover til langt ut på formiddagen.

Det er derfor ikke noe i veien med selve søvnen, men det er plasseringen av søvnfasen som er problemet. I ekstreme tilfeller sovner man ikke før i 5-6 tiden om morgenen, og sover til langt ut på ettermiddagen.

Problemet oppstår hvis man må stå opp til vanlig tid pga. jobb, skole o.l. Det er ikke lett å stå opp i 7-8 tiden om morgenen for slike personer, og man begynner ikke å fungere normalt før langt ut på dagen.

Hvor vanlig er tilstanden?

Forekomsten varierer sterkt etter hvilke kriterier man benytter for å stille diagnosen. Tallene kan variere fra 0,17 prosent til 7 prosent i ulike undersøkelser. Det er spesielt unge mennesker som plages av dette, og de fleste er mellom 15-25 år.

Det regnes ikke som forsinket søvnfasesyndrom hvis man på egen hånd kan normalisere døgnrytmen. Mange unge mennesker velger å følge en forskjøvet søvnfase, men kan uten vansker normalisere rytmen. Forsinket søvnfasesyndrom benyttes kun hvis personen ikke klarer å normalisere døgnrytmen, og sliter med innsovningsproblemer og tretthet på dagtid.

Hva er årsaken til forsinket søvnfasesyndrom?

Man regner med at den biologiske klokken går langsommere enn normalt hos pasienter med forsinket søvnfasesyndrom. Døgnrytmen styres av nucleus suprachiasmaticus, og ved denne tilstanden ser det ut til at rytmen er på godt over 25 timer. Det er mange uløste gåter, og man har ikke i dag en forklaring på hvorfor denne klokken går langsommere hos enkelte.

Tilstanden er som nevnt spesielt vanlig i tenårene og begynnelsen av tjueårene. Det betyr at de fleste vil vokse dette av seg. Tilstanden er uvanlig i høy alder.

Hvordan stilles diagnosen?

De fleste kommer til legen med innsovningsvansker, og det er da viktig å spørre om hvordan søvnen er når man først sovner. Ved forsinket søvnfasesyndrom vil søvnen være av god kvalitet, og gjerne vare i over sju timer uten lange oppvåkninger. Hvis pasienten sover til langt ut på dagen, vil han/hun fungere bra på dagtid.

Problemet oppstår fordi man må tidlig opp, og da plages pasientene av uttalt dagtidstretthet pga manglende søvn. Utfylling av søvndagbøker kan benyttes til å stille diagnosen.

Forsinket søvnfasesyndrom kan sees ved forskjellige lidelser, blant annet ved depressiv lidelse. Det er derfor viktig å også utrede med tanke på psykiske lidelser ved slike symptomer. Mange pasienter med forsinket søvnfasesyndrom er imidlertid ikke deprimerte.

Hva slags behandling er aktuell?

Det er i hovedsak to behandlinger som er aktuelle ved forsinket søvnfasesyndrom: Lysbehandling og melatonin. Første valg bør være lysbehandling.

Lyseksponeringen gis etter normal oppvåkning, og rytmen vil dermed fremskyndes. Eksponeringstidspunktet flyttes deretter tidligere fra dag til dag inntil pasienten er i ønsket rytme. Etter behandling er faren for tilbakefall til stede, og pasientene må følge strenge søvnrutiner, eventuelt lysbehandles regelmessig. Det er viktig at pasientene i starten av behandlingen ikke vekkes tidlig om morgenen for å få lysbehandling. Det kan medføre at døgnrytmen forskyves i feil retning, med forverring av symptomene som resultat.

Melatonin er et alternativ, som enten kan benyttes alene eller i kombinasjon med lysbehandling. Tidspunktet for inntak av melatonin er avgjørende for effekten, og lege bør konsulteres. Vanligvis gies melatonin 12 timer før tidspunktet for lysbehandling.

Sovemedisiner kan lette innsovningen, men virker ikke inn på selve døgnrytmen, og anbefales derfor ikke.

Hvordan er prognosen?

Som nevnt er denne lidelsen spesielt vanlig i ung alder, og de fleste forventes å bli bedre med årene, selv uten behandling. Adekvat behandling med lys og/eller melatonin kan forventes å redusere plagene til de aller fleste. Målsettingen med behandlingen er å få pasientene til å sove normalt om natten, slik at de kan fungere normalt på skole eller i jobbsammenheng.